Trygghet

Min schäfer på 5 mnd. ble for noen uker side skremt av gjenstander som stod utenfor utgangsdøra til blokka (bor i Oslo). Det var noen veisperringer og andre ting som ikke pleide å stå der som han reagerte på og begynte å bjeffe. Tydeligvis var det skummelt nok til at han etter den uka (ved tre anledninger) begynte å bjeffe for sikkerhets skyld når vi gikk ut. Han begynte også å bjeffe på andre hunder etter dette. Han er godt sosialisert med den lokale parkens hunder. Bjeffingen er kan godt være frustrasjon fordi han ikke kommer bort, men han bjeffet nesten uansett hvor langt borte de var. Nå har jeg begynnt å gå sakte ut døra (han ruste ut før fordi han er så tissatrengt og jeg syntes synd på ham) og gir ham klarsignal. Dette hjelper siden det antakelig senker stresset ved døra. Jeg har også begynt å klikke for å se på andre hunder og skumle gjenstander før han begynner å bjeffe(bruker kun klikker i trening) og det ser ut til å funke bra. Han har forbedret seg så mye på en uke at jeg begynner å lure på om det ikke var noe problem. Er det mer jeg kan gjøre for å få en trygg, omgjengelig kar av en hannhund? Nå begynner det å nærme seg puberteten og jeg har fått alle advarsler om hvor forferdelig dette kommer til å bli, og at denne bjeffingen bare er begynnelsen og at han kommer til å bli en ugjenkjennelig hannhund (les: ustyrlig). Hvis han er usikker i situasjoner, vil det jo hjelpe hvis han tror at jeg klarer brasene. Hvordan få til det? Det å klikke på hunder vil jo bare gi et positivt inntrykk av hundene, men ikke markere meg som Den Høye Beskytter? Jeg forventer ikke at han skal bli helt tyst, men at han skal være trygg i nye situasjoner. Jeg leser om og ser hannhunder som tydeligvis aldri ville krølle håret på ryggen til ei flue, mens andre ikke kan gå løs uten å ville drepe alt fra andre hannhunder til den berømmelige flua. Noen gode råd på veien mot pubertet?

På forhånd takk!

Yngvil

Svar fra Turid Rugaas

Jeg er gaske sikker på at hunden din reagerte på de skumle gjenstandene fordi han akkurat da var i den såkalte «spøkelses-alderen» – den kommer omtrent på den tiden. Hvis en ikke gjør noe nummer ut av det (gir oppmerksomhet på det) vil de som regel komme greit over det, noe det høres ut som han er i ferd med.

Helt greit å klikke for å se på andre hunder. Jeg ville foretrekke å bruke stemmen til akurat den øvelsen, men du må gjerne fortsette å klikke – akkurat IDET han kaster et blikk mot dem. Ikke senere, da stresset øker fort (sekunder). En vennlig stemme anslår en positiv tone, og det er en positiv assossiering jeg er ute etter. Men fortset å klikke.

I tillegg passer du nøye på slakt band, helst sele, og endre retning vekk fra den møtende hunden. På skrå, eller i stor, vid bue. Det vil gjøre at han føler seg tryggere, og etterhvert kan du gjøre buene mindre.

Du kan få ham til å føle seg tryggere ved at du sørger for å endre retning, og påser at ingenting strammer rundt halsen hans. Det beste er å gå imellom det han er redd for og ham selv, men det kan være litt vanskelig når du er ute med ham og hvis han trekker fram mot den andre hunden. Går du sammen med noen, så går en av dere imellom.

Det beste er likevel å sosial-trene ham nå. Finn noen å gå tur sammen med. Gå i samme retningen, gjerne med avstand mellom dere (på hver deres side av veien f.eks.). I løpet av en tur vil hundene få anledning til å se på, bli kjent med, og lese hverandre, og dremed blir han tryggere. Å møte noen blir en helt annerledes trussel. Gjør en jobb av dette nå mens han er så ung, så slipper du mye usikkerhet senere.

Du trenger ikke få noen forferdelige opplevelser, men hunden din vil i puberteten antagelig miste «hørselen» av og til – ikke gjøre det du ber om, være mere interessert i alt mulig annet, osv. Dette er helt naturlig. Veldig irriterende, men smør deg med tålmodighet – det går over, hvis du ikke begynne å straffe og presse ham og dermed ødelegger tillitsforholdet.

Vær en tålmodig forelder når disse tingene oppstår. Det går over.

Det var en som sa det til meg i dag. Hun husket diverse hunder hun hadde hatt, og hun var helt enig med meg i det jeg nå har sagt til deg. Som hun sa: «som valp skjønte han alt og gjorde alt jeg ba om, som unghund hadde han glemt alt sammen og skjønte ingenting, og som voksen kunne han plutselig det jeg lærte ham som valp.»

Turid Rugaas