Takk for greit svar på mitt spørsmål om øvelser. Synes du har et par gode poenger om klikkertrening. For det første er det kanskje viktigere å vurdere føreren enn hunden når man velger treningsmetode. For oss mindre tålmodige kan gjerne mer tradisjonelle metoder være vel så bra. La meg også understreke at jeg med tradisjonelle metoder tenker mer på S-R metoder enn på balanse forsterking – straff. Jeg er imidlertid fremdeles av den oppfattning at man i enkelte tilfeller faktisk bør korrigere hundene sine. Ikke for å lære dem noe, for det går ikke, men for å avlære noe. En riktig veksling mellom korreksjon og positiv forsterking vil ofte gi et godt resultat. Imidlertid er det her som med klikkertrening, det er ikke alle som ser hvor og hvordan de skal korrigere – forsterke og da blir det fort galt.
Det er vel kanskje viktig å innføre de korrekte begrepene igjen. Etter mitt skjønn bør det ikke hete klikkertrening da klikkeren kan brukes som forsterker både i shaping og i tradisjonell S-R tenking. Klikkeren er jo ikke annet enn en sekundærforsterker. Vi bør derfor gjeninføre shaping som begrep når det er det vi mener og operant betinging når det er det vi mener etc. På bakgrunn av dette kunne det vært interessant om du kommenterte treningsmetoder og ikke bruk av klikker i de ulike øvelsene. Noen tanker om bruk av shaping i sporet for eksempel….
Hilsen Ulf
Svar fra Morten Egtvedt
Hei igjen Ulf! (dere andre kan ta en pause her hvis vi begynner å bli litt for filosofiske)
«Viktig å vurdere føreren når man velger treningsmetode» – helt enig. «I enkelte tilfeller bør man faktisk korrigere hundene sine» – bare enig hvis du bytter ut bør med kan. Det er helt klart at straff kan brukes som en strategi for å redusere uønsket adferd, men man er aldri NØDT til å gjøre det. I Karen Pryors «Don´t shoot the Dog» kan man lese om 8 forskjellige metoder for å bli kvitt uønsket adferd (se kap. 4). Bare tre av disse metodene innebærer bruk av det som man i dagligtale kalles straff. De 5 andre metodene bygger på positiv forsterkning – man kan f.eks. belønne hunden for å gjøre noe annet i den aktuelle situasjonen. Hundeeieren har alltid et valg om hvilken strategi han kan bruke – men dessverre er det ikke mange som kjenner til andre løsninger enn bruk av straff.
«En riktig veksling mellom korreksjon og positiv forsterkning vil ofte gi godt resultat» – helt enig, bare husk at dette ikke er eneste vei til godt resultat! De fleste bruks- og lydighetshunder på toppnivå er trent etter dette prinsippet. Men det er også veldig mange ekvipasjer som aldri finner denne «riktige vekslingen» og dermed ender opp med en hund (og gjerne en fører) som synes at lydighetstrening er gørr kjedelig. Det er også et poeng at schäfere og gjeterhundraser ofte «tåler» mer ubehag enn andre raser under trening. Disse hundene svarer ofte på et ubehag fra føreren med å bli enda mer intensiv i kontakten for å prøve å roe ned føreren. Andre raser (retrievere, riesenchnauzere og andre) blir bare «sure» og trekker seg heller unna (hvorfor skal jeg være med deg når du behandler meg sånn?). En liten overgeneralisering, men du skjønner poenget.
Så til andre avsnitt av kommentaren, og her har du et meget godt poeng. Klikkertrening er et samlebegrep for praktisk bruk av operant betinging og betinget forsterker (sekundær forsterker). Operant betinging er et sett med vitenskaplige prinsipper som beskriver hvordan adferd formes i samspill med miljøet (og treneren). Disse prinsippene er like almenngyldige som tyngdeloven. Det er selvfølgelig ikke bare i klikkertrening dette brukes, men når klikertreningen kom ble operant betinging mer forståelig og bruken av en betinget/sekundær forsterker mer systematisk. Det at man bruker klikkertrening sier faktisk ikke så mye om hva man konkret gjør i praksis. Klikkertrenere jobber med flere forskjellige teknikker hvorav shaping er en av dem. Imidlertid er det sikkert 20 forskjellige måter å f.eks. shape apporteringen. Det som er kjernen i klikkertrening er at man kjenner læringsteorien og kan bruke dette som bakgrunn for å finne metoder som funker i praksis.
Spor er faktisk en øvelse hvor alle bruker shaping (mange gjør det uten å vite det). Når hunden har forstått at det lønner seg å følge sporet, gjør vi sporet vanskeligere. Etterhvert øker man kriteriene. Sporet blir lenger, eldre, med flere vinkler, forskjellige underlag osv. Dette er reinspikka shaping, dvs. gradvis tilnærming til et «drømmespor» med det antall vinkler, kryssinger, skifte i terreng, m.m. som er målet vårt….
Morten og Cecilie