Hei!
Jeg har to hannhunder. Eldstemann er 18 mnd, og meget hundesosial. (Dvs alltid glad for å se hunder, og meget språk-dyktig)
Han har alltid vært en litt nervøs og sky type, men det har jeg jobba mye med, så han er en helt ny hund.
Yngstemann er 9 mnd.
Tøffest i kullet, og overhodet ikke nervøs.
Han har hjulpet eldstemann med menneske-skyhet, og de går bra sammen.
Men nå har plutselig yngsten begynt å knurre mot forbipassaserende hunder på tur.
Ikke bestandig, men liksom når det(ifølge han)passer seg sånn.
Han er ikke usikker. (jeg har tatt grunnkurs i språk, + fordypning, så jeg er ganske sikker der)
Du tenker sikkert at han har tatt «passe på brodern-rollen», men de har ikke et sånt forhold.
Han vokta plutselig huset en kveld her også,
satt seg ned ved vinduet og boffa en gang 🙂
Jeg bare ropte på han, så glemte han det.
Dette er en skikkelig flott hund, men vil ikke at han skal utvikle seg til den machobikkja.
Trygge hunder er jo det beste du kan ha, men har du noen forslag til hva jeg kan gjøre for å dempe han en smule?
I møte med andre hunder, hilser han faktisk som en voksen hund.
Rolig, på tærne (jeg er høy jeg), og aldri lek.
Har du noen tanker om saken?

Svar fra Turid Rugaas

Det kan være flere ting inne i bildet her. Det største problemet kan faktisk være aldersforskjellen mellom de to, som er for liten. Den eldste har ingen naturlig «foreldrerolle», og den yngste får nok noen meldinger her som gjør at han får for mye ansvar overfor den eldre men usikre hunden, og derfor lettere kan gå inn i et rollemønster han egentlig er for ung til.

Jeg er heller ikke så sikker som deg på det med usikkerhet. Alderen tatt i betraktning og slik du beskriver det, skal du ikke se bort fra det. Måten han bjeffer på vil kunne fortelle deg mere om det.

Er det vokting han allerede har startet med, så vær nøye med at du ikke forsterker det ved å snakke til ham, men går rolig fram og stiller deg mellom hunden og vinduet han bjeffer ut av. Tilsnakk stopper det nok i øyeblikket, men virker som regel forsterkende. Pass på andre situasjoner, slik at du kan ta fra ham ansvaret han kanskje føler, og som gjør at han kan begynne å overdrive det.

Den lille aldersforskjellen mellom dem, og den mulige tendensen til vokting (ansvar) kan gjøre at de to kan få litt problemer seg imellom etterhvert, så ta likegodt ansvaret overfor begge to. Gå imellom, splitt opp i de situasjonene hvor det er praktisk. Lær hunen å respektere handflata di, som en beskjed om «ta det rolig» – siden hunder er så visuelle, er et slikt handsignal mye mere effektivt enn noe annet. Bruk det når du ønsker å slutte noe (gi godbiter, trene, o.l.), når du går fra hunden og den skal vente hjemme, i bilen, o.l. De lærer fort, og etterhvert kan du bruke signalet til ganske mye, uten at du behøver å si noe, – og det er viktig. Stemmen din vil ofte oppfattes som en støtte istedetfor en «ta det rolig» beskjed.

Når det gjelder forholdet til andre hunder så kan det vel helst være ungdommens store interesse for å treffe andre, det er jo normalt. Siden jeg ikke vet akkurat hva det er (da måtte jeg sett ham) så må en bare gjette. Gå litt tur med dem hver for seg, så du kan observere om det er noen forskjell når hunden går alene eller sammen med den andre. Hør nøye etter på bjefingen hans, så vil det kunne gi deg indikasjoner på hva slags bjeffing det er. Det pleier være ganske lett å høre, selv om det skulle være en kombinasjon. Bjeffe-typen vil avsløre mere enn andre signaler.

Finner du ut av at han bare er eplekjekk, så er det beste å lære ham at han ikke skal borti alle han treffer. Det vil si hold ham i band (ikke si noe, gjør noe – for all del ikke rykk eller dra i bandet) og vær helt passiv mens han bråker, lokk ham med deg i bue forbi når han roer seg, eller stå stille til han er rolig, og la ham få komme i rolig tempo bort til den andre. Å unngå rushing og høyt tempo er nødvendig for å få litt ro i møtesituasjoner.

Jeg kan ikke gi deg noen mere detaljerte råd, siden det er littt vanskelig å vite akkurat hva dette er. Først når en kan tenke seg årsaken vil det være lettere å finne riktige tiltak. Det blir som å gå til tannlegen med en vond tann, tiltakene tannlegen velger kommer helt an på tannas status.

Turid Rugaas