Hei
Jeg har en samojed tispe som snart er tre år gammel. Hun er kvikk i hodet og lærer nye ting svært raskt. Jeg trener både lydighet, bruks og bruker henne til trekk. Jeg trener med positive metoder og hunden er svært glad i å trene. Vi har det siste året hatt (overraskende?) bra fremgang i treningen. Jeg har trent i ulike miljøer og har sett ulike raser. Jeg har med denne hunden også fått mer kunnskap om samojed/polarhund.
Så til saken: Det eneste problemet jeg har i treningen (ja nesten eneste da…) har med «konsentrasjon» å gjøre og nå har jeg begynt å fundere på om dette er rasebetinget. Det ser ut som om hunden hele tiden har alle «radarer» på. Øyne, ører og nese sjekker hele tiden omgivelsene, selv om hun forøvrig viser alle tegn på motivasjon også for oppgaven. Nå som hun har blitt eldre og litt roligere har hun riktignok også fått noe bedre konsentrasjon. Hun er blitt flink til å holde øyekontakt og ha konsentrasjon på meg under lydighet, men jeg ser ofte at ører og nese samtidig sjekker ut omgivelsene. Når jeg observerer andre hunder da spesielt gjeterhundrasene virker det som om disse har all konsentrasjon på hundefører og er mye vanskeligere å forstyrre.
Har polarhundraser vanskeligere for å kanalisere sin oppmerksomhet mot en enkelt oppgave enn andre raser? Eller kanskje: Har polarhunder mer «utadrettet» oppmerksomhet enn andre raser. Det virker som om hunden min har et veldig stort behov for å ha kontroll over omgivelsene, og jeg lurer på om dette kan ha med et slags urinstinkt (for overlevelse) som kanskje er i god behold i de polare rasene?
Jeg har hørt at spor er en fin konsentrasjonsøvelse. Stemmer det? Men jeg merker noe av det samme «problemet» i sporet. Hunden kan avbryte sporet for å sjekke en lukt eller en lyd. Etterpå vet hun utmerket godt hvor sporet går og fortsetter å jobbe. Dette har jeg etterhvert kommet til at jeg synes greit så lenge hun løser sporoppgaven som hun skal. Men du vet trenings-kamerater med schäfere definerer det som mangel på motivasjon…… Det kunne vært fint med noe mer kunnskaper om «fenomenet» dersom det kan sies å være rasebetinget.
Og til slutt: Har du noen tips om hvordan man kan trene opp konsentrasjonen hos hunden? Jeg har jo erfart at treningen hjelper også på konsentrasjonen, men kanskje du har noen supertriks på lager 🙂
Hilsen fra Kari
Svar fra Jan Vidar Dahle
Denne mangelen på påholdenhet som du beskrives kan variere mye innenfor en og samme rase, og også innenfor et og samme valpekull. Den store, generelle forskjellen ser vi helst mellom hundeslekter som i generasjoner er avlet målrettet for bestemte oppgaver, i motsetning til hunder som er avlet mer tilfeldig og kanskje en dog mer på grunn av sitt utseende enn sine mentale og fysiske ferdigheter. I hundekjørerverden ser vi derfor veldig, veldig stor forskjell i akkurat dette med vedvarende konsentrasjonsevne, mellom på den ene siden løpsavlede hunder (alaskan husky) og kennelklubbens registrerte rasehunder ( for eksempel samojed, grønlandshund, alaskan malamute og siberian husky). Den sistnevnte gruppen er som regel avlet ut fra en standard for fysisk utseende. Evnen til å konsentrere seg, ikke la seg distrahere i selen og kunne arbeide svært fokusert ved trøtthet, har blitt mer eller mindre svekket. På den annen side finner vi alaskan huskies som i mange tilfeller er avlet bare med de beste trekkhundene fra de beste spannene i mer enn 15 generasjoner, og disse kan ofte arbeide nesten som besatte, i trance, time etter time, døgn etter døgn, med den samme oppgaven. Min egen lederhund, Ruffen, er en slik hund, og når han går fremst i sledespannet kan det ofte se ut som han rett og slett ikke ser noe annet enn en smal tunell foran seg, hvor han trekker mot. Vi passerer løse hunder, barn, hester, motorkjøretøyer og reinsdyr på de fleste turene våre, og selv om Ruffen stryker like innved dem er det akkurat som han ikke ser dem. Merkelige greier. Jeg har ikke lært ham det. Han bare er sånn. Det er medfødt og en veldig ettertraktet egenskap som vi har avlet på i generasjoner.
Jeg har også ei lita, kjekk tispe som heter Puma, og som på noen måter minner mer om din hund. En skøyer. Hun er også en god lederhund. Men hun speider ofte rundt seg, topper ørene og like å følge med og hente inspirasjon. Letter det ei rype fra krattet øker hun intensiteten, piler ei mus over sporet fanger hun den og jafser den i seg i fart. Det er akkurat som hun drives av nysgjerrighet og livslyst. Hun er ikke like alvorlig som Ruffen, og det har hendt hun rett og slett bare har måtte hoppe av sporet for å sjekke ut en duft. Har hun «perioden sin» kan hun virkelig virke vimsete. Jeg liker henne, selv om jeg også liker alvorlige hunder godt, og jeg liker at hunder er forskjellige.
Da jeg fikk min første pointer i 1991 var overraskelsen stor, fordi jeg til da hadde vært vant til settere som virker litt vimsete. Pointeren min virket mye mer alvorlig og fokusert, og ignorerte allerede som unghund alt som ikke hadde med ryper å gjøre. Hun virket rett og slett arrogant i sin ignoranse av harer, lemen, mus, reinsdyr og sau. For henne var det bare liryper som betydde noe. Hun ignorerte for øvrig mennesker også, uten at hun viste frykt eller noe. Men for meg slapp hun seg mer løs og et av kjennetegnene hennes var at når hun lå på magen min i soveposen på teltturer, for henne føltes det riktig, begynte hun å skjelve om et av hennes lange, tynnpelsede ører falt hengende ut den lille hodeåpningen i soveposen. Varmt måtte det være og tøff, det var hun faktisk.
Som du nevner blir alle hunder gladere og bedre av å få lære og være aktive, men de er individer som må verdsettes for det de er. Jeg tror mange ville fått det enda bedre med hunden sin om de tenkte mer på forholdet til hunden som et samarbeid mellom to partnere enn som et forhold der den underordnene skal formes i eierens bilde. For meg høres det ut som du og samojeden din jobber med saken og har kommet et godt stykke på vei sammen. Lykke til videre!
Vennlig hilsen
Jan Vidar Dahle
