Vi har en Jack Russel hann på snart seks måneder. Han begynner å komme i puberteten og har i det siste oppført seg mer og mer aggressiv over for oss. Når vi gjør ting han ikke liker, for eksempel prøver å klippe klørne hans, tar fra ham mat han finner ute, tar på potene hans, går litt for brått bort til ham for å kose med ham og lignende, knurrer han og «angriper». Vi har flere ganger blitt bitt til blods av ham. Vi lar ham nå være helt i fred når han spiser og sover, men vi må jo få lov til å klippe klørne hans for eksempel.

Jeg vet at dette er en veldig alvorlig situasjon og har oppsøkt en hundetrener og begynner på kurs neste uke. Vil allikevel høre hva ditt syn er på saken.

Først og fremst, hva har vi gjort galt? Jeg tror det er viktig å finne ut om aggresjonen et resultat av usikkerhet eller dominans. Tipper du vil si det første, men er ikke helt sikker selv. Vet ikke om aggresjonen er utløst av at vi har vært for strenge mot ham. Mener selv at vi har vært bestemte men vennlige. Når han gjør noe han ikke har lov til, irettesetter vi ham med et bestemt «nei», noe han pleier å lyde. Passer også på at han sitter til vi lar ham spise maten sin og at vi får gå først ut av døren. Jeg tror at faste grenser skaper trygghet og ikke det motsatte.

Alternativt har vi ikke vært faste nok, ved å la ham få ligge i sengen vår og kose med ham uten at det har vært som en belønning for noe. Rasen har jo anlegg for å føle seg som familiens konge hvis de ikke får beskjed om annet.

Lurer også på hvordan det er riktig å reagere i disse situasjonene. Det kommer vel an på hva som er årsakene til anfallene hans. Har prøvd å legge han i bakken på ryggen og holde ham i ro til han slutter å knurre og glefse. Erfaringsmessig liker han dette dårlig og holder på helt til vi slipper ham. Kjefting fra vår side gjør det enda verre. For å unngå full konfrontasjon er det beste å vike tilbake når han knurrer, da gir han seg og logrer og virker litt forvirret. Jeg ser et sted at du sier at du snur ryggen til hvis en valp knurrer mot deg. Vet ikke om dette er riktig framgangsmåte med ham, tror også det er viktig å lære ham at dette ikke er akseptable oppførsel.

Det virker som om det fungerer å sette ham litt på plass. For noen måneder siden begynte han å «vokte» sengen og knurre og glefse når min samboer kom for å legge seg. Da var det rett ned på gulvet og han har siden ikke fått komme opp i sengen uten spesialinvitasjon og å sitte pent først. Nå som han skjønner at vi hersker over sengen har denne knurringen helt sluttet.

Han er ikke aggressiv mot andre hunder, heller tillitsfull og underkaster bare seg hvis det er nødvendig.

Tror du det finnes håp for hunden vår? Vi tar dette problemet veldig alvorlig, og jeg tror ikke det vil gi seg med tid selv om vi aktivt unngår konfrontasjoner. Vi kan ikke leve med dette, neste gang kan det jo være en annen enn oss han angriper!

Svar fra Turid Rugaas

En hund biter ikke og angriper ikke, spesielt ikk en ung hund, med mindre han er provosert og truet. Glefsingen og knurringen er forsvar. Hvis ingen provoserer, så begynner de heller ikke med forsvar.

Dere har vært altfor strenge. For det første legger en ikke hunder på ryggen med makt, det er så sterkt at bare det kan framkalle en hunds frykt og forsvar. Selvfølgelig må en ikke straffe en hund som viser forsvar ! Da blir den ihvertfall helt sikker på at det var farlig, og vil forsvare seg mere og mere.

Dere må antagelig lære en helt annen måte å takle hunden på. Dere sier dere har kontakt med en hundetrener, og da er det vel ikke riktig å spørre meg også om hva dere skal gjøre. Hvis vedkommende foreslår straff og lederskap så må jeg jo si at dere ikke burde gjøre det. Det skremmer vettet av en ung hund.

Jeg ville ikke gjort noen av de tingene dere har gjort. Hvis en hund føler seg truet og provosert, så er det vår oppgave å finne ut hvordan vi kan unngå å provosere. Hunder skal ha tillit til oss og omgivelsene. Ingen, hverken mennesker eller dyr, blir noe bedre fungerende av straff og ubehag. Angst, nerver, sinne, og andre problemer kommer i farvannet av det.

Grenser, javel, men ikke på den måten dere har gjort det. Hvis dere ikke har lest boka mi, så les ihvertfall kapitelet om foreldreskap, kanskje det kan sete dere på sporet av en annen tankegang.

Jeg har slike hunder til trening uavlatelig, og den frykten de har følt i dagliglivet er ganske vond å se. Slik skal ikke hunder ha det. De vet jo ikke hvordan de skal takle det !