Hei !
Og takk for fin ny bok om å (ikke) dra i båndet.
Det er inspirerende lesning.
Jeg er heldig eier av en amstaff-tispe på 16mndr.
Det er et problemfritt hundehold,og hun er rolig, fornøyd, men selvfølgelig veeeldig glad !!
Også er jeg også så heldig å være barnevakt for hennes 8 år gamle far i blandt.En flott hund med et herlig kropps-språk,som aldri har invitert til bråk. Vi kjenner han godt og har passet han flere ganger. Nå har imidlertid tispa vår fått en lekekamerat i nabolaget, en nydelig blandingshund på ett år.(Alaskan Malamute/bjørnhund) De leker utrolig fint sammen, selv om han godt kunne trenge litt dressur. Når han får ferten av henne, stikker han fra sin eier,som gjerne kommer 10 min etter .
Så…-her om dagen luftet jeg far og datter. Da kommer unghunden byksende i 100, og er overlykkelig over å få treffe «dama» Gamle-far blir meget avventende,men ingen knurring/utfall(han er i bånd,tispa er løs).
Han ser bare veldig overrasket ut.
Så begynner jyplingen å interessere seg for han,og danser rundt oss. Da står jeg altså der med tre hunder,og klarer ikke helt å holde kontroll på hvordan humøret er på alle sammen.
Min hannhund trekker seg bak meg,men brummer litt, men jyplingen gir seg ikke, så jeg «jager» han litt vekk og sier NEI ! (det skjønte han ikke). Etter en laaang stund kommer eier,og sier som vanlig at bikkja er jo bare snill, og den går overens med alle. Greit nok, men det kan vel virke noe utfordrende på min «flokk» ? Den andre eieren mener vi bør slippe begge hannhundene, men i og med det ikke er min hund, sier jeg nei.
Har tenkt litt etterpå at jeg overreagerte, og at en 8 år gammel meget trygg hannhund antagelig ville ha akseptert jyplingen. Den voksne amstaffen har også hilst på en liten valp på tre mndr under oppholdet,og det gikk knirkefritt.
Jeg lurer vel mest på om det var JEG som lagde det lille konfliktnivået som oppstod i denne situasjonen, eller ER det sånn at man skal forvente at hannhunder barker sammen. Amstaff-hannen har blitt angrepet et par ganger, men har aldri tatt noe særlig igjen. Han utsråler en veldig ro og har nok ikke noe behov for å tøffe seg.
Hva mener så du ? Dersom vi treffer jyplingen igjen, skal jeg skygge banen,og la de bli kjent ?
Det er jo liksom opplest og vedtatt at hannhunder slåss… Spesielt om en snerten tispe:-)

Svar fra Turid Rugaas

Amstaffen høres helt praktfull ut, akkurat slik vi ønsker hanhunder. Men den andre unge jyplingen kan bli voldsom og dermed få amstaffen til å måtte gjøre noe for å stoppe det, og da kan det bli bråk. Det skal det ikke bli. Vi bør unngå at hunder barker sammen, det er dårlig læring, gir stress og høyere forsvar i lignende situasjoner, og kan utvikle at de blir mere i forsvar overfor andre generelt.

Han kan komme til å gå i forsvar av tispa hvis hun har løpetid på gang, så da bør du nok ikke ha ham i den perioden. Treffer du den andre ute på tur, så ville jeg ta tak i den, og holde ham til eieren kommer, eller du kan leie den hjem. Slipp heller amstaffen, så du kan holde den unge – amstaffen vil antagelig holde seg ved tispa. Er det noe å binde dem til mens du holder den andre, så kan du det. Eller finn en annen måte å fikse det praktisk på. Ikke kjeft og skrik til ham, det kan oppfattes helt galt av amstaffen, som kan komme til å ville hjelpe deg med å «ta» ham.

Hanhunder vil bare barke sammen der vi legger opp til det (trange steder, kjefting, hyling, opphisset stemning, konkurranse om plass, mat, tispe o.l.) – vi er ganske flinke til å være helt bevisstløse når det gjelder å se oss om. Normalt sosiale hanhunder slåss ikke. De vil unngå konflikter med hverandre. Det er når vi gjør alle våre dumme ting at det ender med det.

Det er ikke godt å vite AKKURAT hva en bør gjøre – men jeg tror jeg ville tatt rolig tak i den andre hunden, og fått den under kontroll. Voldsomme unghunder kan bli for mye for en såpass forsiktig hund som amstaffen høres ut til å være.

Turid Rugaas