Jeg har en schäferhanne på 9 mnd. som jeg etter mye tenking (og frustrasjon) har kommet til ikke har det miste behov for å hilse på andre hunder når han er i bånd. Det ble mye hunder for ham her i Oslo i begynnelsen (det er jo så bra med sosialisering…), men nå får han «overload» hver gang han ser en annen hund på gata og når han er i bånd. Da gjør han utfall og bjeffer hysterisk. Når han er løs går det bedre, men han er fremdeles svært usikker og demper etter beste evne og er veldig «valpete». Det spørs selvfølgelig på hunden, noe jeg fikk bekreftet da jeg hadde time med en av Rugaas sine elever. Hun hadde med seg sine to hunder som er svært forskjellig i uttrykket og han reagerte voldsomt på den ene (den stirret) mens den andre hadde et fantastisk språk og da kunne vi passere på 1 meter uten problemer. Han viste imidlertidig også her at han ikke hadde noe imot å bare se. Her i Oslo er det imidlertidig en rådende uskreven regel om at alle hunder kan hilse på alle, særlig når man er i parker. Selv om en hund går i bånd og eier ber den andre kalle inn hunden så slippes de løse hundene bort. Dvs. det eksisterer ikke innkalling på disse hundene og de er stort sett uten kontroll. Eierne lar stort sett hundene ordne alt selv (unntak finnes det jo selvfølgelig). Problemet mitt er nå at jeg helst vil unngå uheldige situasjoner med min sarte hund, alikevel vil jeg at han skal treffe hunder. Hvis jeg unngår parkene helt så blir det dårlig med det. Jeg har ei venninde med en rottwailer, og de går virkelig godt sammen (dette er forøvrig også en hund med samme problem som min men han her går rett i forsvar på hannhunder og sloss etter beste evne, stakkar!). Rottisen er tålmodigheten selv og det er godt for begge å få løpe løs i skogen (reiser til Maridalen på kvelden et par ganger i uka). I tillegg treffer jeg jo enkelte hunder løse, og det går stort sett greitt, hundeansamlinger unngår jeg derimot. I tillegg trener jeg litt lydighet med venner, da er alle under komando eller i bånd og de får ikke lov til å hilse. Jeg trener også med NRH en eller to ganger i uka (litt mer labert nå om vintern :-). Dette fører til at han får se hunder, men ikke komme i nærkontakt så ofte. Alternativet er jo å bli med i «parkgjengen» slik at han blir en del av «flokken» der, men det er egentlig ikke min type av hundehold. Det jeg lurer på er derfor om, hvis jeg blir «einstøing», må belage meg på at han med tiden kommer til å gå dårlig med andre hunder siden han ikke er vant med det (han er det nå, men jeg tenker på noen år frem i tid), og om jeg må belage meg på å ha ham litt for seg selv selv om min livssituasjon endrer seg (er student så jeg må bo her noen år til). Hva vil evt. konsekvensene for alternativene være, da særlig «einstøing»-alternativet. Selv tror jeg at han ville synes det var en lettelse å slippa alle hundene, men han trives svært godt hvis han får løpe med trivelige hunder. Det er og vanskelig å finne flere hundekamerater, da vennene mine bor spredt. Hva synes du? Jeg ahr vel egentli bestemt meg for å holde meg for meg selv så lenge. Det kan jo hende at han blir bedre når han er over puberteten (virker som om aldri kommer over hormonsjokket!), det er jo alikevel aldri noe mosomt med klammeri og hunder uten kontroll. En uting, spør du meg. Håper du tar deg tid til å svare på dette og komme med oppmuntrende forslag!
På forhånd takk!
Yngvil