Jeg har en veldig stresset hund, en blanding av antagelig buhund og husky?! (Litt usikker)
Vi bor i blokk, han bjeffer «hele» tiden, bare noen reiser seg fra soffaen er det nok til at han bjeffer i lang tid.Han er veldig nervøs og redd for alt, barn(han piper og flekker tenner og knurrer hvis barn kommer for nerme, bil(han sikler og peser hele bilturen og så fort vi stopper bjeffer han til vi kjører igjen), dyrlegen(han glefser så jeg må sette på han munnbindet for dyrlegen klarer det ikke) ingen får lov til å røre føttene hans da flekker han tenner og knurrer. Når vi går tur har han ikke tid til å stå rolig i 1 min hvis jeg treffer noen , da bjeffer han og peser og stresser så jeg må bare gå videre.
Når vi går tur slipper jeg han løs , men han er alltid langt unna og kommer ikke når jeg roper.
Når det er løpetid i nærheten uler han hele dagen mens vi er på jobb, noe som er slitsomt for naboene.Han var veldig flink når vi gikk på dressur kurs når han var liten. Men hvis jeg prøver nå og gjøre noen enkle ting som dekk og på plass bare roter han fordi han er så nervøs, han begynner å bjeffe og går fram og tilbake..til han til slutt gjemmer seg under bordet.
Han ble antageligvis misshandlet når han var valp..vi hentet på en omplassering for hunder.
Jeg har klart og leve med dette men nå har han begynt og bjeffe så mye at selv jeg begynner å bli litt sliten. Det jeg lurte på er om det kan hjelpe og kasterere han, vil han bli roligere av det?
Jeg vet at dette er er problem jeg burde ha prøvd og finne ut av mye før ettersom han er nå 9 år.
(det virker som om han energien til en valp!)
Men han kan jo leve til han er kanskje 15 år!

Hilsen «sliten»

Svar fra Veterinær Cecilie Strømstad

Hei
Hunden kan bli noe roligere av å bli kastrert, men neppe så mye så sent i livet. Dette fordi adferden er blitt så etablert, og ikke lengre bare skyldes testosteron. Jeg synes det høres ut som hunden din bare blir verre, og ikke har roet seg med alderen. Jeg synes du skal gå nøye i deg selv og spørre deg selv om dette er verdt det. Det er veldig lett at en ”holder på for lenge” med en problemhund, og gjør livet surt både for seg selv og for hunden. En tenker på gode stunder hvor alt er bra, en har dårlig samvittighet fordi en klandrer seg selv osv..men visst det er sånn at hunden styrer hverdagen, og en kvier seg for å gjøre ting fordi den slår seg vrang..uavhengig av grunn..så er det ikke koselig å ha hund. Og det er jo derfor vi har det ikke sant? Det skal være din beste venn, som du kan koble av med og glede deg over..og for meg høres det ut som om din hund volder mer bekymring enn glede. Da syne jeg det er på tide og avslutte, dvs å ta hunden til dyrlegen og la den slippe. Jeg vet dette høres veldig brutalt ut, men slik du beskriver hunden din høres det ut som at den har et stressende og lite godt liv. En hund skal være harmonisk og avballansert, og tilpasse seg hos mennesker. Ellers blir det helt feil, både for eier og hund. Ikke alle hunder er slik, og det må vi som eiere ta konsekvensen av. Det er en vanskelig beslutning ,men av og til må den tas. Jeg synes du skal snakke med din dyrlege, og bli enig om en tid for dette. Vil du fortsette som hundeeier, så synes jeg du heller bør starte med en ny hund, og så få hjelp fra starten av, og fortsette med trening av den i en hundeklubb eller lignende. Husk, å ha hund skal være trivelig, og ikke en evig grunn til bekymringer!!
Lykke til.

Vennlig hilsen dyrlege Marit Vader, Dyret i Sentrum AS, Narvik