Vi har en liten tråd i bruker-forum om Sjæferens kroppsspråk.
Jeg har påpekt at Sjæferens spesielle «lusking» er vanskelig å forholde seg til, dersom man ikke kjenner hunden. I det jeg definerer som lusking ligger det at Sjæferen nærmer seg en fremmed hund. Hodet er senket, blikket uttrykksløst men målrettet. Kroppssholdningen forøvrig er ganske så intetsigende…Ei heller noe lyd fra hunden som kan røpe noe om sinnstilstand.
Vi kjennetegner vanligvis aggressive/truede hunder som oftest med fremoverliggende ører, snurpete lepper og stiv kroppsholdning.
Jeg har opplevd at Sjæfer-lusking kan resultere i utfall av den aggressive typen. I den anledning sitter jeg med det inntrykk av at Sjæferen er vanskeligere å tolke signalene på enn hos andre hunder.
Er det genetisk naturlig at Sjæfere har et slikt kroppsspråk? I såfall er det noe som helst som kan si meg hva som synlig kan skille en aggressiv (les;farlig Sjæfer) fra en trygg Sjæfer. Noen hevder at luskingen ikke er tegn på noe farlig, til tross for at jeg har opplevd det motsatte.
I diskusjonen er det delte meninger. Noen hevder at luskingen er en ego-tripp hos hunden som eieren har latt utvikle seg. Andre mener at det er slik Sjæferen bare er av natur (med tanke på mot og styrke)
Hva er dine erfaringer og tanker rundt dette?
Svar fra Runar Næss
Hei,
– nå var du heldig, for jeg har hatt to schæfere i 10 år nå – begge omplasseringer og begge fortsatt i fin form :o)
Det har gitt meg god tid til å observere denne atferden som du beskriver som «lusking» – så jeg tror jeg forstår hva du mener. Og jeg tror du har helt rett.
Siden ingen vet hva som foregår inni hodet på hunden uannsett, så tror jeg vi skal la spekulasjoner om slikt ligge, og istedet konsentrere oss om noen faktiske observasjoner. Er denne atferden utbredt blant schæfere? I så fall er det jo å betegne som «rasetypisk» – og følgelig et genetisk trekk i denne rasen. Medfødt, normalt, og går i arv. I et tidligere svar her redgjorde jeg litt for hvordan vi/miljøet kan påvirke utfallet av genetikk, og dermed endre litt på hvordan disse genetiske disposisjonene kommmer til uttrykk – dermed skape variasjoner i atferd selv med samme genetiske base.
OK – kort og folkelig fortalt; Dette er en naturlig måte å føre seg på – for en schæfer! Vi kan godt si den har «dårlig språk», er «feig» at den «bløffer» osv.osv., men det er bare våre øyne som ser – og vår tolkning av det vi ser! Faktum er at dette er noe mange schæfere gjør, da må vi forholde oss til det – ikke noe annet. Røttene til dagens schæfer kommmer fra tyske/franske (fra Alsac) gjeterhunder og gårdshunder. Gjeterhunden ser vi igjen i «luskingen» og den stille, «intetsigende» bevegelsen – gårdshunden ble brukt til å vokte gård og buskap, og den ser vi igjen i mot og angrepsvilje (og bjeffing 😉 Hadde det ikke vært for schæferens enorme popularitet, suksess og allsidige bruksområde, så ville jeg vel sagt det var galskap å lage en slik blanding 😉 *haha*
Et annet faktum er at denne atferden ofte skaper problemer. For andre hunder – og for endel mennesker. Nettopp denne MANGELEN på signaler og på en klart språk gjør nok endel hunder usikre (og nettopp DET er kanskje hensikten?). Hva skjer i et møte hvis en hund viser frykt eller usikkerhet? PANG – så får vi en «smell». Schæferens utseende og «rykte» gjør dessverre at endel mennesker opptrer på samme måten. Det er ingen tvil om at enhver hund kan se slike «svakheter» hos mennesker. Spesielt gjeterhunder, som har et enormt jaktinstinkt – der å finne svakheter nettopp er hele «gamet».
Igjen – schæferens blanding av gjeter og vokter gjør at den har en litt «snikende» atferd, ikke går av veien for kamp, og tar gjerne verden med makt, hvis den kan. Vi ser også at mer spesialiserte gjeterhunder møter andre hunder med en snikende «gjeting» – og kommer i problemer p.g.a. dette, men de faller da gjerne sammen og avbryter/underkaster seg hvis de blir «tilsnakket» av den andre hunden. DET gjør ikke en schæfer så ofte. Men det er ikke (nødvendigvis) noe «feil» med schæferen av den grunn. Den er laget slik.
Hva skiller da en «vennlig» Schæfer fra en «farlig» schæfer?
Jeg er fristet til å si; Det samme som skiller andre vennlige fra potensielt farlige hunder. MANGEL PÅ SIGNALER!
Hvis du møter en hund som ikke har vennlige signaler – eller ingen signaler i hele tatt, så GÅ IKKE MOT DEN!
La den være helt i fred til den event. kommer TIL DEG – og viser vennlige signaler. Det behøver ikke være så mye signaler, men du kjenner det igjen når du ser det. Ta ikke for gitt at eieren «leser» sin hund rett! Hvis DU ser noe ved hunden du ikke liker, så la den være i fred! Tren på å lese schæfere spesielt. Det er nemlig ikke sikkert at hunden ikke har noe språk. Det er LIKE SANSYNLIG at du bare ikke kan se det. Så bruk alltid god tid med slike hunder!
Det er enkelt å lese en «flatcoated» eller en «golden» og masse andre raser som har et nærmest overdrevent vennlig språk. Det er IKKE alltid like enkelt å lese en schæferhund eller f.eks. en ridgeback eller rotweiler. Mange raser (som schæfer) må trenes på! Du må lære hver rase å kjenne – hver enkelt «dialekt» og særegenhet.
Good Luck :o)
Mvh,
Runar
