Hei Runar!
Vi har tre hunder, en voksen og to valper. Valpene er Rottweilere, en gutt på 4 mnd (han er min) og en tispe på 7 mnd som er min samboers. Desse to valpene er i utgangspunktet som dag og natt. Gutten var skeptisk til alt og alle uten om meg når han kom til oss, mens tispen er overivrig på å hilse på alt og alle:) Etter mye trening har lillegutten komt seg utrolig mye:) Men så til problemet, tispen har vel siden hun kom vert ganse stresset av seg. Hun fikk alt for mye tur, trening og lek i begynnelsen når hun var her, dette avtok heldigvis noe når samboeren min begynte å se selv at det faktisk var det som gjorde hun så stresset. Men jeg lurer litt på om denne overstimuleringen har satt varige mèn på henne. Det er ca en mnd siden hun begynte å bli behandlet som en valp med tanke på dette med tur, trening og lek, men ennå er hun super stresset. Hun får pr i dag ca 30-40 minutter tur fordelt på 3 omganger, de trener (klikkertrening) nå kun i korte økter på 5-10 minutter noen ganger daglig og i steden for voldsom lek så får hun gå små spor, leke med aktiviseringsleker og litt lek blir det med gutten min på 4 mnd også. Men alt er mye roligere enn det var. Men hun er altså fortsatt stresset, og til tider virker hun livredd det meste. Når vi er på tur med henne drar hun mye, hun skal hilse på alt og alle, har til og med hoppet opp på forbi passerende, og kommer det en annen hund, gud hjelpe oss, da henger hun fremme i båndet og skraper seg forover, helt i 100. Her om dagen når hun var på kveldstur kom det en jogger forbi, da kvapp hun først veldig, så reiste hun bust og bjeffet som en gal mens halen var mellom beina. Resten av turen hjem gikk hun med lavt hode, halen mellom beina og hun gikk liksom og kikket seg over skulderen hele tiden. (Det med å kikke seg over skulderen gjør hun storsett alltid når hun er ute når det er mørkt). Og i dag blei hun fryktelig urolig mens hun var ute på terassen. Hun så en mann på et jorde litt borten for der vi bor, ca 3-400 meter. Hun begynte å bjeffe, reiste bust, hadde halen mellom beina og travet rund på terassen. Hun var vanskelig å få kontakt med og var tydelig engstelig. Jeg brukte neste 20 minutter på å roe henne ned. Jeg gikk i mellom det hun bjeffet på, fikk hun med meg inn når hun var stille og trakk forbi gardinene sånn at hun ikke kunne se ut. Jeg satt meg ned ved siden av henne og strøk henne fra under haken og nedover, men ennå boffet hun litt. Men hver gang hun boffet så hun på meg, slikket meg litt i ansiktet og boffet ut mot terassen igjen. Når hun endelig klarte å roe seg sovnet hun som en sten.
Jeg synest det er vondt å se henne sånn og jeg vet at noe må gjøres for hennes del, men jeg er litt usikker på hva.Hun biter også en del. Både samboeren min, min datter og av og til meg, men ikke i samme skala som de to andre. Hun har ennå ikke bitt hull, men det gjør vondt. Andre kyndige rottweiler folk sier vi må begynne å sette krav til henne, ta henne. Spesielt med tanke på dette med hvordan hun blir når hun skal hilse på alt og alle, og med bitingen. Jeg for min del har ikke noe tro på å «ta henne», har ikke rto på at det skulle hjelpe. Så det er ikke noe alternativ for meg.
Håper du kan og vil hjelpe meg med dette:)

M v h
Mathilde

Svar fra Runar Næss

Hei Mathilde

Det ser ut til at du har tatt veldig godt tak i problemet på egenhånd – bra :o)
Det som har skjedd i valpeperioden har garantert påvirket valpen, ja – det vil det alltid gjøre. Jeg ser også på internett at kjennere av rasen mener det du beskriver er et økende problem hos Rottweilere, så vi kan ha et arvelig element her også. Men gjort er gjort og spist er spist, så nå må du bare fokusere på hvordan valpen er I DAG – og jobbe med det.

Det jeg umiddelbart ser du må passe på er å ikke trøste/berolige henne når hun blir redd (som på terrassen). Dette kan fort forsterke frykten og gjøre frykten sterkere neste gang. Du gjorde helt rett i å gå i mellom, ta henne med inn – men så må du raskt finne på noe annet for henne å gjøre for å få fokus VEKK fra frykten (og fryktobjektet). Lett lek, trening, godbitsøk inne osv.. Positiv distraksjon, men altså IKKE trøste. Trøsting kan virke som en «belønning» for å være redd.

En annen teknikk som du kanskje kan bruke, er; «assosiasjonsendring». I eksempelet på terrassen vil dette være å stø godbiter utover hele terrassen og la hunden forsyne seg selv, med masse godord til. I møte med joggere eller andre hunder kan det være å strø godis på bakken rundt deg, for dermed å fortelle henne at hver gang det dukker opp noen, så er det allikevel rundt DEG det er kul å være – ikke der borte. Hun må også aldri få trekke seg eller mase seg til å komme dit hun vil, ellers blir disse høye forventningene hennes vedlikeholdt. Distraher og gå en annen vei.

Du har altså to helt ulike problemer her. Det ene er for høye forventninger (stress) i sosial sammenheng. Det andre er usikkerhet/angst. Når disse to oppstår samtidig får man typisk situasjoner der hunden hopper opp på et menneske eller løper til en annen hund – for så å bli usikker og bite. Men problemene må uansett trenes hver for seg, og det bør du kanskje bruke profesjonell hjelp til.

Forventningene og stresset må ned med alle midler og i alle situasjoner, og trygghet må økes. Det siste kan med fordel gjøres bl.a. gjennom lydighetstrening, slik at hun får bedre rutine på å følge hva du sier – og ikke hva hun selv tror. Poenget er å få henne til å se på deg for veiledning når hun blir usikker. Så kan du gi henne kommando; «sitt» eller «på plass». Dermed lærer hun etter hvert hva hun skal gjøre for at ting skal gå bra, og blir med det tryggere. Selvfølgelig må lydigheten kun trenes inn med positive forsterkning (ikke nødvendigvis klikker), ellers kommer hun til å falle sammen som et nervevrak etter kort tid – eller gå i forsvar og bite. Positiv inntrening av lydighet og andre øvelser gir hunden trygghet.

Råd som at du må; «sette krav» eller «ta henne» er i seg selv meningsløst. Hun gjør ikke noe av dette av ond vilje. Hun vet ikke hva annet hun skal gjøre – og i tillegg synes hun verden virker farlig. Du kan ikke kreve at hun ikke skal være redd – det kan hun bare finne ut av selv gjennom erfaring. Din jobb er å gi henne disse erfaringene, med bruk av ulike metoder (nevnt over). Du kan heller ikke «ta henne» for noe hun ikke kan, eller for at hun er redd. Da reduserer du læreevnen og øker angsten – akkurat det motsatte av det vi ønsker. Din jobb er å lære henne ting som gjør at hun kan få ros og belønning for det hun kan. Da blir livet letter og tryggere å leve for en usikker hund. Da minsker stress og frustrasjon både hos to- og fire-fotere.
Som eksempel kan jeg fortelle at jeg hadde tysk som valgspråk på skolen, men jeg lærte egentlig svært lite, selv om læreren (Les; hundeeieren) var sikker på at jeg kunne flytende tysk. Jeg var ikke motivert (Les; stresset), og kunnskapen festet seg akkurat så lenge som timen varte, før den forsvant igjen.
Nå, mange år senere, så har jeg liten tro på at jeg kan mer tysk av at noen gir meg «en på tryne». Jeg tror heller ikke jeg blir flinkere i tysk fordi noen «krever det» av meg – siden jeg ikke kan særlig mye i utgangspunktet. Hvis jeg derimot nå hadde en lærer som kunne lære meg tysk på en morsom måte, så skulle jeg være mer enn villig til å plukke opp språket igjen, så jeg slapp å bruke engelsk på tur i Tyskland. Men jeg må altså lære det ordentlig først! Og for å lære må jeg synes det er gøy (Les; motivasjon). Ingen vold, trusler eller krav kan endre på det.

Jeg blir litt bekymret når jeg leser den siste delen av spørsmålet ditt. At hunden biter hele familien så det gjør vondt kan selvfølgelig ikke fortsette. Det må du sette en stopper for nå – I DAG! Vekk med alt som heter hender og armer fra hundens munn! Hun er 7 mnd. og snart voksen – tenner er ikke en gangbar kommunikasjonsform for en voksen hund i en barnefamilie. Hun slutter ikke med dette på eget initiativ, så det er dere som må fjerne det hun biter på og erstatte det med noen annen aktivitet. Hvis hun så går etter bena, så skrik som en stukken gris, stå helt stille og se bebreidende på henne. Ikke trekk til dere armer eller bein hvis hun først har fått tennene i dem. Da blir hun bare mer ivrig. Gi henne noe annet å leke med før hun kommer så langt – og hold dere ellers rolig.

Hvis dette ikke har blitt bedre eller helst gitt seg i løpet av 1-2 uker må du søke hjelp fra en profesjonell hundetrener som kan behandle denne typen hund. Da mener jeg ikke Rottweilere, men hunder med denne problematikken. Dette er nemlig ikke noen enkel sak, det kan jeg være ærlig å si deg med en gang. Hadde hun vært tre mnd. hadde jeg ikke vært bekymret, men 7 mnd. er en (relativt) lang læringstid – og vinduet for tradisjonell sosialisering har nå stengt. Da har vi bare læringspsykologien igjen å bruke – og den må brukes for alt den er verdt her. Kjøp gjerne boka «Læringspsykologi» av Svardal & Flaten på Canis bokhandel. Da forstår du bedre hva du må gjøre.

Lykke til,

Runar