Jeg har tre SH hanner. Disse går godt sammen da de har en aldersspredning på 3, 6 og 10 år. Hannen på seks har jeg hatt siden han var valp. De andre to er «utraderte» sledehunder jeg overtok for 3 mnd. siden. Jeg snørekjører med alle tre og dette går supert. Problemet er under pauser, jeg liker å ta lange gode pauser underveis på turer i fjellet. Min SH på 6 år er vant til dette og legger seg rolig ned uansett vær. De andre to lager et pauseleven uten like. Hyling og skriking som etterhvert avtar til konstant klynking. De har et mål for øye og det er å komme seg videre. Det er kun under turpauser at stessnivået er så høyt, ellers er de rolige fredelige hunder. Har vært bestemt på å ikke gå videre før de har roet seg, mend et er grenser for hvor lenge jeg orker å sitte og høre på dette. Enden på visa er at jeg nærmest har sluttet med pauser og kjører non-stop. Håpet kanskje du hadde noen tips, så jeg kan få de fredelige pausene mine tilbake…

Svar fra Jan Vidar Dahle

Å snørekjøre med tre hunder er helt rått, helt på grensa og helt etter mitt hjerte. Hundene og du har det sikkert kjempemoro!

Desto oftere du tar pauser, og desto lenger pausene varer, desto roligere blir hundene dine. Etter et par teltturer hvor hundene hviler mye i leiren blir de rolige.

Du kan også lære hundene kommandoer, for eksempel å sitte og å legge seg (eller enda bedre, for eksempel å apportere), og så be hunden utføre oppgaven i det den skal til å bråke. Du lærer den altså en atferd som er uforenelig med å bråke. Dette er en supermetode.

En matbit eller litt lunka vann iblandet kjøtt gir hunden noe annet å tenke på. Dersom du etablerer positive rutiner i pausene, så får hundene et mer positivt syn på dem.

Det kan også være lurt å ha med en egen festeline med opphengere, ta selene av hundene og sette dem litt unna sporet og skiene dine. På den måten får hundene oppleve tydeligere skillet mellom pauser og arbeid.

Hovedproblemet er selvfølgelig at hundene ikke bryr seg nok om deg, at dere ikke har jobbet sammen (psykisk). Dermed bryr heller ikke hundene seg all verdens om hva du gjør. Dersom du lærer hundene noe, for eksempel ved å jobbe med sporoppgaver eller noe annet interessant, så vokser du i hundens øyne og den blir mer oppmerksom på deg. Da vil den også legge merke til at du har funnet fram bålkjelen og nistepakka.

En hundekjører i toppklassen (Robert Sørli) pleier å gjøre følgende dersom 20-spannet hans bråker ved stans på høsttreninga: Plukke blåbær! Hundene følger med hva han gjør og slutter å bråke, fordi han har et godt og nært forhold til dem. Men denne hundekjørere er også kjent for å være tålmodig, og for å aldri starte opp igjen før hundene er helt rolige. Hundene hans er legendariske fordi de ikke bråker i det hele tatt.

Noen hundekjørere syns ikke det gjør noe at hundene lager litt lyd. Selv er jeg ikke en av dem. Jeg benytter meg av flere metoder for å få ro og verdighet over oppstartene og i pauser. Den ene metoden er at jeg tar en lang bålpause stort sett på hver eneste tur, og at jeg overnatter med hundene i fjellet ganske ofte. Pausene må være så lange at hundene sovner. Andre ting jeg gjør er å forlate hundene og går innendørs og tar meg en kopp kaffe (hvis de hyler for å komme av gårde etter at de er spent inn foran sleden). Det blir virkelig stille da! På hviledager hender det jeg spenner alle hundene foran sleden, lar dem stå litt og så setter dem tilbake i hundegården igjen. Å stå i selen skal ikke være noe stort nummer for dem! Det siste er at jeg aldri (!) setter av gårde før hundene er helt rolige.

Det fins sikkert flere måter å roe ned hundene på. Dersom hundene har lært hva et tydelig «nei» betyr, så kan også dette fungere – men da må det brukes svært sjeldent, ha full virkning og ikke gjentas. Hvis du bruker «nei» og det ikke virker så virker det da også, bare at virkningen er motsatt.

Du kan også spenne inn hundene, og dersom de bråker, bare spenne dem fra igjen og ikke dra på tur likevel.

Men husk nå på at to av hundene dine er gamle ringrever, som har hatt et langt liv å lære på. De har lært at oppstart og moro krever hyling og spetakkel. Vær tålmodig med dem. Det er ikke deres skyld, og dersom du bruker mye tid med dem blir dette bedre. Hvis ikke kan du forsøke å se det store i at de storkoser seg.

Jan Vidar Dahle