Hei Turid !

Jeg har en schæfer/tervueren tispe på 3,5 år, som jeg overtok(omplassering)da hun var knapt 4 mnd gammel. Tidligere eiere hadde en sønn som da var 3 år gammel. Jeg forstod det slik at en av grunnene til at de ikke kunne beholde henne, var at det til tider var et turbulent forhold mellom valpen og gutten, mye gråt under/etter «lek».

Etter at hun ble voksen har hun til tider hatt vanskelig med å akseptere/like fremmede unger. Det jeg er usikker på er om dette henger igjen fra erfaringene som valp, eller om det er en lært adferd. Jeg har lest/hørt at reaksjoner på «skumle ting» fra valptiden kan komme fram etter at hunden er voksen. Kan det være noe slik som er tilfellet her ? Hun er veldig knyttet til meg, kan det være at hun vil beskytte meg ?

Jeg prøver å ta de forholdsreglene jeg kan, binder henne aldri utenfor offentlige steder, slipper aldri fremmede unger bort til henne etc. Prøver å skjerme henne så godt jeg kan. Men likevel har det hendt en gang at hun nappet i bukselåret på en gutt på 9-10 år. Situasjonen var slik: Vi var på et stevne og hunden lå rett bak meg. To gutter kommer gående mot oss, og er på vei praktisk talt rett over hunden. Jeg stoppet dem og ba dem heller gå foran meg. Den ene stoppet opp, mens den andre bare fortsatte. Noe som resulterte i at hunden spratt opp og nappet i bukselåret på gutten. Like etterpå snakket jeg med moren hans; han hadde bare fått et lite merke i huden. Selv om hunden ikke hadde bitt gutten til blods, var det for meg som hundeeier en veldig ekkel situasjon. Jeg ble skikkelig usikker, og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til hunden. Hun har en belgers lynraske reaksjonsevne. Neste gang kan det gå skikkelig galt.

Jeg merker det dessuten på meg selv at jeg ikke er særlig avslappet når jeg treffer unger og dette merker selvfølgelig hunden også. PÅ den måten har jeg kanskje «lært» henne at fremmede barn er farlige. Samboerens unger har aldri vært noe problem.

Jeg er også tante til en jente som er jevngammel med hunden. Jenta er typen som er høyt og lavt på en gang, så jeg har helt bevisst holdt hunden unna hennne.

Jeg har nå planer om å kjøpe meg valp, men er engstelig for at den voksne hunden skal prege valpen, slik at den får den samme væremåten overfor barn. Dette ønsker jeg IKKE.

Dette ble mye på en gang, men jeg håper du har noen råd til meg.

Hilsen
Veldig usikker

Svar fra Turid Rugaas

For det første sitter helt sikkert barndommens opplevelser hardt i, særlig hvis det ikke har vært gjort spesielle forsøk på å endre det. Det lar seg gjøre. Det er faktisk ganske enkelt å endre en hunds assossiering med ting den er redd for. Det tar litt tid, men det er en ganske enkel form for trening.

Hunden merker nok ikke at du blir anspent, hvis du kan gjøre de riktige «utvendige» tingene. Og ja, hunden kan prege valpen. Hvis valpen merker at den voksne er redd, kan den faktisk bli enda reddere selv. Ikke nødvendigvis, men kan.

Hadde jeg vært deg, så ville jeg satset på å trene hunden først. Treningen vil gå på flere ting:
1) være nøye med hvor hunden plasseres/går, slik at du alltid kan gå imellom og beskytte hunden din
2) endre hundens assossiering med barn, ved positiv forsterkning ved synet av/lyden av barn på først lang avstand, siden nærmere og nærmere
3) lære barn – på avstand – å vise ddempende signaler (stå stille, snu seg vekk, se vekk, gå sakte)
4) skritt for skritt trening – tidkrevende, men effektivt
5) gå på tur sammen med andre hunder OG barn – en slags «bakvei»

Turid Rugaas