Har ei ungtispe på 20 mnd som har en lei uvane med å klatre/stå oppå ryggen til andre hunder, både hanner og tisper, unge som eldre. De fleste hunder hun har lekt noe med tolerer dette noen lunde greit, og derfor har hun vel fortsatt med dette. En (ei annen jevngammel tispe) har vel sagt litt ifra, men uten at det var noe veldig alvorlig oppgjør.
Det er vel litt utforsking/testing hun driver med tenker jeg. Men min største bekymring i forhold til dette er at hun ikke har samme fine hilserituale som andre, normale hunder. Slik som lekestilling, litt snusing og til slutt lek. Min buser nesten rett ut i lek (inklusiv klatring på rygg) selv på ganske fremmede hunder. Og jeg gruer meg for at en vakker dag vil hun tråkke i salaten og erte på seg en skikkelig gretten hund.
Hva tror du om dette, er det noe jeg kan gjøre eller vil hun etterhvert finne ut av tingene selv i sitt samvær med andre hunder? NB! Hun får aldri lov å mobbe andre hunder noe særlig. Ser jeg at kjemien mellom hundene ikke stemmer (dvs at lekekompisen tydelig ikke liker hennes fremfusing), så avbryter jeg leken så fort råd er

Svar fra Runar Næss

Hei

Jeg tror du er på rett spor om du holder deg til akkurat det du gjør nå.
Det «språket» hunden din ikke har lært til nå, kan hun bare lære av andre hunder gjennom erfaring. Så la henne fortsette å møte andre hunder under kontrollerte og rolige former. Om/når hun går på «en mine» som ikke godtar noe tull fra henne, så kommer hun til å lære av det. Det betyr selvfølgelig IKKE at du skal oppsøke denne situasjonen, men det VIL skje. Det som da blir DIN oppgave, er å avreagere begge hundene etterpå, slik at denne erfaringen ikke blir noe negativt eller skremmende.

Avreagering er rett og slett å normalisere forholdet mellom dem igjen, slik at hundene fortsatt er gode venner og møtet avsluttes på en trivelig måte. Hver gang noen hunder irettesetter henne kraftig, bør du gjøre dette (avreagere dem). Ta begge hundene i bånd og gå en rask tur med dem, side om side. La dem sitte ved siden av hverandre, gjøre øvelser, osv. med hver sin eier til hundene kan være helt oppå hverandre uten å bry seg med den andre. Da kan man si de er «avreagert» – m.a.o. avslappet i forhold til den andre hunden og situasjonen tidligere.

Du trenger selvfølgelig ikke gjøre dette i hver eneste lille situasjon, men hvis EN av hundene blir redd eller viser overdreven aggresjon (forsvar), så bør det avreageres etterpå. Det kan spare deg for masse problemer siden. Og du trenger ikke være så redd for at hun skal møte en skikkelig grinebiter, for du vet hva du skal gjøre for at selv et dårlig møte ikke skal få varig negativ effekt.

Hvis du bekymrer deg FOR mye for at hunden din skal «få seg en på tryne», så er det en fare for at du bevisst eller ubevisst hindrer henne i å lære nettopp de krevende situasjonene hun trenger å lære (overbeskyttet). Men det er helt OK å bryte når du ser at ting utvikler seg til å bli direkte aggressivt. Ingen hunder trenger å «trene» på aggressiv atferd, men de må allikevel lære seg hvordan de kan pasifisere (dempe) en aggressiv hund, og det kan de bare lære gjennom erfaring, prøving & feiling. Så en ballanse her er tingen (en kunst i seg selv 😉

Stol på hunden din – og lykke til :o)

GOD PÅSKE

Mvh,
Runar