Jeg har et spørsmål til dette du alltid sier om at man skal beskytte hunden for disse tingene den reagerer negativt på (det være seg andre hunder eller folk) i den tid man trener for å bli kvitt problemet…

I en ideell verden ser jeg at dette er absoulutt flott. Men for vi som har hunder andre steder; nemlig der andre hunder eller folk bor, så er det umulig å gjennomføre. Til en viss grad kan man begrense antallet negative møter ved å unngå å oppsøke folk, eller hundeutstillinger/-treninger el.l. Hvilket jeg aldri setter min hunds ben på. Men hunden må jo ut av leiligheten av og til. Og utenfor leiligheten er det andre folk. Jeg kan møte dem i gangen. Ja, det hender t.o.m. at vi møter de andre hundene som bor i blokka! De er faktisk ikke mulig å unngå, eller å fjerne. Jeg prøver å oppsøke steder hvor det er minst mulig hunder. Men du kan banne på at uansett hvor dette er så dukker det somme tider opp en løs hund, en stresset mann eller bare en hund på tur i bånd med sin «matte».

Vil jeg ikke da sette hunden min tilbake hele tiden?? Vil hun ikke hele vegen få bekreftet det hun allerede vet – folk og hunder ER farlige, og ja, jeg klarer å skape avstand ved å være idiot. Og vil jeg da kunne komme noen veg i det hele tatt… Og spørsmålet mitt til meg selv i slike siutasjoner er; hvordan handle riktig når disse tingene dukker opp? Slike situasjoner ER og BLIR negative – både i øyeblikket og for senere tider.

Hunden er hysterisk. Den bjeffer og utagerer og drar i båndet og er selvsagt døv for meg. Jeg prøver forholde meg rolig, men av og til MÅ jeg korte inn båndet for ellers vil hunden min sannsynligvis bite den plutselig fremkommede mannen, ungen, damen… Godbiter smaker ikke (snakker ikke om avledning, men øyeblikket før hunden reagerer på mannen/hunden, slik du beskriver), slakker jeg lina drar den bare enda lenger vekk og er absoulutt like gal de ekstra cm eller meterene (både når den er i halsbånd og i sele – det hender dette har skjedd når vi har trent båndtrening også).

Hva gjør en stakkars hundeeier i disse ikke-konstruerte situasjonene?! Skal jeg bare gå min veg i en annen reting? Men da må jeg faktisk dra hunden med meg fysisk… Jeg er helt sikker på at det er mange andre enn meg som opplever dette til stadighet, og står like rådville som meg.

Svar fra Turid Rugaas

Hunde-eiere tenker som mennesker, det må vi ikke. Vi må tenke på det slik som hunder oppfatter det, og den treningen jeg skisserer er faktisk veldig effektiv, hvis ikke alle har så mange «men» og «dersom» og «hvis». Jeg har gjennomført denne typen trening på egne hunder jeg har fått inn, og det er faktisk ikke så veldig vanskelig hvis en bare vil.

F.eks. å skjerme hunden – ut av døra og bort til bilen går du mellom hunden og det den kan møte, eller du går i en bue rundt det som kommer, fordi det er nøyaktig slik hunder selv gjør det. Du kan også gå tilbake hvis det blir for trangt. Som regel kommer du greit til bilen uten atfor mye trøbbel, men det skader ikke å være forberedt og vite hva en skal foreta seg. Ta hunden i bilen og kjør til stille, åpne steder med god plass. Ganske raskt – men med små steg i riktig retning – kommer du til det punktet hvor hunden faktisk kan passere foølk og hunder ganske nær, men i en bue, med deg imellom, eller ved å endre retning litt, eller rett og slett ved et nøytralt signal som vi starter å lære hunden med dette som mål.

Hvis en organiserer seg ordentlig den første tiden (1 mnd eller mindre, ) så kan en begynne å gå nærmere og nærmere, og hunden vil da takle det fordi den har fått ned stresset litt – ved å komme opp i situasjoner hver dag så er stresset kronisk på topp, og derfor lærer de ingenting.

Det er snakk om å skjerme først så en får ned stresset og får hunden såpass rolig at det går an å lære noe, så bruker en skritt-for-skritt-modellen, i det tempoet hunden takler, – og det går mye fortere når en går sakte fram ! Jeg pleier å si at jo saktere du går fram i starten, desto fortere når du målet. Og det er sant.

Hunder vil i fri tilstand selv gå i bue, vise dempende signaler, endre retning, eller stå stille og vemnte til ting har passert. De går aldri INN I problemene, de unngår dem. Fordi de er konflikt-løsende. Når vi presser dem inn i tette situasjoner og rett på andre, så er dette helt unaturlig for en hund, og den blir usikker, stresset, og ender med utagering. Denne typen atferd er faktisk noe vi mennesker lærer dem fordi vi presser dem inn i ting istedet for å lære av hvordan hunder selv gjør det – og går utenom.

Turid Rugaas