Skriver på vegne av en vennninne som har skaffet seg ei lita Beagle-tispe.Hun fikk valpen da den var 6 uker gammel,hunden er nå 9 mnd.Hun levde sammen med tre andre kull). Fra hunden var liten merket hun at den ikke var like sterk som de hundene hun har hatt før, med tanke på psyken. Hun har prøvd å tilrettelegge oppdragelsen etter det,prøvd å bygge opp hunden til en hund med god selvtillit. Med opp og nedturer går det nå for det meste nedover. Hunden har aldri blitt fysisk avstraffet, men fått klare nei/beskjeder når den gjør noe galt. Hun har vært nøye på språkbruken, men tror at kanskje hun har mast litt mye. Hun lekesloss mye og lar hunden vinne. Hunden tisser en del inne, noe som har blitt oppfattet som trass(hun gjør det rett foran synet på de som er hjemme, spes. hvis hun får beskjed om å legge seg på plassen sin.). Hunden tåler ikke å bli tilsnakket til når hun har gjort noe galt, da kryper hun mens hun tisser på gulvet. Det er ikke noe krass tilsnakk. En episode som eksempel: Hunden hadde hoppet opp på stuebordet, fikk fint beskjed om å gå ned, hvorav den piler ned, henger med hode, tisser på gulvet og legger seg ned for så å «furte». En annen gang hadde hun vært på yngstedatterens(16) soverom og hentet en bamse. Eieren sitter og slapper av i sofaen og visste ikke at hunden hadde gjort det engang. Hunden kommer så inn i stua med bamsen i kjeften, tissende og med hode hengende. Hvorfor gjør hunden dette? Hunden har også blitt redd for diverse lyder ute. Hun tar nå kortere turer til sentrum for tilvenning(hun bor så å si midt i hjertet av et lite tettsted). Hunden er også ivrig på å ri, men det er bare på den eldste datteren(22) og på meg. Vi tror selv at det er fordi at vi er de eneste i omgangskretsen som er forholdsvis dominerende overfor henne. Kan det være noe annet? Må vi bli mildere mot henne? Er det noe bra med ikke noe motstand i det hele tatt? Når hunden får beskjed om å legge seg på teppet sitt er det akkurat som hun utfordrer oss(legger seg ned på forbeina og bjeffer, mens hun logrer vilt med halen, hun kan også ta av fra teppet, sirkle rundt oss fort før hun legger seg halvt oppå teppet igjen og sånn kan det holde på.). Har lest at dette kan være en måte for henne å si fra på at vi må dempe oss,men vi har jo bare sagt vennlig at hun skal gå å legge seg? Det vi reagerer på er at hunden er jo helt frisk, vi vil si lykkelig ellers. Har selv to dalmatinere på ni år, og de går kjempegodt sammen med tispa. Hun er livlig og vet akkurat hvem hun kan herje med og hvem hun kan bølle med. For slik vi opplever henne kan hun anses som ganske fandenivoldsk.(på en god måte, slik vi er van t med at de andre hundene har vært). Tilliten mellom eier og hund er ikke til å ta feil av, så hva er det som er galt? Eier her vet ikke hva hun skal gjøre. Det hjelper ikke med ignorering, og det begynner å bli ganske trettende med slike svingninger iløpet av en dag. Hverken hun eller jeg har noen gang hatt erfaring med en slik underlig karakter. Begge to har fra før bare erfaring med psykisk/fysiske sterke hunder.
Håper denne lange fortvilte romanen klarer å formidle noe av det vi lurer på og takker SÅ mye for hjelpen hvis du kan det.
Fra to(tre),rådville venninner.