Hei,

Jeg har en vel årsgammel hund som er under opplæring til redningshund. I den forbindelse har jeg akkurat lest gjennom noen artikler i gamle Canis-blader som omhandler sportrening, da jeg føler at det er mye å hente i å trene mer bevisst i denne disiplinen.

Det var spesielt to emner der som interreserte meg. Det ene var S.I.A.B. Har du noen erfaring med bruk av denne metoden selv? Man kunne vel også bruke klikkeren til denne treningen uten at det ble sprøytet ekstra fert i sporet? Tanken på shaping av spor er jo i utgangspunktet meget spennende, men jeg litt bekymret over avbruddene som klikkeren skaper. Tror du at denne metoden, hvor hunden blir «avbrutt» av klikkeren kan være uheldig, eller kan den være verdt et forsøk?

Det andre var pølsespor. Jeg forstår det slik at du selv bruker denne metoden for å få et roligere og mer nøyaktig søk når det er nødvendig. Jeg lurer litt på hvor lenge du bruker denne teknikken. Er det bare i de første sporene? Eller hver gang du introduserer et ukjent underlag? Når jeg leste artikkelen til Gjersvik fikk jeg inntrykk av han bruker pølsebiter i sporet veldig lenge. Hva er det spesielt viktig å være obs på når man bruker pølsespor i innlæringen (tenker på lengde, avstand mellom pølsebitene, variasjon, hurtighet i framdrift etc.)

Hilsen E

Svar fra Morten Egtvedt

Hei E.

Ja, det er helt klart mye å hente på å legge ned tid på systematisk sportrening. Har inntrykk av at endel NRH´ere tester spor mer enn de trener…

Det er liten tvil om at SIAB virker. Den amerikanske politimannen Steve White har utdannet mange hunder på denne måten, og ryktene sier at han har meget gode sporhunder. Politiet ville ihvertfall aldri brukt metoder som ikke ga resultater…

Jeg ser heller ikke noe problem med å bruke klikker slik det gjøres i SIAB uten å sprøyte ekstra fert i sporet. I teorien tror jeg det egentlig bør virke like bra. Men til spørsmålet ditt, nei, jeg har egentlig ingen erfaring med denne metoden selv. Det vil si, jeg har testet det litt med min pensjonerte redningshund, men det blir ikke den samme effekten å kjøre dette opplegget på en hund som allerede har lært å gå spor på sin måte (og jobber for å komme seg framover i sporet til gjenstander osv.). Hvis man kjører dette opplegget fra starten med valpen eller en ganske uerfaren unghund tror jeg man hadde gjort seg andre erfaringer.

Jeg vil imidlertid være forsiktig med å anbefale deg å prøve denne metoden selv. Grunnen er at det er ingen andre som gjør det, og det er derfor ingen som kan hjelpe deg videre i treningen eller hjelpe deg dersom det skulle dukke opp problemer. Hvis du vil forsker litt på metoden anbefaler jeg at du låner naboens hund og prøver deg fram. Men det er nok en stor fordel om hunden allerede har endel erfaring med klikkertrening hvis du skal få fullt utbytte av metoden.

Pølsespor begynner derimot å bli en mer etablert metode i brukshundmiljøet. Det er imidlertid mange forskjellige måter å legge opp pølsesportreningen. Selv bruker jeg pølsespor intensivt det første året for å etablere et rolig og nøyaktig sporsøk. De første månedene legger jeg stort sett godbiter i hvert fottrinn, og går ikke videre i treningen før hunden får med seg hver eneste godbit. Da begynner jeg å legge 2-10 fottrinn uten godbiter. Jeg legger imidlertid fortsatt tettere med godbiter i terrengskifter, opp- og nedoverbakker, kvisthauger, spesielle underlag osv, og mindre godbiter på underlag som hunden behersker godt. Parallelt med denne sportreningen lærer jeg hunden å plukke/markere på gjenstander. Når dette fungerer legger jeg også gjenstander i sporet (mellom godbitene, opphold i pølsene litt før og litt etter gjenstandene). Etterhvert forsvinner pølsene gradvis og det blir flere gjenstander i stedet. Til å begynne med ligger gjenstandene ganske tett. Etterhvert økes avstanden mellom gjenstandene også. Fra nå av ligner sportreningen min på det de aller fleste andre gjør. Nå er det bare å øke lengde, alder og vanskelighetsgrad suksessivt. Hvis det er lenge siden jeg har gått spor på et spesielt underlag legger jeg av og til noen godbiter i sporet igjen, men dette gjøres sjeldnere og sjeldnere.

Hvor lenge eller hvordan man legger opp godbitspor-treningen kommer an på hunden, og hvordan man ser for seg det idéelle sporarbeidet til sitt bruk. Jeg vil helst ha en hund som kan gå sakte og nøyaktig når jeg holder igjen i lina, men jeg vil samtidig at hvis jeg jogger etter hunden skal den spore så fort som jeg springer. Min erfaring er at dette går utmerket når jeg trener på måten som jeg gjør. Andre (f.eks. de som trener til IPO-konkurranser) vil ha en hund som går nøyaktig hele tiden. De kjører da gjerne enda litt lengre med godbitspor enn jeg gjør. Det er mange variasjoner…

Det som er viktig å huske på er at pølsespor ikke er noen vidunderkur som virker uansett. Det er mange som prøver pølsespor som ender opp med veldig slurvete hunder likevel. Hvis man f.eks. lar hunden gå med høy nese, vingle utenfor sporet og finne en og annen pølsebit med jevne mellomrom vil man forsterke akkurat slik adferd. Jeg er nøye med å holde igjen hunden i lina hvis den løfter nesa, går utenfor sporet osv. Den eneste måten å komme framver i sporet på er å gå midt i sporet (også i sidevind!) med lav nese. Da vil denne adferden bli forsterket for hver eneste pølsebit man finner, og man får etterhvert et meget nøyaktig sporsøk. Så uansett metode man velger vil man få det man forsterker…

Det gjelder å tenke timing, kriterier, forsterkningsfrekvens og forsterkningskvalitet i sportrening som i all annen trening.

1. Timing: F.eks. ved å sørge for at man kun forsterker nøyaktig sporsøk med lav nese midt i sporet (ikke la hunden vingle rundt å finne godbiter på overvær). Hold igjen hunden i lina ved uønsket adferd (du definerer selv hva som er (u)ønsket adferd for din hund).

2. Kriterier: Øk lengde, antall vinkler, alder, forstyrrelser og andre vanskelighetsgrader slik at hunden hele tiden greier oppgaven. Gjør det vanskeligere når det går bra, og lettere hvis det går dårlig. Glem alle tanker om at «dette bør hunden greie» – hvis den faktisk ikke gjør det legger du opp treningen for vanskelig. Men ikke stagner på for enkel trening heller…

3. Forsterkningsfrekvens: lengde mellom godbiter/gjenstander osv. Må økes gradvis.

4. Forsterkningskvalitet: Hunden må være glad i godbiter hvis man skal bruke pølsespor, skikkelig belønning ved funn av gjenstand osv. Hvis ikke forsterkningskvaliteten er bra nok vil man raskt se dette på hundens sporarbeid. Og da er det ikke noe feil med «hundens motivasjon» – det er noe feil med forsterkningskvaliteten din! (og/eller forsterkningsfrekvensen er for lav)!

Hvis man lykkes med sportreningen har man fulgt disse usynlige «tyngdelovene». Hvis man ikke lykkes må man forbedre treningen på eller flere av disse punktene. Det er viktigere å tenke på disse 4 punktene enn å henge seg opp i en spesiell «metode».

Morten Egtvedt