Jeg er nygjerrige på i hvilken grad mye stress de første ukene i hundens liv påvirker hvordan hunden senere i livet.

Jge har selv en italiensk mynde (hann) på 15 måneder som nok har oppleved en del stress de førtse leve uken.

De første 4,5 uken i livet sitt tilbragte hunden min nær sagt døgnet rundt i et lite skittent bur sammen med moren og 3 søstre. Hundemoren og valpene fikk minmalt med stell, blant annet måtte de til tider sov i sin egen avføring og hundemoren hadde nesten ikke melk til dem, på grunn av underernæring. I tillegg var hundene full av orm. Så grep dyrevernsnemda inn og plasserte alle hundene på et dyrepensjonat. Her fikk de naturligvis godt stell, men kanskje ikke all verdens med kontakt med mennesker utover når de ble stelt og matet.

9 uker gammel overtok jeg valpen min, og har en i dage etter min mening en stort sett grei og uredd hund, med det untak at han stresser seg litt lett opp i enkelte situasjoner, – og lurer på om dette blant annet kan ha sammenheng med tinge som har skjedd de første uken i livet hans.

Hundne min blir spesielt stresset når vi får besøk, han blir da løpende fram og tilbake mellom gjesten og meg, får han langt om lenge slår seg til ro, – og om det kommer flere på besøk samtidige, vet han nær sagt ikke hvem han skal hilse på først og det ser ut til å gjøre ham frustrert, – bør han få lov til å løpe fram og tilbake mellom evt. gjester og meg, eller bør jeg prøve å holde ham mer i ro f.eks. ved å ha ham i bånd. Jeg har gjerne hatt ham i bånd når jeg vet at gjesten(e) ikke er alt for begeistret for en hund som raser fram og tilbake, – og ikke klare og overse ham, ellers har jeg latt ham løpe fram og tilbake, og bedt gjesten(e) bare overse ham, siden jeg vet at han før eller siden legger seg til ro.

Hunden min ser også ut til å bli stresset av å måtte ligge i gulvhøyde, han blir da liggende på vakt og klar til å sprette opp ved hver misnte bevegelse/lyd fra meg eller omgevelsen, men om han får ligge litt opp fra gulvhøyde, i en stol eller lignende ligger han helt rolig og avslappet, så jeg har derfor fått ordnet med en egng stol han kan ligge å i, da jeg tenkte at det umulig kunne være bra for ham å ligge å være på vakt hele tiden, – er min antakelse her riktig?

Ellers kan jeg nevne at han han side midten av januar har fått thyroxin mot hypothyrose, og han etter han begynte på dem faktisk har blitt noe mindre stresset.

Jeg vurdere også å kastrer ham, men er usikker på om det er hensiktsmessig eller ei, – vil kastrering nær sagt alltid føre til en en mindre stresset hund? Hunden min er på ingen måter agressiv eller dominerende ovenfor meg eller andre mennesker/dyr. Det eneste er at han den siste tiden har begynt å markere litt inne, – mulig det er løpske tisper i nabolaget… – og tisser lett når han blir stresset.

Svar fra Turid Rugaas

De første ukene er veldig viktige. I vill tilstand blir valpene isolert helt de første ukene, og bare veldig gradvis miljøtrent, litt av gangen og i små porsjoner. Så det at hunden din er lettstresset har nok med det å gjøre. Rasen i seg selv er jo ikke akkurat at de mest lettstressete.

Jeg synes du takler det utmerket. Thyroxin-mangel gjør jo ikke saken bedre, men går han på medisiner, så hjelper det. Kastrering hjelper bare når det er sterk kjønnsdrift og mye løpetisper rundt hunden. Jeg tror ikke det er itlfelle her ?

Liker han best å ligge høyt, så la ham gjøre det. Stresser han seg opp med besøk, så ha ham i band og la ham få se folk litt på avstand uten å få løpt rundt omkring, og når han har roet seg så kan han få gå løs.

Du har helt rett i at hunden bør helst slippe å være på vakt hele tiden, det bare øker stressnivået. Bare vær kreativ og finn ut det du kan gjøre for å unngå at han stresser seg opp.

Det er mulig han aldri kommer helt over det. Det kan bli bedre, og kanskje helt «bra», men hunder som tidlig i livet har opplevd ting som har skremt dem, stresset dem, fått dem til å være usikre og stresset over lengre tid, har dessverre en tendens til å skru seg opp i bestemte situasjoner. Men vet en om det, så lærer en seg til å takle det ganske automatisk etterhvert.

Og ingen av oss er perfekte !

Turid Rugaas