Heisann jeg har en boxerhann på to år og vurderer veldig sterkt å få meg en til hann, tror de har det kjekkere når de er to. Pluss det er jo noen fantastiske hunder!
Min han er ikke aggresiv eller dominant på noen måte, hvis ikkje noen hopper på hann da svarer han selvfølgelig(det er hunder jeg snakker om)
Men det jeg lurer på er forholdsregler/råd ved å ha to hanner…. mange sier enten så går det eller så går det ikke, og heller det siste.

Slår meg ikkje helt til ro med dette, for det må vel være mulig å være leder for flokken selv og unngå evt problemer. Men hva bør en gjøre fra starten av? Og når har de evt lov å gjøre opp seg imellom? Har jobbet en del med psykologi og har stor tro på naturlige konsekvenser(innenfor det normale selvsagt), det jeg prøver å si når har de evt lov å knurre å gi beskjed til hverandre og når skal en evt stoppe det??
Dette blei mye fokus på det negative, men det er jo det du blir advart mot!!
håper du kan gi meg noen gode oppløftende svar, og at dette ikkje blei for rotete..

mvh
arVe

Svar fra Turid Rugaas

Nei, jeg skjønner da hva du mener. Jeg kan ikke gi noen «klar tale», da forholdene kan variere, hundene kan variere, osv, men hunder er jo egentlig sosiale dyr, så det kan gå fint hvis en tar noen forholdsregler. Me helt sikker kan en aldri være ! Jeg har hatt 3 tisper på en gang, og det gikk fint. Jeg kjenner mange som har flere hanner, og det går bra…

Det du bør passe på er følgende:

– den eldste bør være MINST 2 år eldre enn den som kommer, kanskje enda litt til. Den eldste får en foreldre-rolle i forhold til valpen, og vil ta den jobben hvis han er voksen nok til det. Den rollen vil gjøre at valpen vokser opp med naturlig respekt for den andre, og det vil i de fleste tilfellene vare livet ut.

– prøv den du har sammen med valper for å se hvordan han takler dem. Er han voldsom mot dem og skremmer dem, så bør du vente. Det blir altfor truende og stressende for en valp å bo sammen med ham.

– det er helt OK for hunder å knurre på hverandre, det er en fin og naturlig advarsel som sier den andre om hvor langt den kan gå . Det må du ikke stoppe. Den eldste får en oppdrager-rolle, og vil komme til å knurre av og til når valpen blir pyton. Det du må stoppe er om det rekker opp til mere alvorlig konflikter, og det bør aldri komme så langt at de ryker sammen, da får du en anspent stemning mellom dem som kan bli vanskelig å håndtere.

– unngå konkurranse-situasjoner (mat, bein, leker, trange steder, godbiter osv) hvis de på et tidspunkt blir litt anspente på hverandre (når yngstemann nærmer seg tenårene).

– når valpen kommer i huset så ikke kjeft på den eldste om det skulle gå litt hardt for seg av og til, ta vekk valpen. Blir valpen altfor plagsom på den eldste, så sørg for at han får litt pause fra det lille monsteret. Noen ha nnhunder er så tålmodige at det grenser til idioti.

– gi den eldste en del privilegier som turer alene med deg (det må du en periode, siden valpen ikke skal ha så mye mosjon). Han skal føle at han er viktig for deg. Mange favoriserer valpen som kommer, og det blir feil.

Voksne hunder er verdens beste valpe-oppdragere, så ikke ta fra den eldste den rollen. Bare vær der og støtt ham og jobb på lag med ham. Bryt inn hvis nødvendig, men minst mulig.

Den siste tispa jeg hadde ble oppdratt av 2 andre tisper, og jeg har aldri behøvd å gjøre noe som helst. Den jobben gjorde hundene, og den gjorde de godt.

Hvis du ikke har lest boka mi allerede, så gjør det, – da vil du kunne glede deg over å observere signaler mellom de to hundene («På talefot med hunden»).

Turid Rugaas