Jeg har en blandingstispe på 1 år, Emily, som er veldig redd for fremmede, særlig barn.
Først kan jeg jo si litt om hennes hverdag. Vi går turer morgen og ettermiddag, ellers er hun litt løs i hagen. Bruker stort sett sele og flexibånd. Har ikke drevet noe med pinne/ball kasting. Hun er alene noen timer innimellom. Jeg har flyttet tre ganger mens jeg har hatt henne, vet ikke om det har påvirket henne mye? Moren hennes var omplasseringshund og veldig stresset under svangerskap og mens hun hadde valpene. Jeg fikk henne da hun var tre mnd.
Det værste er hvis folk ser på henne eller prøver å hilse på henne, da bjeffer hun veldig. Prøver selvfølgelig alltid å unngå slike situasjoner. Hun bjeffer også ofte på folk som bare passerer, selvom de er på ganske lang avstand. Hun blir fort stresset og hvis vi først har møtt en hun gjeffer på, så er det ofte hun fortsetter å bjeffe på nesten alle hun ser. Noen ganger hiver hun seg etter folk på lang avstand og bjeffer. Jeg blir lett stresset av dette selv og det merker sikkert hun også.
Blir aldri sint på henne når hun bjeffer og prøver å aldri gi henne oppmersomhet på det heller. Forsøker å trene ved å rose og gi godbit når hun ser mennesker uten å bjeffe, men føler ofte at hun er så stesset at det er vanskelig å trene. I byen blir hun ekstra stresset og bjeffer enda lettere på mennesker.
Hva bør jeg gjøre?
Har hørt om en homeopat medisin som skal være stressdempende på hunder, er det noe du kan anbefale?
Håper du kan hjelpe meg med dette.

Vennlig hilsen Synne Hewitt

Svar fra Turid Rugaas

Jo, det finns nok noe som kan hemme stress, men du må samtidig trene, ellers er du tilbake på nullpunktet når medisin-runden er slutt.

Du høres riktig fornuftig ut, og har sikkert ikke gjort så mye feil, men det kan være lurt å se på hvordan en kan legge opp riktig trening – det lar seg gjøre.

Reagerer hunden på a folk ser på henne og prøver å ta kontakt, så kan en for det første finne ut hvordan du kan hjelpe henne til å unngå dette en periode, ved at du går imellom henne og mennesket («tar ansvar»), holder avstand, går i retning vekk, osv. For det andre kan en legge opp til en gradvis tilvenning til de tingen hun reagerer mest på. For det tredje kan vi lære henne en annen assossiering med mennesker, og da skal menneskene være langt unna, så langt at hun ikke føler seg truet, og få ros og godbiter for å se dit.

Det beste er å få hjelp av noen i begynnelsen, så en ser at det funker, – si ifra hvis du ønsker hjelp til det.

Turid Rugaas