Hei, jeg har et stort problem med min labradortispe på 3 år. Jeg vil gjerne høre om det er noe jeg kan gjøre selv før jeg bestiller time hos en som er ekspert på hundeatferd.
Etter at newfoundlandshunden vår gikk bort, som har vært som en «far» for henne fra hun var valp – har hun oppført seg veldig anderledes. Ikke i hverdagen, men veldig ofte når hun møter andre mennesker (ikke et sted hvor det er mange mennesker rundt, men hvis vi f.eks treffer en på tur, noen kommer på besøk osv) – barn, kvinner og menn, men som oftest menn. Hun blir usikker på dem og står foran dem og bjeffer. Hun reiser bust (MEN! Cita reiser faktisk bust for den minste lille ting!), småknurrer, «underøker», gjemmer seg litt bak meg etc. Jeg har ogte reagert ved å gå bort til denne personen hun reagerer på, og «viser» at h*n ikke er farlig (ved å snakke, klemme denne personen osv). Men reaksjonen er bare at hun «sniker/kryper» seg bort til meg, men fortsetter å bjeffe. Hun har også reagert slik på ting, men da har jeg oversett henne og gått rett bort og «hilst» på denne tingen, og da har hun roet seg. Men problemet med mennesker er at jeg kan jo ikke alltids gå bort til livredde «offer» og hilse og klappe på! Så lurer jeg også på hvordan jeg skal reagere når hun gjør slik! Skal jeg bare overse og gå videre? Eller be henne ligge seg ned (evt sitte seg ned) og så gå og snakke med vedkommende?
Jeg vet at det nesten er UMULIG for deg å gi med råd siden du ikke har sett hunden min i det hele tatt, men jeg spør nå allikevel.
Forresten.. For ca en uke siden gikk vi tur i skogen (på et helt nytt sted) sammen med 3 andre mennesker og 3 andre hunder. Så er det en slags statue rett foran oss litt opp i skogen som er formet som et hode. Cita STORMER frem, står med alle beina spredt, reiser bust og bjeffer som en gal mot denne tingen. Akkurat i det øyeblikket virket det mer som om hun ville beskytte oss (og selvsagt var hun usikker!) enn å være redd og «gjemme seg». Jeg reagerte ved å ikke si et ord til henne, men gikk selvsikkert bort til statuen og «hilste på». Da falt busten med en gang og bjeffingen sluttet. Hun ble heller glad for at «dette ikke var no´ farlig». Det har også hendt at hun hører noen komme rundt hushjørnet, og reagerer ved å storme rundt hjørnet og bjeffe som en gal. Men da hun finner ut at det kun er min far/bror/mor etc, så roer hun seg.
HJELP!