Her er situasjonen:
Hundene er en wheaton terrier hannhund på to år og en Labrador retriever tispe på snart fem år.
Hundene er godt kjent siden terieren er mine foreldres og Labradoren min hund.
Terrieren og Labradorens første skikkelige diskusjon startet med en diskusjon om en pinne.
Begge ville ha den og Terrieren ble nok noe opphisset da han ikke fikk den.
Dette førte til at han uten noe for oss forvarsel senere gikk løs på tispa og knurret og glefset (kjeftet) på henne.
Labradoren gir klare dempende signaler, snur seg bort, slikker seg, stirrer bort og terrieren stirrer, knurre rosv.
Vi skiller dem og de neste gangene de treffes virker alt ok.
Etteret par besøk starter «morroa» igjen. Labradoren som vet at inne er vi i ro ignorerer terrierens herjing.
Dette fører til at han mer og mer iherdig forsøker å stirre henne i senk. Hun forsøke rå avvise utne at dette er helt vellykket.

Så denne uka kom enda to negative opplevelser. Denne gangen var familie med hund på besøk hos oss. Labrador og terrier hilser på hverandre og virker ok.
Labradoren legger seg etterhvert ned og Terrieren går litt rundt. Deretter markerer han ved å tisse på veggen min og moren min brøler da til han «hva er det du gjør» Terrieren raser da bort og kjefter, knurrer glefser Labadoren i ansiktet og hun virker noe sjokkert og demper på harde livet. Vi får lokket vekk terrieren og jeg ber dem ta han i kobbel.
Deretter blir det kort tid senere nok en runde med kjeft fra terrierens side, da Labradoren forsøker å ta kontakt med mine foreldre.

Min konklusjon er at dette gidder jeg ikke. Labradoren som vanligvis er svært grei i omgang med andre hunder og bruker signaler godt, trenger vi ikke utsette for slike situasjoner. Dette vil ikke forsvinne av seg selv.
Jeg mener heller ikke det er bra for den andre hunden å stadig oppleve at han lykkes med pøblingen sin. Av hensyn til begge hunder bør disse etter min mening holdes adskilt, noe osm selvsagt ikke familien er enig i. Det er jo bare sjalusi, sier de.
Kan du hjelpe litt Turid?

Svar fra Turid Rugaas

Jeg er enig med deg, jeg ville heller ikke giddet det der. Jeg ville ikke la min hund utsettes for dette hele tiden. Det er ikke sjalusi, men et utslag av konkurranse om godene (pinnen), og en hund som faktisk mobber. Det kan lett gjøres noe med hvis folk er villig til å gjøre det. Med hundene i samme rommet passer en på at det alltid er noen mellom de to hundene (sitter, står, går). jeg ville egentlig hatt terrieren i band en lang periode, så han ikke får til å mobbe.

Han er muligens noe stresset også, og det blir i hvertfall ikke bedre av at noen brøler til ham. Markering inne kommer nesten bestandig av stress, særlig når det kommer noen på besøk, eller noe annet skjer som får stresset til å stige. Da kan de faktisk ikke noe for at tisser, det kommer helt uten deres vilje. Å brøle til en hund i den situasjonen skaper jo bare enda mere stress, stress forårsaker utfall, mobbing, eller andre ting, med andre blir den verre.

Hvis ikke alle parter er enige om å stoppe denne knivingen og mobbingen, så ville jeg holdt hunden min unna. – Hvordan går det hvis dere går på tur med begge hundene ?

Ikke la terrieren ligge og stire isenk din hund, få hunden til å snu seg, gå imellom, lag en barriere mellom hundene, eller noe annet.

Turid Rugaas