Hei!
Har et spørsmål ang stress, og produksjon av stresshormoner hos hund:
Har en hund som i ung alder, fra han var ca 5mnd til han var ca 1,5 år, stresset MYE i en kennel han bodde på. Noen hunder takler rett og slett ikke kennellivet, og han var en av dem. Han stod til omplassering, ble trent med og fikk prøvd seg i forskjellige hjem, men kom alltid tilbake. Helt til jeg tok han med meg. Han lekte med andre hunder i luftegård hver dag, og der fyret han seg opp ganske kraftig. Maste og herjet, og de red på hverandre hele tiden.

Hans stress fikk aldri komme seg ned på «normalen», og han bjeffet hele tiden når han stod i buret. Den dag i dag har jeg problemer med at han stresser seg voldsomt lett opp i møte med andre hunder, hvor han da bjeffer og piper. Han liker heller ikke å være bundet eller stå bak en grind om jeg står på andre siden. Dette har blitt bedre med trening, men går ikke helt bort.

Han er IKKE aggressiv, det er en frustrasjonsbjeffing fordi han ikke får hilse på alle. Det virker som det «flyter over» for han, og han kan liksom ikke noe for det.

Jeg har konkludert med at han i ung alder fikk for mye herjing og stressrelatert lek med andre hunder, i tillegg til det stresset han hadde i kennelen.
(Andre hunder=jag og mas i hans lille hodet)

Jeg har derfor jobbet mye med ro i forhold til andre hunder, og om han skal hilse, eller være løs sammen med dem, venter jeg til han har roet seg ned. Han har roet seg en del i forhold til dette, men «glimter til» innimellom. Blir leke for voldom bryter jeg av. Dette er imidlertid meget sjelden nå, han er mye opptatt av snusing og markering. Det er liksom det første møtet som fyrer han opp, spesielt om han ikke får hilse, hvilket han ikke nødvendigvis får, spesielt ikke om han bjeffer/ piper. Klarer han å roe seg hender det han får hilse i bånd, men det er ikke så ofte.

Jeg kan fint trene med han sammen med andre hunder, men det kan hende han får tilbakefall. I en treningssituasjon er det imidlertid ganske sjelden. Han kan da også trenes uten problemer løs, sammen med andre hunder.

Har trent mye med han på innkalling og med langline, og har ikke særlig problemer med å kalle han inn selv om det kommer andre hunder. Men han fyrer seg opp likevel, og jeg merker stressets innvirkning.

Det jeg lurer på er om hans produksjon av stresshormoner kan ha stabilisert seg for høyt pga hans kontinuerlige stress i hverdagen, i så ung alder og over så lang tid? Og at han dermed er lettere å «fyre opp» pga dette? At det rett og slett er blitt en fysisk forandring i han??

Han er kastrert, rase labrador. Ellers meget stabil og psykisk stø i hodet, ikke redd for noe, og har et fantastisk kroppspråk. Rolig inne, og veldig godt miljøtrent. Ellers sunn og frisk. Åpen og sosial mot alt og alle, fin og trene med og glad i å jobbe. Kan trene med han overalt, han er med!

Selger sjelen sin for en godbit, men det har faktisk hendt at han har blokkert så mye at han ikke har enset godbiten en gang..(tro om han er ekte labrador??:O)

Jeg passer på, så sant jeg får den andre hundeeieren til å hjelpe meg, at han får avreagert ved møtesituasjoner.

Det er kun dette med andre hunder som er et problem (han finnes ikke aggressiv, så det er vel egentlig et «luksusproblem» :o).

Det er veldig siutasjonsbetinget, i møtesituasjoner eller om han ser andre hunder.

Jeg jobber med klikker og grime, og dette fungerer bra, men jeg ser jo at han stresser mye likevel, og jeg lurer på om jeg noen gang får han «ned» igjen?

Vet du noe om dette?

Meget takknemlig for svar!
Hilsen Anne-Birthe

Svar fra Runar Næss

Hei Anne-Birthe,

du har som så ofte før helt rett i din antagelse, og jeg kan svare et ubetinget ja…- og….. ja 😉

Det er godt dokumentert at både prenatal stress (før fødselen) og neonatal stress (tiden rett etter fødselen) gir varige kjemisk påvirkning av stressnivået senere i livet.
Bl.a. vår egen Bjarne Bråstad på NLH har skrevet om dette:
Braastad, B.O., 1998: Effects of prenatal stress on behaviour of offspring of laboratory and farmed mammals. Applied Animal Science, 61: 159-180.

Neonatal stress, særlig beskrevet av Scott & Fuller og Fox & Stelzner i deres bøker er også meget avgjørende for hvordan hunden blir til å takle stress som voksen.

Også i perioden videre (ofte kalt kritisk periode) er valpen meget lett påvirkelig, og stress kan gi varig endring både kjemisk og ikke minst læremessig (Scott & Fuller -65).

Om du ikke kommer helt «i mål» med denne hunden, så er det altså ikke noe du gjør feil eller nødvendigvis kunne gjort annerledes. Den har en lav terskel for stress – og for meg ser det ut som du jobber meget bra og gjør alt du kan gjøre for å holde dette under kontroll.

I alt det du beskriver er det snakk om FORVENTNINGER!
Hundens forventninger til hva som skal skje når en lært stimulus pressentreres – når den ser en annen hund, på godt norsk 😉
Din jobb blir da å senke forventningene til situasjonen, uten at DET skaper mer stress enn situasjonen selv. Dette er meget tidkrevende og «fintfølende» arbeid. Svært ofte må man inngå kompromiss, der hunden får noe av det den forventer, men ikke alt eller hver gang. Avveining må hele tiden gjøres mot hvor stresset hunden blir hvis den IKKE får det den forventer, kontra hvor stresset den blir når den får det.

Gutten høres jo ut som en kjempefin hund, så kos deg og fortsett å jobbe akkurat som du gjør. Vær stolt at du har gitt hunden din et rikt og godt liv – som i feil hender ellers kunne blitt tragisk og kortvarig.

Bra Jobbet :o)

Mvh,
Runar Næss