Ulydighet ved innkalling i skogsterreng

Vår snille springer spaniel er nå blitt ett år og ni måneder. Vi har gått grunnkurs hvor han var svært flink og skal snart igang med bronsemerkekurs. Men når han går løs og det er småfugler eller spor av dyr i nærheten forsvinner all fornuft og lydighet. Er det fugler så springer han som gal fra tre til tre og bjeffer. Er det spor av dyr forsvinner han langt avgårde i terrenget slik at vi hverken kan se eller høre ham. Det nytter ikke å innkalle, han er helt i sin egen verden. Vi kan bare gå. Det gjør vi også, men han kommer ikke etter. «Forsøk å gjem deg» var rådet fra trener. Jo takk, det er forsøkt; men han har helt glemt hvem han går på tur med, og jeg kunne nok sitte gjemt i busken i langsommelig tid før han ville ha kommet. Vi er selvsagt redde for at han skal bli borte for oss i skogen, at han skal bli sittende fast i halsbåndet inne i krattskog, osv. Resultatet er at vi har en hund som vi i liten grad tør la gå løs. Og det er jo synd for ham, og for oss. Vil så gjerne ha råd om hvordan vi skal få ham under kontroll ute i terrenget.

Svar fra Turid Rugaas

Det er noe av det vanskeligste som finns, fordi en hunds jakt-interesse, og spesielt når det gjelder spesielt jakt-avlede raser som en springer spaniel, alltid vil være større enn interessen for å være lydig eller holde seg til eierne. En del raser gjør det nesten naturlig, som schæfere, men også de kan bli slik hvis de får mye sjansen til å streife. Jakt er grunnleggende overlevelse for alle hunder, og overlevelses-egenskaper er selvsagt meget sterke.

En kan greie å få det til ved å drille inn i hunden en bestemt lyd som betyr kom her, og ved systematisk å trene det over tid – vi kaller det krise-innkalling – samtidig som en driver med en del kontakt-skapende aktiviteter, så hunden føler seg mere knyttet til eierne i alle situasjoner.

Ha dessuten på et halsband som kan dras av hvis han sitter fast (halvstrup f.eks. – ikke strup eller fast halsband).

Denne krise-innkallingen er ikke helt lett å beskrive skriftlig, fordi skrittene vi tar er så ørsmå av gangen, og vi må gå så systematisk fram at hunden ikke kan unngå å lære – og erfaringsmessig går alle for fort fram. Men jeg skal prøve.

Finn en lyd som kan brukes av alle i familien. Jeg foreslår en fløyte som bør henges fast på kobbelet, så ingen «glemmer» den hjemme, eller om dere er flinke med skarpe plystrelyder, f.eks.

Første skritt er å lære hunden at denne lyden betyr en skikkelig god godbit, noe den aldri ellers får, og som er helt toppers. 2-3 ganger om dagen – først inne – løs – brukes lyden bare en meter eller to fra hunden. Når den snur seg etter lyden, tilbys ØYEBLIKKELIG godbiten. En stund senere, en gang til. Øk avstanden med en meter eller så av gangen, i samme øyeblikk hunden snur seg, ROS, ROS, og tilby godbiten. Ikke oftere, ikke lengre avstand enn dette i starten. Øk avstanden, til hunden er annet sted i huset – og kommer på lyden. Begynn å bruke den ute i langt band, gå tilbake til 1-2 meters avstand først. Begynn å prøve med litt forstyrrelser – litt avstand til forstyrrelsene først. Etterhvert la noen i familien ha en matbit som den kalles vekk fra – en fugl som flyr opp ute på tur – en katt – hva som helst.

Hvis dere kan bruke en engelsk oppskrift, så kan dere få en krise-innkallings-oppskrift som ligner denne, men ikke helt, og som jeg har fått av en kollega i Canada. Jeg har brukt den også, men den jeg har beskrevet passer meg bedre. Ta kontakt med meg privat så jeg får adressen deres, så kan jeg sende den.

Hemmeligheten er systematikk, å drille inn et signal så hunden blir alldeles hjernevasket på det, kjempegode godbiter, og ikke ta for raske skritt framover. Jeg har selv måttet bruke dette på en omplasserings-schæfer jeg fikk, og han var helt umulig til å løpe etter ting. Innkalingen hans er idag bare helt ekstrem – han snur bokstavelig talt i lufta for å komme.

Legg opp et meget nøye program, men husk hele tiden på at jakt er og blir sterke saker for en hund, så kjeft, straff, sinne, irritasjoner er forbudt når det gjelder dette. Alltid, alltid blid når hunden kommer til deg. ellers vil den miste lysten til det. Er sinnet i ferd med å ødelegge hele øvelsen, så gjør som min datter: når hunden ikke kom, så sa hun med sin blideste stemme: «kom så jeg kan kvele deg». Da kom han. Hun fikk utløp for sin frustrasjon, han kom fordi hun var blid. Problemet løst.

Turid Rugaas