Jeg har 2 cavaliere som er 5 1/2år og den andre 15 måneder. Jeg går en del med den løse i sanddynene på en veldig bred stor strand. Først er det en bred strand (kanskje 50-100 meter bred, dernest høye sanddyner, og bakom der stier på kryss og tvers i gresskledd sanddyner). Den eldste elsker og bade, og har av og til sett sitt snitt til å springe ned og uti vannet, og da har av og til den yngste blitt med. Men noen ganger i det siste har plutselig den yngste sprunget avgårde ned til stranden for å gå på fluejakt på egne hånd, og da har jeg problemer med å få tak i henne, i hvert fall med det første. Hun stikker ikke av men når jeg kommer ned til stranden så springer hun langt avgårde etter fluene, og kommer ikke tilbake når jeg roper. Da blir det til at når jeg endelig får lokket henne til meg så tar jeg bånd på henne, for ellers er det på an igjen. Tidligere har hun alltid vært flink til holde kontakt med meg, men nå føler jeg at hun synes det er greit å drive med sitt. Dette er et så stort område at jeg tør ikke helt å ta sjansen på at hun finner veien tilbake dersom jeg ikke går etter henne, men jeg pleier å gå i motsatt retning av henne på stranden, og hun holder sikkert kontroll med meg, for hun skifter gjerne retning, men holder seg langt vekke fra meg, mye lenger vekke enn jeg liker. I hvert fall nå når det egentlig er båndtvang. Har du noen lure råd? Ellers er hun ganske lydig hvis det ikke er noen store fristelser, og liker å være i nærheten av meg når jeg f.eks går rundt i huset. Jeg har prøv d å lære henne opp med positive metoder, og skryter alltid av henne når hun kommer. På forhånd takk for svar.

Hilsen Venche

Svar fra Turid Rugaas

Det er jo nettopp alderen for å drive med sitt, da. De blir mere interessert i alt mulig annet, naturlig nok, og blir bokstavelig døve. Ingen poeng i å rope i det hele tatt.

Fluer er det jo dessverre overalt, så det er ikke så godt å unngå heller, ellers ville jeg sagt at det beste er å ta fra muligheten for å løpe etter fluer en periode. Akkurat det der vet jeg ikke helt hvordan jeg vil gjøre det.

Selve det teoretiske opplegget for slike problemer er 1. å unngå den problematiske atferden
ta fra muligheten til å gjøre det
2. Starte systematisk trening av innkalling

Det nytter ikke å bruke innkalling i en vanskelig situasjon, det må bygges systematisk opp til det sitter automatisk og vil også kunne virke når stresset stiger. 100 % kan du aldri forvente å få det, men kanskje nesten.

Siden jeg ikke kjenner området der du bor, så kan du kanskje se litt på hvordan hunden kan tas fra muligheten til å løpe etter fluer.

Den systematiske treningen starter hjemme, på rolige steder uten forstyrrelser, og på kort avstand (2-3 meter). Bruk et helt spesielt signal som ikke brukes til noe annet, og derfor blir lett gjenkjennelig («hit», fløyte, ell.a.). Når det går helt supert på det nivået, og hver gang, så øker du 1)avstanden eller 2) forstyrrelsene – ikke begge på en gang. Øk sakte. Hold på på hvert trinn til det sitter som et skudd. Bruk kjempegode godbiter som bare brukes til dette.

Jeg har flere andre forslag også, mange faktisk, men en må vel konsentrere seg om et par.

Ett forslag er å lære hunden å berøre ting med nesa, Ta en gjenstand , hold fram til hundens nese, når hunden strekker nesa fram for å undersøke den, roser og belønner du. (Du kan se framgangsmåten på videoen «Take a bow», som du antagelig får gjennom Canis). Når hunden er kjapp til å berøre ting, så la den berøre handa di. Fram, opp, ut til siden, ned mot bakken osv. Godbit hver gang. Si «touch» når hunden berører. Begynn å bruke det når hunden er løs, inne og ute. Bare fra kort hold til å begynne med, etterhvert kommer hunden når du holder handa fram selv på lang avstand.

Les boka mi om dempende signaler hvis du ikke allerede har gjort det, så du kan lese hunden din bedre – det er ikke så dumt.

Ellers er det tålmodighet og å holde trening ved like til hunden er over tenårene og kan begynne å tenke litt igjen.

Turid Rugaas