Hei! Jeg har en amstaff hann på 1 år som har meget lett for å stresse seg opp og har separasjonsangst.

Hvordan vi har gått frem fra 1. dag:
Vi fikk ham når han var 9 uker gammel. Ventet til jeg var ferdig på skolen, slik jeg hadde tid til å være hjemme hos ham. Den første tiden lå han i sengen i lag med meg om natten, så på gulvet og til slutt i et annet rom. Vi begynte gradvis å forlate ham alene, bare ved å gå ut døren og raskt inn igjen. Vi passet på å gå inn når han ikke «ropte» på oss. Dette virket ikke noe særlig og vi endte selfølgelig opp med situasjoner der vi måtte forlate ham. Situsjoner der jeg måtte ut i to min. og han hadde ødelagt og tisset og bæsjet i løpet av denne korte perioden, i tilleg til hyling som hele nabofeltet kunne høre. Vi hadde ikke noe annet alternativ ennn å anskaffe et bur. Dette førte til at han sluttet med tissingen og bæsjingen, og han roet seg litt (men bare litt). (Han har et godt forhold til buret sitt, han går å legger seg der om kvelden når han blir trøtt og kommer ikke ut derfra frivillig om døren står åpen på ca 10 timer.) Hylingen har gitt seg etter mye trening på å gå fra ham i korte perioder. Vi har ikke sjanset på å trene ham ute av buret når vi er borte. Vi har helt nytt hus og jeg ønsker ikke å ofre noe som han kan ødelegge. Men jeg hadde et lite håp om at dette kunne også forbedret seg i og med han sluttet med hylingen, men der tok jeg feil. For noen uker siden hadde vi glemt(!) å lukke døren på buret når vi reiste ut. Vi var bort i ca. 2 timer. På denne tiden hadde han spist opp fjernkontrollen til TV’n (skikkelig maltraktert, måtte bruke støvsuger til å rydde opp!), han hadde brukt MYE tid på å rive i stykker en avis i små fin biter og han hadde vært opp på vaskeromsbenken og hentet fleksibåndet sitt som han ikke hadde helt rukket å spise opp. Dette er da heldigvis bare småtterier, men hva om han begynner på inventaret? Derfor tør jeg ikke å slippe ham løs i huset alene når jeg fikk bevist at han knapt kunne rukket å være alene i en halv time før han ødelagde noe…

Jeg har jobbet hjemme fra siden vi fikk ham, men nå skal jeg ut i full stilling. Han vil da måtte bli alene i 8-9 timer for dag. Jeg ser selfølgelig ikke noe fremtid i dette da han må sitte i bur. Han har hele tiden vært svært knyttet til meg, jeg kan ikke gå på do uten at han ligger utenfor døren på badet. Tillater han ikke å dilte etter oss rundt i huset, ber ham om å sitte/dekke og bli. Det går stort sett veldig greit. Huset er oversiktlig så han kan følge med oss stort sett over alt, så jeg ber ham gjerne om å legge seg en sentral plass i huset der han kan følge med uten å stress seg opp.

Jeg oppholder meg på kontoret om dagene, døren står åpen og han ligger utenfor og har god sikt inn. Her får han ikke komme inn. Det er realtivt lite rom og eneste rommet mine tre katter får slippe unna og sove i fred. Så kan han begynne å pipe og mase. Oppmerksomhet. Men det får han selfølgelig ikke. Jeg prøvde i starten å overse det, men han kan holde det gående så lenge at jeg heller har begynt å jage ham på plass. Plassen er da i buret på vaskerommet. Der blir det da litt sutring, men han gir seg etter en liten stund. Han er lett å stresse opp. Vi kan ikke spørre ham om han vil gå tur: Hyling og hopping. Prøver å unngå situasjoner som dette, har begynt å sette ham i buret og overse ham til jeg er klar til å gå ut døren. Stopper jeg opp og skal prate med noe når vi er ute på tur, kan han begynne å pipe og støye og er meget stresset. Det er da vanskelig å bevege seg videre uten at han skal få inntrykket av at det er han som har vunnet på det. Kommer han inn i et annet hus øser han seg opp og stresser rundt, han får lov å snuse rundt i starten, men etter en liten stund ber jeg ham om å legge seg, oftest i bånd , og da begynner han å støye. Piping og syting. Jeg skal selfølgelig overse det, men til tider så sprekker jeg og må knipe ned i ham. Det kan hjelpe der og da, men det har ikke noe langtids effekt. Neste gang er det selfølgelig samme leksa igjen…

Når det kommer folk skal han helst henge på de fra de komme til de går. Dette går selfølgelig ikke, så jeg lar ham hilse og rett i buret. Ellers blir det bare masing om at han skal gå bort fra dem, og situasjonene er da ikke noe hyggelig når jeg maser på bikkja hele tiden. Da blir han som regel liggende i buret å pipe og mase, i verste fall lukker jeg døren til vaskerommet for å få fred. Tidliger gikk han løs, men de siste minst 4 måndene har dette vært løsningen.

Han stresser rundt etter oss og viser dempede signaler som gjesping, strekking og en litt annen form for ulyd, når han er usikker på situasjoner der han f.eks tror vi skal ut, og han ikke er sikker på om han er med i bildet. Vi kan f.eks skifte om klær, sminke meg, en telefonsamtale.

Vi har nettopp satt en adgang forbudt for ham på stuen. Dette er fordi han aldri har fått lov til å gå mellom sofa og stue bord. Jeg syns det er unødvendig. Jeg er lederen og mener jeg må få kunne sette mine grenser for hvor jeg ønsker å være i fred. Han er tross alt en ganske stor og brysk hund som gjerne drar med seg en kaffikopp i forbifarten. Men hadde det vært opp til ham skulle han lagt oppå meg hele tiden. Så det har resultert til at vi konstant sitter å dytter ham bort. Han gir seg ikke, han vil bare kose. Og så sitter han å maser og piper fordi vi avviser ham. Det er til tider sårt å se, for han vil jo bare ha kos, men det kan også være utrolig irriterende for oss. Jeg gir ham ikke oppmerksomhet/kos når han kommer til meg, men heller kaller ham til meg for kos når han ikke oppfordrer til det. Dette har vært et problem som vi har løst med å til slutt nekte ham å komme inn på stuen, så nå ligger han å kikker på oss fra dørstokken og piper der i fra. Men det er mindre stressende for oss hvis jeg får lov å si det.

Som du skjønner så er han veldig lite selvstendig, og det kan kanskje trekkes noen relasjoner fra separasjonsangsten til stresset hans? En hund som har separasjonsangst har ikke angst bare når du er borte men hele tiden. Stemmer det?

Andre ting som kan nevnes er at han har fôrallergi og hudproblemer. Han slikker på alt mulig, spesiellt stoffer og hud. Bruker nesen intenst. Han er kasterert, men har aldri vist noe aggresjon ovenfor andre hunder. Vi håpet på stressnivået skulle avta en del, det har det kanskje litt men ikke så mye.

Jeg trener mye lederskap bevisst i hverdagen. Eks: han spiser ikke av kattematen selv om han har aldri så lyst på, fordi han får ikke lov. Det hender seg at han sniker til seg det som de har rotet utenfor skålen, men spiser aldri direkte fra skålen deres. Jeg går alltid ut døren først og han får ikke komme ut før han roer seg. Jeg legger en godbit foran han mens han ligger, jeg vandrer rundt i huset og bruker god tid til jeg sier ”værågod”, da får han spise. Dette er aldri noe problem.

Rutinene våre pr uke har vært ca 2-3 turer der han får slippe løs og springe fritt. Ca 1 gang i uka der han leker med kompisen sin (en dominant bokser). Ellers bare en kort stripe rundt i feltet. Litt dresur trening inne, ca 2 ganger i uka noen minutter med sitt /bli/dekk/søk. Noen ganger går vi tur i lag med bokseren, andre ganger går vi på butikken. Stort sett ikke mer enn 4 skikkelige turer i uka. Han luftes om morgen, ettermiddag og kveld. Som regel blir en av luftingene erstattet med tur, så han er ikke ute mer enn tre ganger om dagen.

Jeg har kommet til endes og vet ikke hva jeg skal gjør. Dagen da hundehold var kos er for lengst glemt. Samboeren min er mer enn enig. Vi ønsker å omplassere ham, fordi jeg tror ikke vi har tid og mulighet til å gi ham det han trenger. Han blir rett og slett for mye for oss, og tror ikke vi har noe fremtid å tilby ham. Han trenger tydeligvis en person som har mye tid å bruke på ham. Men hvordan er det å omplassere en hund som ham? Vil han få mer angst når han blir skilt fra oss? Skal han begynne på «lykkepillen» i tillegg til andre medisiner han må gå på? Jeg vil selfølgelig at du skal komme med en vurdering og gode råd og trenings tips, som vi kan starte på for å se om vi får ham litt på rett vei…

Hilsen frustrert

Svar fra Turid Rugaas

Når jeg leser denne mailen så er første tanken min at det er best for denne hunden å bli omplassert, men da til mennesker som kan være sammen med ham, la ham få lov til å få den omsorgen og omtanken og vennligheten han trenger. Denne unge hunden blir nå behandlet etter alle kunstens regler, – etter reglement og oppsatte retningslinjer, og det er det mange som tror er det beste. mens det en ung hund trenger er kjærlige og tålmodige foreldre, som han ville hatt hvis han hadde vært så heldig og vært født i frihet i en vill flokk. Valper blir der tatt vare på med omsorg og tålmodighet, de får være sammen med fo4reldrene sine eller andre i flokken hele tiden, slik at de får utvilkle den tryggheten og sikkerheten som dette gir.

Hunden deres har ikke fulgt de reglene dere satte opp, og da er de altså hundens feil. Hunden deres høres så stresset og usikker ut at jeg tror det bare er ett av to å gjøre her: enten må dere snu helt om og ta hunden «inn i varmen» og la den få være en del av familien uten alle disse restriksjonene dere legger på ham, ELLER så bør dere omplassere hunden, til noen som kan gi den det den trenger.

Dere har gått for fort fram med alt. En uke ved siden av valpen, og så skal den greie å være alene om natten (fordi det står i en bok ?) – en har valpen i nærheten til den takler å være alene ! En uke er nsten aldri nok. Når valpen «roper på mor» og mor ikke kommer, så blir den livredd !! Hundemoren ville kommet når valpen ropte. Vi forlanger at den skal være alene. Vi kan ikke tenke slik.

Å være alene hjemme har nok startet allerede med det, og så er den såpass utrygg at den takler ikke å være alene. Stå i bur, bli tatt fra bevegelsesfriheten, gjør det ihvertfall ikke bedre. Å ikke få nærkontakt annet enn når dere vil det er sterk kost for en valp som lengter eter nærhet og vennlighet.

Stresset til denne hunden kommer av delvis angst for å være alene, og dessuten altfor store krav på lydighet for en ung hund, og i tillegg mangel på nærhet. Når vi skyver små barn unna, så blir de så frustrert at de begynner å klenge. Behovet for nærhet er stort for alle unge individer av alle dyreslag, inkludert mennesket.

Alle disse reglene dere setter opp – vente på maten sin mens dere tøyer det ut med å gå rundt omkring, ikke få være sammen med dere i stua, ikke få komme opp og søke kontakt før dere tillater det, skal ditt og må datt. Jeg spør meg selv hvor er omsorgen i dette bildet. Det høres mere ut som en militærleir enn et familieliv. Og jeg tror dere må velge hva dere egentlig vil med en hund – ønsker dere å leve sammen med hunden som en familie, og ha en trygg og tillitsfull hund, eller ønsker dere å ha noe å kommandere og trene og vise fram til venner som produkt av lydighet og disiplin ? Og kanskje dere også bør tenke over hvilke av disse to alternativene som er best for hunden ?

Turid Rugaas