For 1 og 1/2 år siden kjøpte min samboer en omplasseringshund, en hann shæfer. Den var da 8 månder og veldg urolig. Han hadde vokst opp i en garde på et par kvadratmeter fra han var 3 månder. Helt alene. Forrige eier hadde ikke tid til han. Fra før hadde vi 3 hunder(blandingshunder)på gården.
Hunden hadde lært veldig mye, på godt og vondt. Han kunne det meste av lydighetsøvelser, til og med tisset på kommando ? (hvorfor lære en hund dette ?) Han hadde imidlertid en masse unoter. Han hadde bl.a. fått lekebite i hender, hoppe etter tau, pinnekasting m.m. Klaustrobi for garder hadde naturligvis også.
Hunden var også veldig urolig, nesten litt «vill». Det er blitt bedre.
Så til vårt hovedproblem. Hunden knurrer til oss i mange forskjellige situasjoner. F.eks. ved innkalling med sint undertone, kommer for nær dvs. kunne ikke ta på labber, eller på bakpart, når vi kjeftet på ham, kom brått på, i mørket, når jeg kom inn i huset mens han var inne med min samboer, når han skulle ut, osv. osv.
Vi har, og har hatt andre hunder. Aldri har jeg opplevd en eneste gang at noen hund, i de 20 årene jeg har hatt hund, har knurret til meg. De har alltid vært vennlige mot meg (og til alle andre)
Så kom denne shcæferen inn i vårt liv, og knurret nesten hele tiden (det føltes slik etterhvert).
Min samboer fikk «gode råd». Hunden må legges i bakken, dvs. på rygg så han ikke sjefer over hele familien. Selv hadde jeg ikke det minste peiling på schæfer, men det var en metode ingen av oss hadde brukt. Svaret var da enkelt, det var blandingshunder og det kunne ikke sammenlignes med hvordan man oppdradde en schæfer. Vel, min samboer begynte da med dette, og det hjalp ingenting. Han knurret, men gikk aldri lenger – inntil en kveld, da jeg skulle i ilden. Hundene skulle ut for å luftes. Jeg ropte på shcæferen for å den med ut. Den nektet og svarte med å knurre mot meg. Dette hadde da pågått i et år, og frustrasjonen var i ferd med å bli total. Jeg tok da tak i nakkeskinnet for å dra den med ut, for ut skulle den jo. Da flekket den tenner. Mens vi stod slik kom min samboer ut og jeg spurte; «hva nå ?» og fikk til svar at jeg måtte ta mot til meg og legge han i bakken. I samme øyeblikk fikk jeg mange kilo kjevetrykk over håndleddet og bare skrek av smerte. Hunden bet, men ikke alvorlig. Det ble et blåmerke, men jeg var blitt redd.
I ettertid ser jeg at det var min egen feil, og angrer mest på at er at jeg ikke stolte på egne vurderinger. Alt i meg sa jo at dette måtte være fundament galt.
Likevel, den knurrer mindre mot min samboer.
Vi fikk karaktertestet hunden (i forsvaret).
Testen konkluderte med at det var en god hund, men med for høyt forsvar. Vi fikk beskjed om å umiddelbart slutte å røre hunden fysisk, da det bare ville ødelegge hunden.
Så alle rådene for shæferhundeiere var altså feil (takk og pris for det).
Etter dette har ingen rørt hunden, (for over 1/2 år siden), men det hjelper ikke. Jeg har forsøkt å endre måten å være på, ved å forsøke forskjellig dempende signaler, (se bort, gjespe, gå i bue, unngå å komme for brått på) uten at det synes å virke.
Han er også noe «bøllete» ovenfor andre hunder. Han skal ha alle i bakken, hva enten det er unghunder eller tisper.
Det er en flott hund, og den har også gode egenskaper.
Vi har, som du sikker har forstått, kjørt oss fast.
Vi vurderer alt. Fra kjemisk kastrering til omplassering.
Hva synes du ?
Hilsen fortvilet hundeeier og like fortvilet shcæfer.