Har lenge gått og tenkt på en ting, og det ser ut som om du er den rette personen til å svare på dette.

Mistet min Pointerhan (Kero) i våres pga dårlig dyrelegearbeid. Dyrelegen nektet å komme når jeg ringte og sa hunden var alvorlig syk, Kero døde en smertefull død og det viste seg i ettertid at det hadde gått hull på tarmen. Sånn er det når man kommer fra en plass med få dyreleger.

Kero var en veldig flott og glad hund, med masse personlighet, men desverre en hund med en del dårlig adferd også. Og det er dette jeg har tenkt så mye på. Var han en sint hund eller var han redd? Kanskje bare dominant?

Situasjonen var slik; Dagen vi fikk han var han ca 3 1/2 mnd, han hadde hatt en tidligere eier, men oppdretter hadde hentet han tilbake etter en tid. Vi fikk aldri vite hvorfor han ble hentet tilbake. Allerede første dagen viste han tegn til aggresjon, han hadde fått en tyggeleke og ble fryktelig sint da jeg nærmet meg han. Viste tenner, knurret og bet etter meg.

Slik fortsatte det, veldig beskyttende overfor leker, tyggebein, maten sin. Når vi ba han gå på plass, nektet han, vi gikk demonstrativt i mot han og gjenntok kommandoen, Kero ble kjempesint og knurret, viste tenner og glefset etter oss hvis vi kom for nærme.
Det var faktisk så ille en periode at det endte med at faren min måtte holde en stol mellom seg og bikkja, for ikke å bli «overfalt».
Utenom disse anfallene var han en herlig hund, Ventet alltid på den som gikk sist når vi var på tur, ville gjerne ligge på fanget å kose, lekte masse og var rett og slett bare herlig. Han følte etter meg over alt, og var vant til å få være med. Når jeg gikk ut, kunne han ofte ligge å vente på meg ved ytterdøra helt til jeg kom hjem.

Faren min tok Kero ganske bra, det var ikke slik at han ga han juling, men han viste han hvem som var sjefen. Han mente at når kero utfordret lederskapet, måtte han vise hvem som var øverst på rangstigen. Kanskje vi skulle ha brukt andre metoder, dempende signaler kanskje? Jeg synes at ta han fysisk var feil og ganske fælt. Men det kan vel kanskje ha med at jeg er kvinne og jente og kan være litt sentimeltal..Kero var en stor hanhund på 35 kilo, og målte 67 cm opp til ryggen, det var altså ikke så lett for oss jentene i familien til å hanskes opp med en så stor hund. Å Gi Kero fysisk straff fungerte ikke, han ble kjempeprovosert, og situasjonen ble bare verre. Det endte med at vi ga opp denne «vise hvem som er sjefen taktikken», og gikk heller over til å overse han, og ta ting i stor ro. Han gjorde det vi ba han om, men noen ganger fryktelig tregt.

Siden Kero fikk en slik uheldig død, ble han bare 4 år gammel. Men det siste året var han blitt mye bedre, og aggresjonsanfallene var veldig sjeldne. Kanskje dette hadde med at vi sluttet å hause han opp.

Dette ble en litt lang beskrivelse, men jeg kunne ha beskrevet det mye mer inngående.
Har du noen syn på hvorfor han var slik? Var det noe vi gjorde feil eller hadde han kanskje opplevd noe fælt hos den tidligere eieren? Eller var han bare fryktelig dominant?

Håper du svarer, for dette er noe som har plaget meg lenge!
Mvh Kristin.

Svar fra Runar Næss

Hei Kristin

Synd å høre at du mistet hunden din på en så tragisk måte. Tap av dyr er selvfølgelig alltid tragisk, men det er ille når de lider i smerter og ikke får den hjelp de trenger, verken ene eller andre veien 🙁

Ut over det, så finner jeg brevet ditt meget interessant. Du har opplevd en hel del i tiden du hadde Kero, og du har tenke mye igjennom det som har hendt og hvilken effekt det har hatt (eller kan ha hatt) på Kero. Veldig bra! Det er slik du lærer og blir en dyktig hundeeier/trener. Det ser også ut til at du har funnet fram til flere svar selv også, uten at du helt tør å innse at du har rett ennå. Selvtilliten din vil komme i takt med ny kunnskap, så du er uten tvil på rett vei.

La meg kommentere og svare litt punkt for punkt:

1) >Allerede første dagen viste han tegn til aggresjon

Dette er ikke helt uvanlig med en valp og/eller omplassering. Nytt hjem gir usikkerhet og sender valpen i kraftig forsvar – inntil den lærer at det ikke er noen som vil den vondt og forsvar snus til samhold. En valp og/eller omplassering skal alltid ha en ukes tid til å omstille seg, der du ikke stilles krav, bare bygger trygghet og samhold. SÅ starter veiledning i husets regler – trening i hva som er ditt og mitt, osv..

2) >Faren min tok Kero ganske bra,….. vise hvem som var øverst på rangstigen
>Kanskje vi skulle ha brukt andre metoder, dempende signaler kanskje?

Her har du selv skjønt at noe ikke har vært helt rett. Kero har nemlig aldri forsøkt å klatre på noen rangstige. Han har forøkt å overleve i en verden som ikke har vært helt enkel å forstå, og ikke alltid helt «snill» eller rettferdig mot ham. At han har blitt «tatt» har bare bevist for Kero at verden ER et utrygt sted og at noen mennesker KAN være farlige. Kero´s forsvarsaggresjon blir som du beskriver bare verre.
«Dempende signaler» er deler av hundens språk, og det er dette språket vi må lære å lese. Både det aggressive/truende og det aggresjonsdempende. Her ligger nøkkelen til å forstå HVORFOR hunden gjør som den gjør – ikke bare AT den gjør noe. Hvis vi ikke forstår hva MOTIVASJONEN for atferden er, så klarer vi heller ikke å fjerne motivasjonen – som jo er KJERNEN til atferden. Atferden, f.eks. aggresjon, er bare et symptom – et uttrykk for en indre motivasjon.
Sakt på en annen måte; Det er nesten utenkelig for oss mennesker å si: «Du er så aggressiv» uten også å spørre (i hvert fall oss selv) HVORFOR vedkommende er aggressiv. For det er jo alltid en grunn! Man står ikke bare opp om morgenen og ER aggressiv. Det er alltid en forklaring, selv om vi ikke kjenner til den. Med hunder så sier vi bare; «Hunden er aggressiv» – så er vi ferdig med det. Dette er ikke nok! Det er heller ikke det som er interessant! Vi må spørre HVORFOR er hunden aggressiv?

3) >ville gjerne ligge på fanget å kose, lekte masse og var rett og slett bare herlig

Som bare befester punkt 2). Kero var ikke aggressiv mot alle hele tiden. Han var aggressiv i situasjoner der han var redd, men mennesker han var usikker på, og i situasjoner han hadde negativ erfaring med fra tidligere. Kero var en normal, frisk hund – og reagerte slik normale, friske hunder gjør.

4) > hadde han kanskje opplevd noe fælt hos den tidligere eieren?

Jeg misstenker det. Traumatiske opplevelser i tidlig alder kan forsterke de naturlige forsvarsinstinktene kraftig, og uten rett behandling i ettertid, så vil dette ofte bare bli verre. Jeg tror Kero fikk en dårlig start, som dessverre ikke ble «fanget opp» slik at skaden ble minimalisert.

5) >Eller var han bare fryktelig dominant?

NEI! Bare ordet «dominant» gir meg grønne hår på ryggen. Hunder er IKKE dominante når de er aggressive eller truende! Dette er en av de mest tragiske missforståelser i hundeverdenen. Stryk ordet «dominant» fra ordlisten din, og du kommer garantert ALDRI til å savne det. Du har nemlig ikke bruk for det. Ikke før du jobber med hund på heltid og konsulterer 2-3 hunder hver dag år etter år kommer du til å få bruk for ordet dominant i sammenheng med hund.
Det finnes selvsikre hunder, bortskjemte hunder, kontrollerende hunder, ulydige hunder, osv., men mest av alt finnes det usikre hunder. Dominante hunder er sjeldent som hønsetenner, og de er IKKE aggressive.

6) >Var det noe vi gjorde feil

Jeg ser det ikke slik.
Mye kunne vært gjort annerledes – det er helt klart, men du kan ikke gjøre «feil» hvis du ikke først vet hva som er «rett». Og det visst du ikke. Nå har du lært en masse av Kero, og forhåpentligvis fått inspirasjon til å lære mer om hund. Jo mer du lærer, jo mer riktig vil du gjøre. Det er det som teller. Å gjøre «feil» er en læreprosess. De som aldri gjør «feil» gjør sannsynligvis ingen ting. Lærer ingen ting heller 😉

Les bøker, still spørsmål, og ikke minst – TENK SELV.

Lykke til videre som hundeeier :o)

Mvh,
Runar