Hvilke faktorer utløser de ulike fasene av jakten?

Svar fra Runar Næss

Hei,
det er et meget godt og viktig spørsmål du kommer med her, siden flere av de ulykkene vi har sett de senere år der hun har angrepet barn, har vært predatoriske angrep (jakt-angrep) og har ikke hatt noe med aggresjon å gjøre, slik mange tror.

Det er mange og tildels varierende stimuli eller kombinasjoner av stimuli som kan utløse de ulike jaktfasene og noen er interne (genetisk), mens andre er eksterne (finnes i miljøet). Med interne faktorer mener jeg de instinkter og terskelverdier som allerede ligger i et rovdyr – hund, ulv eller vilket som helst annet rovdyr, og som alle er motivert av ønsket om å overleve (primærinstinkt nr.1).

Hvis vi begynner med å se de ulike fasene som definert av ulvebiolog L. David Mech, så har vi:

Grovsøk
Finsøk
Snikjakt
Sprint
Angrep
Avlivning
Spising

Grovsøk utløses hovedsaklig av duftmolekyler som beveger seg i luften – til tider over lange avstander.

Finsøk utløses hovedsaklig av duftmolekyler som sitter i bakken eller som stiger opp fra bakken, s. k. vittring. Vittring er ofte sterkest når solen nettopp har gått ned så luften blir kald, mens bakken fremdeles er oppvarmet. Da stiger duftmolekyler med varmen opp fra grunnen – og dette benytter selvfølgelig ulvene seg av for bedre å kunne spore byttedyr.

Snikjakt utløses av øyenkontakt med byttet.
Formålet med snikjakt er å minske avstanden fra jegeren til byttet slik at et angrep har størst mulighet for å lykkes, men det er vesentlig for snikjakten at øyenkontakt oppnås hele veien fram mot byttet. Bryter man øyenkontakten på vei fram, så har man også minsket sjansen for et angrep. En vellykket snikjakt (minsket avstand) med kontinuerlig øyenkontakt med byttet er nemlig I SEG SELV en utløser for et angrep! Og nå begynner det å bli komplisert 😉

Sprinten og det påfølgende angrep kan utløses av en mengde ting, men i hovedsak snakker vi om nærhet til et naturlig byttedyr, bevegelse og lyd. Vær da klar over at for en hund så er et «byttedyr» alt fra en ball og katta til naboen – til elg og rådyr. Dette gjelder for så vidt også for ulv når disse er i fangenskap og vi kan bruke en ball som «byttesurrogat» i ulike sammenheng. Personlig går jeg alltid med tennisball (og et par andre trix) i lomma når jeg jobber med ulv i fangenskap. Jeg har f.eks. fanget inn en rømt ulv i USA en gang, som hadde truet seg forbi sin 120 kg tunge oppasser og ut porten. Jeg jobbet med noen andre ulver 50 meter borte og hørte et skrik som ikke passet inn, så jeg løp bort og så en av våre største og mest pågående hannulver Gjengis Kahn «ute på tur», uten et menneske i nærheten. Oppasseren hadde løpt for å finne et stykke kjøtt å lokke med – andre hadde løpt og gjemt seg 😉 Jeg tok tennisballen opp fra lommen, kastet den et par ganger i luften for å få oppmerksomhet og sendte den forbi «Kahn» og INN i buret hans. Det var nok til at han ikke kunne motstå å løpe etter den, og før han innså at han hadde løpt inn i buret sitt igjen, så hadde jeg stengt døren bak ham. Alt gjort ved bruk av en naturlige respons på bevegelse. Jeg har også reddet et utall kamera og annet løsøre på samme måten. Det er dog vesentlig at bevegelsen går i retning VEKK fra jegeren. Om «byttet» kommer MOT jegeren, så stopper vanligvis angrepet opp og/eller jegeren blir liggende i snik.

Lyd er en faktor vi kanskje ikke tenker like mye over, men den kan være en sterk stimuli for angrep. Et byttedyr som skriker i angst eller smerte vil umiddelbart utløse eller forsterke et predatorisk angrep. Det samme er faktisk tilfelle for et sosialt angrep, selv om den opprinnelige motivasjonen for angrepet var helt forskjellig fra et predatorisk angrep. Om man ikke ønsker å stimulere angrep og avlivningsatferd hos hund, så er det ut fra det vi ser her, f.eks. ikke en god ide å bygge opp en «pipe-leke» som man ustanselig kaster fra hunden som hundens favorittleke. Pipelyden simulerer et døende byttedyr (kanin/hare) og er utløser for både angrep OG avlivning!
Her er verdt å merke at et «skrik» fra et dyr som underkaster seg IKKE behøver å utløse overnevnte, men tvert i mot er et «cut off» signal som er aggresjonsdempende. Det samme brukes f.eks. i trening av bitehemming hos valper.

Avlivning er utløst av flere faktorer, bl.a. Action Specific Energy (se Canis 03/2001 om Jaktatferd og sult), og byttedyrets respons. Altså i høy grad både interne og eksterne stimuli. Verdt å merke seg er at angrepet i seg selv kan være en utløser til avlivning, akkurat som sprinten for angrep, snikjakten for sprint, osv. gjennom hele kjeden fra topp til bunn. Jakt kan således bli selvforsterkende, ved at «belønningen» for en fase i jakten, er å få gå vider til neste fase! Da har vi som hundeeiere mistet kontrollen (stimulus kontroll) og vi har fått et problem.

Spising er utløst av et instinktivt behov for å overleve, men det er selvfølgelig også styrt av visse kroppslige behov og funksjoner som sult (igjen; ASE), hvor mye plass det er i magesekken, blodsukkernivå, o.l..
Det er her vesentlig å forstå at jaktatferd IKKE er avhengig av om jegeren er sulten eller ikke. Motivasjonen for jakt vil være lavere på full mage, det er sant, men den forsvinner ikke! En hund jager like gjerne ball rett etter at den har spist (anbefales ikke!), som før den får mat.

Håper dette belyste litt av et kompleks tema, og noen av de mest vanlige «triggere» for jaktatferd.

MVH,
Runar Næss