Jeg har fått et problem som jeg virkelig ikke ser noen ende på, og må ta en avgjørelse snart i forhold til denne situasjonen.
Jeg har to kinesiske nakenhannhunder. Den ene er 4,5 mnd(fikk han da han var to mnd) og den andre er 9,5 mnd(fikk han da han var 4 mnd.)
Hunden som nå er 4,5 mnd er utrolig snill, god og tillitsfull. Den andre er helt motsatt…Jeg har før hatt både store og små hunder i 14 år som har fungert veldig bra i alle sammenhenger, og vært lydige og veloppdragne. Denne hunden jeg har nå knurret og glefset etter fremmede allerede da han var 4 mnd.( Det har jeg aldri opplevd før, så det var veldig rart..) Til da hadde han gått i en hundeflokk, m forskjellige raser, både store og små hunder, og sikkert fått mindre sosialisering. Han har alltid vært skeptisk til fremmede, og det er ytterst få han tør å gå helt bort til å hilse på. Denne rasen er veldig skeptisk til fremmede, men jeg synes likevel han har et unormalt reaksjonsmønster. Jeg har hatt han med meg mange steder, i stallen, i byen, og vi hilser alltid på andre hunder, både store og små, og treffer mennesker og hunder daglig. Jeg har også prøvd å «hjelpe» han å gå bort å hilse på fremmede mennesker, og tatt oss god tid til det. Han har aldri opplevd noe traumatisk, eller blitt mishandlet eller noe sånt. Jeg vil heller ikke si at han er bortskjemt. Han er heller, bortsett fra aggressiviteten, en lettvint og lydig hund.
Noen ganger kan han hilse på enkelte mennesker, andre ganger er han direkte mannevond. Han kan godt bli klødd bak øret av en person, for i neste øyeblikk prøve å «ta» etter hånden som akkurat klødde ham. Han er rett og slett ustabil.
Jeg har en datter på snart 4 år som han er vant til fra dag 1. Han reagerer ikke negativt på barn, men det virker som han oppfatter henne under seg i rangstigen, og har flere ganger glefset etter/knurret/bitt henne hvis hun har blitt for nærgående. (Hun plager ikke hunden.)Det har ikke vært alvorlig foreløpig, men vondt nok, bortsett fra en gang hun mistet mat på gulvet, og han løp for å spise det opp. Hun skulle ta det opp samtidig, og han bet henne i kraftig hånda så hun begynte å blø…(Han er veldig matfiksert, og livredd for at noen skal ta den ifra ham.) Han gjør ALDRI slikt mot meg, men mot mange andre. En gang (6 mnd gammel) hoppet han opp uten forvarsel og bet faren min hardt i låret da han bøyde seg ned mot meg for å gi meg en klem. Skulle han forsvare meg eller noe sånt?
Han har helt greit kunnet omgåes to barn da vi var på juleferie hos familien, søsteren min sin sønn på 11 mnd, og datteren min. Barna var hele tiden i nærheten av hunden, men da begge kom samtidig og stilte seg ved siden av meg som satt i sofaen sprang hunden bort og tok etter/bet sønnen til søsteren min i ansiktet. Det var vondt, men ikke alvorlig. (Dette er ikke vanlig lekebiting som valper ofte har..) Det virker som det er mye rart som foregår oppe i hodet hans av og til, man kan undre seg over hvor det kommer ifra. En snøhaug kan være kjempeskummel, og et gammelt juletre som noen har kasta ifra seg kan han stå en halvtime å bjeffe på, mens den andre hunden min ikke registrerer at det er noe der i det hele tatt.
Da han var 4-5 mnd torde han nesten ikke gå forbi andre mennesker på gata. (Dere kan tenke dere for noen morsomme turer vi har hatt…) Enkelte slike ting har jo blitt bedre, mens andre har blitt verre. Eller utviklet seg til aggressivitet.
Jeg har alltid brukt å ha han løs ute å tisse osv i nærheten av huset. Som oftest har han bjeffet litt på og oppført seg truende mot fremmede som har gått forbi. Men nå har dette utviklet seg til at han renner i mennesker og biter de i beina. Det har ikke ennå skjedd noe alvorlig(han er jo ikke så stor..)men noen har ropt at jeg må jaggu få tatt den bikkja mi fast. Og slikt er ikke noe gøy. Nå må jeg rett og slett ha han i bånd hele tiden. Og det løser jo heller ikke problemet. Han er ganske dominerende overfor andre hunder, og nylig angrep han en dobbelt så stor tispe… Andre ganger kan han være perlevenn og leke med andre hannhunder. Man vet rett og slett ikke hvor man har han. Når man bøyer seg ned for å klappe han, så kan det noen ganger se ut som han er livredd for å bli banket ihjel slik som han krøker seg sammen. Det ser skikelig fælt ut, og jeg synes synd på hunden. Har aldri sett foreldrene hans, men har nylig «avhørt» oppdretter i forhold til dette problemet, og de sier at både moren og faren er utstillingshunder. Faren er veldig snill, mens moren aldri har fått noen premie fordi hun ikke fungerer på en utstilling. Hun er visstnok også nervøs, og har angrepet fremmede som har kommet på besøk osv. Så det er tydelig at det ligger noe i genene.
Nå har problemet forverret seg ytterligere, spesielt nå som han er i puberteten. Forleden dag bjeffet han og knurret hysterisk og prøvde å komme seg løs for å «ta» to nabogutter på 10 år som kom (merk:) løpende mot oss for å hilse på, og som han har hilst på flere ganger før uten problemer. Jeg hadde han heldigvis i bånd, men jeg er ganske sikker på at han hadde løpt bort og bitt de hvis han var løs.
Det er det som gjør hele saken litt vanskelig, at han er så uforutsigbar. Det har vært mye greiere hvis han bare ikke likte unger, eller andre hannhunder, eller bare var litt redd av seg eller noe sånt, men det virker ikke som han gjør det heller i utgangspunktet. Han liker jo barn også, og slikker de på hånden. Men man kan aldri vite når det plutselig «klikker». Jeg har på en måte oversett disse tingene litt før, og tenkt at det ordner seg sikkert med litt sosialisering. Men det ser ikke slik ut. Hadde dette vært en Doberman, hadde den sikkert vært avlivet forlengst. Likevel kan denne lille hunden gjøre stor skade hvis den angriper et barn. Og av hensyn til min datter, og mine venner som har barn, og også andre mennesker rundt meg, har jeg faktisk innsett at vi har et problem, og noe må ihvertfall gjøres. Folk rundt meg har jo begynt å reagere. Jeg har verken tid eller penger til et veldig omfattende treningsprogram. Men hvis noe kan gjøres, vil jeg gjerne prøve det, for jeg er jo, tross alt, glad i hunden. Har snakket med veterinærer ang. kastrering, men de mener at han er ikke en typsk dominant hannhund med sterke drifter, det er noe mer. Han ville nok dempet seg litt, men det vil nok ikke løse hele problemet. Og de fleste jeg har snakket med er veldig negative i forhold til dette m biting av mennesker. Så nå vil jeg ha gode råd og hjelp for hva jeg kan gjøre i denne saken, for sånn som det er nå, er det ikke brukbart for verken meg eller hunden. Og jeg vil heller ikke at avlivning skal være en utvei, men det er tross alt for sent å reagere etter at noe alvorlig kanskje har skjedd.

Svar fra Turid Rugaas

Selvfølgelig må du ha fysisk kontroll på hunden for at han ikke skal skade noen, men denne hunden er jo så usikker og reagerer på så mye at her må du ha en grundig gjennomgang på hele greia, og få hjelp til å finne et treningsprogram. Han må nødvendigvis ha enten for lite eller for mye sosialisering bak seg. Denne hunden skal du ikke drasse rundt på så mye som du har gjort – det er altfor, altfor mye for ham. Skal en sosialisere en hund som er dårlig sosialisert, så gjøres det i små porsjoner, litt av gangen, ellers blir de overdosert på inntrykk, og det blir bare verre.

Du må heller aldri prøve å hjelpe en slik hund bort til folk. Han må få mye tid på seg til å finne det ut av seg selv, lokking har stikk motsatt effekt. Han blir bare enda reddere.

Ellers reagerer jo redde hunder sterkt på at noen bøyer seg over/mot dem, så det må en bare unngå. Når det gjelder så små barn, så greier ikke hun å kontrollere det, så hund og barn må rett og slett passes på, evt. skilles fysisk for en stor del. Det spørs om det er helt riktig å ha denne hunden sammen med barn i det hele tatt. Jeg vet ikke, da jeg ikke har sett hunden. Han har det ihvertfall ikke godt med seg selv, det er helt klart, så noe må nok gjøres.

Jeg foreslår at du får hjelp av noen til å se på dette. Si ifra hvis du ønsker tips om noen.

Turid Rugaas