Jeg har en Schæfertispe på 3 år og en Australian Shepherd på 9 mnd. Jeg ønsker å lære hundene til å løpe ved siden av sykkelen i en springer, jeg er noe usikker på hvordan en skal legge opp dette, og så er jeg usikker på hvor det er best å legge slike sykkelturer og hvor lange de skal være?
Hilsen
Siv
Til sykling er det best om hundene får en sykkelsele (snørekjørersele) eller en vanlig trekksele med løkke bak ved halerota. Forsøk først med bare en hund av gangen, for å unngå startproblemer. Dersom du fester hunden og begynner å sykle i svært lav fart, oppmuntrer og stanser for å belønne etter bare noen meter, så pleier ikke dette å være noe problem.
Med to hunder samtidig kan du enten plassere hundene ved siden av hverandre på høyresiden av sykkelen, eller så kan du feste en springer på hver side av sykkelen. Ved førstnevnte løsning må hunden som løper nærmest sykkelen ha litt kortere festesnor enn den som løper ytterst. Hundene skal uansett ikke ha så lang line at de kan komme foran framhjulet med snuten.
Dersom du sykler med en hund på hver side av sykkelen, bør du ikke sykle på trafikert vei. Med hundene på høyresiden inn mot grøfta er de jo skjermet for trafikken, og det er tryggest.
Selv liker jeg godt å sykle med to hunder, men bruker bare en strikk («spinnakerstrikk»)festa i bagasjebrettet til hver hund. Fjæringen blir like god som ved å bruke springer, selv om tyngdepunktet og balansen kanskje blir litt dårligere. En 8 millimeter strikk koster gjerne 15 kroner meteren, mens springeren er rådyr. I praksis er disse to løsningene jevngode.
Aller helst liker jeg å ha hundene foran sykkelen. Jeg fester da et snørekjørertau med strikkavlastning over gaffelen framme, og har en hanefot fremst, med hundene ved siden av hverandre. Mellom hundene fester jeg en dobbel nakkeline (en tynn snor på 35 cm med klipskrok i hver ende som festes i halsbåndene og forhindrer at hundene løper ut til hver sin side). Hundene bruker da den vanlige trekkselen sin (såkalt «nomesele»). Dette er en måte å sykle på som er ideell når jeg skal lære lederhundene mine høyre- og venstrekommandoer. Denne forspenningen passer på utraffikerte skogsbilveier og stier og gir veldig god trening for hunder som skal benyttes til hundekjøring. Dessuten slipper hundene å ha sykkelen tett inntil seg. Ulempen er at du må være lynrask med bremsen dersom hundene plutselig stopper for å snuse eller å gjøre fra seg (dette er noe huskier som har gått i spann gjør i fart, sånn at med dem er ikke saken noe problem).
Og så til selve sykkeltreningen. Dette er en treningsmetode som har høy intensitet og som ikke bør praktiseres dersom temperaturen er over 15 grader eller det er varm sol. Hunden trenger jevnlig drikke. Underlaget kan være grus, jord eller asfalt. Hvis du sykler på asfalt må du ta det svært rolig, og venne hunden til dette harde underlaget gradvis over flere måneder. Ellers blir det skader. Asfaltunderlag er altså ikke farlig å sykle på, slik som mange tror. Det som er farlig er å utsette hunden for et underlag den ikke er trent for. Grus og jordunderlag (skogsstier) er tryggere og gjør at vi kan ha en noe raskere økning i fart og distanse.
Ved sykkeltrening med hund må hunden få løpe både i gangfart, trav og gallopp. Variasjon er viktig, og vi kjører alltid litt saktere enn det hunden selv ønsker. Dersom hunden henger etter kjører du alt for fort. I nedoverbakker må vi alltid bremse ned, siden det er da risikoen for leddskader, kloknekk og poteslitasje er størst. I nedoverbakker er vanlig gåfart raskt nok. Når hundene etter hvert blir i bedre form kan de godt få løpe i gallopp ganske ofte, men dette er sikrest i skrå oppoverbakker og i tunge motbakker. Da er skaderisikoen liten.
Hvor mye kan du sykle med hundene? Begynn forsiktig. Dersom de får en sykkeltur for eksempel tre ganger i uka, kan en tur på to kilometer i rolig fart være fornuftig begynnerlengde. Hver uke kan du øke distansen med ti prosent. Ti prosent er en trygg stigning i belastningen. Etter et par måneder med denne formen for trening kan du kjøre hele turen med bare en drikkepause. Og nå begynner hundene å virkelig bli i god form. Skal dette være givende bør du variere treningsstedene mye og avslutte turene med lek og kanskje litt apporttrening eller noe annet gøy.
Dersom hundene er så trøtte når du avslutter at de legger seg rett ned eller virker uvanlig rolige og resignerte, så bør du ta minst ei ukes fri fra denne treningsformen. Det beste er om hundene virker litt trøtte etterpå, men ikke så veldig trøtte.
Når hundene blir i så god form at de kan løpe ved siden av sykkelen over en halvtime, eller kanskje en time, tilsynelatende uten å bli trøtte, så trenger du ikke å øke treningsmengdene mer. Og i det du slutter å øke treningsmengdene (går over til «vedlikeholdstrening») så pleier hundenes humør å bli enda bedre, og treningen blir heller ingen belastning for dem mer. Nå er også skaderisikoen minimal.
Beskrivelsen av treningsopplegget ovenfor gir hunder som er klar for lange turer med kløv og foran pulk. Jeg har likevel tatt i betraktning at den ene hunden din ikke er utvokst. Selv har jeg alltid syklet med hundene mine allerede fra de var valper, men da har det bare vært korte og langsomme turer. Dersom du for eksempel sykler i samme fart som når du går med hunden i bånd, så er det jo heller ikke mer krevende for hunden (så sant den føler seg trygg). Så vi må ikke overdrive redselen for å mosjonere hundene våre med sykkel.
For øvrig går jeg ut fra at hundene dine også får andre former for aktivitet, både psykisk og fysisk. Når du vurderer hvor mye du vil drive sykkeltrening må du ta dette med i betraktningen. Uansett er kontiunitet viktig, særlig dersom du ønsker å sykle mer enn bare timinuttersturer. En hund kan ikke løpe ved siden av sykkelen lenge av gangen dersom den ikke er tilvent belastningen. Risikoen for psykisk og fysisk overbelastning blir for stor. Skal du først sykle med hunden kan det derfor være lurt å gjøre det to eller tre ganger i uka.
Jan Vidar Dahle