Hei

Tusen takk for en lærerik spalte.

Vi har en hannhund på 17 mndr som vi trener lydighet med sammen med noen andre hunder én gang i uka. Målet vårt er i utgangspunktet å få en lydig og godt sosialisert hund, og går treningen bra stiller vi nok i konkurranser etter hvert. Vi bruker kun positive læringsmetoder og det viktigste er at vi har det gøy.
Jeg har et spørsmål om hvor mye vi skal kreve av vår testosteronbefengte hannhund i den fasen han er i nå. Han er usikker på andre hanner (kanskje spesielt unge hanner) på samme størrelse og knurrer når han møter dem front mot front i bånd, men det går stort sett greit når vi går parallelt med hundene i bånd eller når de går løse. Bortsett fra instruktørens unge hannhund – her er det full klinsj. Når de møtes skal det lite til før det smeller, og hunden vår blir synlig stresset og trekker i alle retninger bort fra instruktørens hund og helst bort fra dressuromådet. Læring i denne situasjonen blir ikke særlig moro verken for oss eller hunden, vi sliter med å få kontakt og å få opp treningsgleden, mens hunden vår er hele tiden på vakt og vil bare bort fra området. Så spørsmålet vårt er: hva gjør vi i denne situasjonen? Vi har diskutert dette på treningen, og instruktøren og vi har veldig ulike syn. Jeg mener at hvis vi skal fortsette å trene sammen, bør vi passe på å ha så god avstand (minimum 20 m) mellom disse to hundene at vi unngår at det smeller, og at hundene kanskje da kan klare å roe seg. Men jeg tror egentlig det beste er at vi trener for oss selv en periode for å få tilbake den treningsgleden han hadde før. Instruktøren mener at hundene må lære å være sammen, og når det smeller skal vi ta kontroll og kjefte på dem og få slutt på problemet på denne måten. Hun er ikke enig i at vi bør slutte å trene sammen. Det hadde vært veldig fint å høre hva dere tror er riktig i en slik situasjon? Vi avslutter hver trening med å gå en halvtimes runde med hundene i bånd, men dette reduserer ikke konflikten eller usikkerheten.

Med vennlig hilsen Ces

Svar fra Morten Egtvedt

Det er vanskelig å gi noe godt svar uten å ha sett hunden din. Jeg tror imidlertid at mange hundeeiere forventer alt for mye av hannhundene sine. Min holdning er at det er helt normalt at hannhunder ikke liker andre hannhunder. Hvis to hannhunder går bra sammen er det kjempefint, men dette bør mer regnes som unntak enn som hovedregelen (spesielt for noen raser).

Jeg har selv hatt tre hannhunder. Den ene gikk fint sammen med alle andre normale hunder. Den andre gikk bare fint sammen med de fleste (ikke alle!) tisper, valper og særdeles greie hannhunder. Den tredje går bra sammen med 90% av alle hannhunder. Det gjelder bare å ta utgangspunkt i den hunden man har og legge forholdene til rette deretter. Har du en hund som ikke liker å være sammen med andre hunder, hvorfor skal du da tvinge den til det? La hunden heller være sammen med andre hunder som den går fint sammen med, og hold den unna de andre. Vi mennesker liker ikke å være sammen med hvem som helst vi heller.

Det er forsåvidt positivt at du bruker tid på å venne hunden din til å være sammen med andre hunder. Men vellykket tilvenning forutsetter at dette skjer så gradvis at hunden aldri reagerer negativt. Hver gang hunden blir redd eller sint på andre hunder har treningen helt motsatt effekt og problemet blir verre. Jeg tror derfor jeg ville begrenset den sosiale treningen til hunder som han går greit sammen med etter veldig kort tilvenning (og gjerne løse i stedet for å være i bånd). Hvis det er noen hunder han bare ikke liker, så hold han heller unna, og kos dere med lydighetstreningen i stedet. Start på så god avstand som nødvendig (eller helt alene) til å begynne med og gå nærmere etterhvert som det går bra. Forhåpentligvis kommer hunden til å roe seg ned etterhvert som den erfarer at den ikke lenger trenger å hilse på hunder som den ikke liker.

Morten Egtvedt