Jeg har nettopp røntget flat tispen min, og hun fikk påvist svak grad av hd. (c-grad) Hun er èn i et kull på tolv (!!) som har fått påvist hd, ALLE de andre har A-hofter, prima vare. Oppdretter er heelt frustrert, for det viser seg at nærmest ALLE valpene hun selger til Bergens-området får påvist svak grad. De siste fem kullene til oppdretter har hatt perfekte hofter, bortsett fra fem valper (spredt på alle kullene). De har svak grad.. OG ALLE ER I BERGENSOMRÅDET!!! Jeg fant dette meget interessant, og begynte å spekulere litt i veterinærens fremgangsmåter.. Det viste seg at vet. i bergensområdet gir hunden FULL bedøvelse slik at hunden ikke kan gjøre noe motstand når de drar i hoftene, men resten av landet gir hunden beroligende, slik at hunden kan gi den ´motstanden´ som er naturlig.
Jeg vet at hunden min sikkert ALDRI kommer til å være plaget av ´hd´en´ , men har det seg slik at min hund virkelig ikke har hd, men at det står på papiret, så klarer jeg ikke å slå meg til ro med det. Jeg skal røtge henne en gang til om seks mnd hos oppdretter i Sandefjord, og først da skal jeg godta svaret.
Hvis det viser seg at hun da er 100% hd fri, Er det ikke _litt VEL_ skummelt hvor mange som kan ha fått feil diagnose på hunden sin????
Kan dere dele deres synspunkter med meg?
For jeg finner oppdretters erfaringer med dette meget oppsiktsvekkende!!
På forhånd takk for tilbakemelding!
Gjertrud.
Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad
Hei!
Jeg tittet så vidt innom åpent forum og så at du hadde stilt spørsmålet der også og fått en del gode svar. Les den svenske artikkelen på SKK´s hjemmeside! Se også mitt svar til spørsmålet: HD 23.2.04
Noen tillegg som gjelder ditt tilfelle:
I din rase er det de siste årene ca 10% av de røntgede hundene som har HD. Det betyr at i et tilfeldig valgt kull på 10 valper vil en hund ha HD. Om det i ett kull er ingen, og i et annet er 2-3, så kan tre fremdeles være normal og tilfeldig variasjon. Hvor disse hundene bor, vil igjen være en del av slumpen. Noen ganger er det 2-3 hunder som bor i samme del av landet – og da virker det lett som om det er en sammenheng – men mest sannsynlig er det også en del av den normale og tilfeldige variasjonen.
De fleste hunder som røntges flere ganger får samme diagnose – men det finnes selvfølgelig unntak. Noen hunder har forandret seg, og noen ganger er det bildene som blir tatt på en litt annen måte. Det vil jo da være de hundene som ligger i grenseland som vil få en annen diagnose. En hund som er en veldig bra C vil kanskje få diagnosen B hvis den røntges en gang til – eller omvendt (men det er ikke så ofte vi røntger omigjen de som er fri).
Når jeg som veterinær tar HD-røntgen av en hund, må jeg skrive under på at hunden er sedert, og sedasjonen skal gi tilstrekkelig muskelavslapning.
HD er ikke en enten/eller diagnose, det er glidende overganger mellom gradene, og vi har satt grenser for å gjøre avlesningen litt mer lett å forstå, og dermed gjøre det mulig å bruke det i avlsarbeidet. Jo større sikkerhet vi har i at rutinene er mest mulig like, jo bedre blir verdien av avlesningen. Den svenske undersøkelsen viser at færre hunder som har fått plegisil (som kanskje er det du mener med beroligende?), som ikke er så vanlig å bruke ved denne undersøkelsen hverken i Norge eller Sverige, har fått avlest litt lavere frekvens av HD enn hunder som har fått annen sedasjon. Det betyr ikke at disse hunden har mindre HD, eller de andre mer, men at avlesningen blir litt forskjellig. Det gjør at standardiseringen blir mindre perfekt, og gjør avlsarbeidet vanskeligere.
Dersom du vil ha en mest mulig korrekt diagnose på din hund, som er sammenlignbar med rasen som helhet, og med hunder rundt omkring i landet, bør du røntge den i den alderen som er den vanligste for rasen (fordi frekvensen av HD stiger litt med alder ved røntgen) og med den sedasjonen som er mest vanlig. Det som er poenget er å få mest mulig like forhold på røntgentidspunktet – for da blir variasjonen mest mulig reell.
Hilsen fra veterinær Cecilie Strømstad