Hei

Jeg er veldig interessert i friluftsliv med hund og har etterhvert begynt å lure på hva slags type pels som er «best».

Mange mener at kortpelsede raser klarer seg best i sommervarmen, men etter egne erfaringer har jeg begynt å lure på om det egentlig er riktig. Min hvite, godt pelsede samojed klarer seg godt i sommervarmen. Det samme gjorde min nesten helsvarte schäfer som hadde pelskvalitet omtrent som en samojed, altså «luftig» pels med mye underull. På den andre siden har jeg opplevd kortpelsede hunder med lite/ingen underull som ser ut til å være mer plaget i varmen (bl.a. svart mellomschnauser, svart labrador og svart GD). Kan det være slik at underullen har en viss beskyttende effekt mot direkte sol, mens sort pels som ligger direkte mot huden magasinerer varme? Hvilke erfaringer har du mht. dette? Hva betyr pelstype, farge, og i tillegg forhold som størrelse, overvekt og generell form/kondisjon for hundens evne til å tåle varme? Jeg lurer altså først og fremst på hva hundens fysiske egenskaper betyr, og ikke på forhold som vi enkelt kan gjøre noe med (bade, gi kald vann osv…)

Det andre jeg lurer på er i hvilken grad hunder kan vendes til å tåle varme og kulde og hvordan dette ev. kan gjøres. Min egen samojed utvikler jo mye underull ved å være ute også utover høsten og vinteren, men hva med hunderaser uten eller med lite underull – vil de kunne vendes til å tåle kulde bedre. Og motsatt kan man påvirke hundenes fysiske evne til å tåle varme gjennom tilvenning?

Dette ble visst litt langt, men spørsmålet er altså: Hvilke fysiske egenskaper har betydning for evnen til å tåle kulde og varme? Og hvordan kan ev. hunden vendes til å tåle varme/kulde bedre?

Mvh. Kari I.

Svar fra Jan Vidar Dahle

Dette er kanskje mest av alt en smakssak. Hvilket miljø hunden bor i spiller jo stor rolle. Og hvilke aktiviteter de er med på. I naturen ser vi vel egentlig ikke så stor variasjon. Rødreven kan være et godt eksempel. Om vinteren har rødreven mørkere pels og omtrent samme tykkelse som hos en tettpelsa siberian husky. Underulla er svært tett og dekkhårene striere. Sommerpelsen er tynnere og lysere, men fortsatt tettere enn hos de fleste tamhunder. Størrelsen øker desto lenger nord man kommer. Dette er en tilpasning til livet som rødrev i naturen. Pelsen skal beskytte mot kulde, vind, regn, snø, sol, insekter og mot fukt fra underlaget. Pelsen skal sørge for minst mulig varmetap (lavest mulig fôrøkonomi/forbrenning)og samtidig gi mulighet for jaktaktivitet. Resultatet er et kompromiss, der reven velger å jakte når døgnet er på sitt kjøligste, og søke tilflukt i kjølige jordhi for å slippe unna solsteik og insekter.

Hundedyr fungerer i alle klima, og fins over hele jorda unntatt i Antarktis. I naturen har de bestandig nokså tett underull og korte, strie dekkhår. Det som er felles for hundedyr er at de er generelt meget gode til å beholde varme, men svært dårlige til å kvitte seg med den. Mennesket er motsatt. Vi er eksperter på å svette, noe som gjør at vi har utrolig god utholdenhet i varmt klima, men er helt avhengig av å dekke over oss om vi skal kunne sove i under 27 varmegrader. Hunder er eksperter på å lagre varme, men håpløse til å kvitte seg med den, og har et balansepunkt på rundt 16 grader. Høy aktivitet i over 16 grader har hunder problemer med og på grunn av problemet med overskuddsvarme er de svært utsatte ved overvekt. (Kilde: Coppinger, 2001.)

Tradisjonelt har hundeeiere gjerne sagt at en tett polarhundpels beskytter både mot kulde og varme. I praksis ser vi at dette stemmer ganske bra hvis hundene ikke blir for store og bor ute døgnet rundt året gjennom. Mange hundekjørere har erfart at størrelsen på hunden har mer å si enn pelsen. Desto større, desto mer problem med varme. Dette gjelder selvsagt helt generelt, siden arbeidsintensiteten også har mye å si. Og svart pelsfarge er definitivt en ulempe ved aktivitet i direkte sollys.

Men jeg må si jeg ikke har noe klart svar på dette selv, da vi i hundeløp de sju siste årene har sett at i de aller mest intense grenene (sprintsledekjøring) er blanding mellom pointer/vorsteher og alaskan husky overlegne. Eksperter hevder dette skyldes at disse mer tynnpelsede hundene er bedre til å kvitte seg med overskuddsvarme ved arbeid med høy intensitet. Disse blandingene krever mer mat, mer vann og varmere og mer hvile enn mer polare trekkhunder, noe som ikke er noe problem å sørge for.

De fleste hundekjørere, meg selv inkludert, erfarer hver sommer at når vi begynner en ny sesong og hundene har hatt noen ukers treningsfri, har de store problemer med varme. Etter et par ukers trening takler de varmen mye bedre. Likevel er vi veldig forsiktige. Mange lar helt være å trene dersom temperaturen er over 12 grader, andre har grensa så lav som 7, mens etter to uker øker noen grensa helt opp til 15 grader (men da er faren for heteslag svært stor og vi er ytterst forsiktige, tilbyr friskt og klart vann med jevne mellomrom og holder varigheten og intensiteten på turen nede).

Til kløvturer om sommeren har jeg ikke opplevd at varme er noe problem i det hele tatt, verken for malamuter eller fuglehunder. Så sant vi har tilgang på bekker og vann med jevne mellomrom ser ikke sommervarmen ut til å være noe problem ved lav intensitet.

Til generelt friluftsliv ønsker jeg personlig en hund med tett underull og korte dekkhår (siberian husky-pels). Det er praktisk om hunden ikke er sortfarget, men så praktisk er i hvert fall ikke jeg – sorte hunder er jo så vakre! Hunder med denne pelstypen tåler det meste, selv å ligge på sofaen i stua. Men om de er vant til å bo inne vil jeg ikke la dem sove rett på snøen uten å sørge for dekken og et godt liggeunderlag. Egentlig syns jeg hunden skal få være sammen med eieren inni teltet eller på hytta ved friluftsliv om vinteren hvis den ikke er en utehund som bor utendørs året rundt.

I hundekjørermiljøet har mange hunder som ikke har spesielt tykk pels. Pels under normal schæfer-kvalitet er ikke uvanlig. Disse bor likevel ute året rundt, og ser ut til å trives utmerket med det. Betingelsen er at hundehuset er knusktørt, helst fullisolert (mest for at det da ikke blir så fuktig) og med et tykt lag tørr og frisk halm i bunnen.

Jan Vidar Dahle