Hei.
Du har vel ved flere anledninger gitt uttrykk for at man skal vente til valpen kanskje er et år før man tar den med i fjellet på jakt.
Det kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse at jeg er fundamentalt uenig…?
Jeg lar valpen følge meg på fjellet allerede i 3-mnd alder, bare slik at den skal få «tumle» litt rundt i sitt «rette» element. Gjøre seg kjent med lukter, vegetasjon og naturen generelt. Jeg bruker forresten mye av tiden min på dressur i fjellet, men det er vel mest fordi jeg er veldig glad i å gå i fjellet…
Jeg bruker nok relativt mye tid på positiv innlæring (lek og lyst for det meste) av sitt og innkalling de første månedene, men kan vel med hånden på hjertet ikke si at «avstands-sitt» alltid sitter 100% ved jaktstart, men det tar jeg ikke så tungt. Hvem har vel ikke «rampejaktet» med selv meget godt trenede/dresserte voksne hunder, så hvorfor ikke en valp som ofte har godt av å få «tent» jaktlysten litt ekstra ved å springe etter ?
Du anbefalte forrige spørsmålsstiller å ikke jakte med hunden til høsten. Kjapp hoderegning sier meg at hunden er ca. 6 mnd når jakta begynner. Jeg har da hatt hund med 1. UK i samme alder… Elste pointertispa mi jaktet som en gud når hun var 7 mnd (Skjøt første rypene for henne når hun var 5 mnd).
Det finnes da ikke noenting som gleder mer ved å følge en unghund, enn når du etter et par-tre dager på jakt ser at ting «begynner å skje» i hodet på hunden, og så plutselig står den i fast selvstendig stand. Livet er heeerlig dere…!
Uff, nå skriver jeg meg ut på viddene her…
Det jeg kanskje vil frem til, er at starttidspunktet (valpens alder) er avhengig av både rase, kjønn, individet og eieren.
(Selv mener jeg pointeren er så enkel å dressere, at om jeg rampejakter fra oktober til januar, så greier jeg likevel å få dem startklare til vinterprøvene 😉
Det er åpenbart at man bør styre unna vanskelig rype, kanskje likeså orrfugl og storfugl, men å jakte på trykkende rype kan jeg ikke se skader så sant man evner å bruke hodet, og passer på å roe hunden mellom situasjonene. Ikke minst at man evner å gi seg før det «koker over» i hodet på den unge håpefulle.
Kan du ikke gi noen begrunnelser for og imot tidlig jakt med hundene? Legger du mer i dine vurderinger enn faren for å få en egenrådig «rampejeger» grunnet manglende dressur?
Ser du noen sammenheng mellom tidlig jakttrening og «utbrente» hunder? (Vet at de finnes, men da tror jeg dressøren har feilet…)
Har du noen formening om hundens helsetilstand senere i livet relatert til «hardkjør» i ung alder ?
Mvh
Hunter
Svar fra
Hei Hunter.
Nei, det kommer nok ikke som noe overraskelse at du er toalt uenig i dette. Men som du gir uttrykk for så har du lang erfaring med jakthunder og både kan se an individene, riste opp hundene dine slik at de ikke tør (!!!!!) gå etter fugl når dere ikke er på jakt, og samtidig prostituere dem på jaktprøve i en alder av 6 mnd. Ikke verst!
Mange av de andre som sender inn spørsmål, har ikke like lang erfaring som deg med jakthunder, og klarer ikke se om de har fått en lettdressert hund eller en som kan bli en potensiell ettergåer. Jeg har, i likhet med deg, tatt hundene med meg i fjellet fra de har kommet i hus. De har fått boltre seg i fjellet og fått utvikle seg den veien du beskriver. Det ahr vært fantastisk når hunden har tatt sin første stand, og ikke minst når de første rypene er felt for unghunden. Og jeg er helt enig i at du ser forandringen i løpet av dagen. Jeg har også gått på jaktprøver med svært unge hunder og høstet premier. For godt og vel to år siden fikk vi to unghunder samtidig, og bestemte oss for å gjøre et forsøk: Den ene hunden var en Pointer, som skal være svært lett å dressere, og den andre var en Gordon Setter, som ikke er like lett å dressere. For å gjøre dette mest mulig rettferdig, fikk Pointeren være den som skulle gå gjennom den «gamle» metoden og GS’en skulle få modnes hjemme og dresseres på en for meg, helt ny metode. Pointeren var en god jakthund første høsten, og da hun var 5-6mnd var det felt flere fugler for henne. Hun hadde et meget godt søk og var grei nok i fugl, men hun gikk etter i lange baner. Men hun var absolutt en jakthund, derover hersker det ingen tvil. GS*en var hjemme og ble dressert på de vanlige momentene, men kun ved hjelp av positiv forsterkning. Det medførte at jeg fikk et fantastisk samarbeid med hunden, og da hun var 6 mnd var hun den lydigste hunden på appelldressur av de to. Hun hadde ikke vært i fjellet, det var ikke felt ryper for henne, og hun var per deffinisjon ikke noen jakthund da. Så kom vinteren og hundene var nå ca et år. Pointeren hadde et fantastisk søk, kjørte opp fugl titt og ofte, og satt seg når det passet henne. Innkallingen fungerte bare sånn passe. Men bevares hun var fortsatt en god jakthund! Gs’en fikk komme sine første turer i fjellet. Søket var ikke noe å skryte av de første ukene, men fuglene fant hund, og stand tok hun. Det hun viste i fugl da, var virkelig flott. Vi stilte begge på prøver i løpet av vinteren, og pointeren hadde topp tallkarakterer hver gang. GS’en hadde alt fra 3’ere til 5’ere i det meste. Da sesongen var over, så gjorde vi opp status. Pointeren hadde dratt i land en 3.UK, og var dermed dokumentert en god jakthund, etter termene i jaktprøvereglene. GS’en hadde 80% premiering, og bl.a. en 1.UK. Dermed var hun dokumentert en særdeles god jakthund, fortsatt etter jaktprøvereglene. Så kom høsten og hundene var nå 1 1/2 år gamle. Prøvene gikk over all forventning på GS’en som hentet hjem den ene jeve premien etter den andre. Pointeren fikk også denne sesongen en 3.UK. Så kom jakta. Nå var de jakthunder begge to, og begge hundene fikk være med på jakt. Pointeren jaktet godt og hadde flere fine fuglarbeid som det ble skutt fugl i, og som hun knallapporterte i full fart. GS’en hadde også svært mange fuglarbeid, og var stort sett helt rolig i situasjonene, noe som gjorde at hun ikke forringet de jaktbare situasjonene. Så kan man spørre seg om hvem av disse hundene ville du jaktet med den høsten? Dersom du ser på progresjonen fra vi startet med hundene i en alder av 8 uker og til dit dem er i dag 2 1/2 år gamle, så vil du se at pointeren hadde en enormt bratt kurve i starten og utviklet seg fort til en god jakthund som en jeger ville vært brukbart fornøyd med. GS’en mistet en sesong fra den var 6 mnd til den var 1 år, men til gjengjeld var hennes kurve hele tiden stigende og er det fortsatt. Pointeren har vi måtte dressere ganske hardt på for å få både til å holde kontakt, til å være rolig i fugl og til ikke å kjøre opp fuglene. Så det du sier om at pointeren er en lettdressert hund, vil jeg ta med en klype salt.
Jeg har også hatt en ES som jeg startet tidlig med på prøver. Hun hadde flere 1.UK i ung alder, gikk godt, presis og flott i fuglarbeidene. Dermed ble jeg fristet til å stille henne veldig mye. Hun fikk også 1.AK på første start. Etterhvert dabbet det av, og hun klarte ikke å konsentrere seg på prøver. Det var helt tydelig at dette var et stressmoment for henne. Selvsagt er det artig å gå på prøver med unghundene og få premier, men etter mitt skjønn, så er det VK som teller, den dagen du skal avle på dem, da spesielt med tanke på hannhundene.
Jeg kan ikke se at våre hunder står tilbake for noen andre sine hunder hverken i fugl eller søksmessig, slev om de ikke er trent i fjellet fra de er små. De får være med, men da i bånd. Jeg vet også om folk som har trent valpene systematisk fra de har vært tre-fire måneder og som etterhvert lurte på hvorfor han bestandig fikk hunder med HD, selv om han tok fra ulike linjer. da han sluttet å trene dem i ung alder, har han ikke hatt en eneste hund med HD. Tilfeldig??? Ikke vet jeg, men jeg synes absolutt det er interessant.
Jeg velger i hvertfall å dressere mye hjemme frem til hunden er ca 1 år uansett hvordan de er som type, så kan jeg jakte med en hund som ikke forringer de jaktlige situasjoene nevneverdig i 10-12 år fremover. Jeg slipper å gå ut i fjellet å riste dem i nakken og bruke masse tid på å være irritert og frustrert over at hunden gjør slik og slik. Men jeg har selvsagt stor respekt for at andre gjør det på sin måte. Det finnes mange veier til Rom!?
Med vennlig hilsen
Agneta Bjørn
