Hei!
Mine foreldre har en 7 måneder gammel Wheaten hannhund. Han er stort sett grei å ha med å gjøre, men har fremdeles ikke gitt seg med å bite. Han er spesielt ille om kvelden, og er særlig etter min søster som er 12 år.

De var hos dyrlegen med ham pga beinbrudd tidligere i høst, og da slo han seg helt vrang. Dyrlegen ga dem råd om å holde ham nede, og bite bikkja om den ikke ga seg. Han fortalte til og med med stolthet i stemmen at han hadde løftet en 30 kilo tung hund med tenna. Når jeg hører slik får jeg veldig store problemer… De har selvsagt ikke prøvd dette, men som førstegangs hundeeiere er det vanskelig å vite hva de skal gjøre for å bli kvitt denne uønskede atferden. Noen sier en ting, andre sier noe annet. Selv har jeg tre hunder, og favoriserer definitivt myke metoder.

De er nå blitt fortalt av en tidligere Wheaten – eier at rasen er blitt dårlig, det er blitt for mange av dem, og gemyttet har blitt generelt verre. Jeg var av den oppfatning at Wheaten – terrieren skulle være av den mildere terrier-typen, men ikke vet jeg.

Det er litt synd at dette har kommet så skeivt ut – de kjøpte Wheaten fordi den etter sigende skulle ha et bra gemytt, samtidig som den egner seg til både lydighet og agility, som min søster etterhvert har lyst til å drive med. Nå mister hun lysten til å trene med ham, fordi han er så ille med denne bitingen. Og nå er det kommet til et punkt hvor det knapt kan kalles valpebiting lenger.

Jeg føler at han respekterer meg mer enn dem, jeg er jo vant med hund, og bruker kanskje kroppen og stemmen på en annen måte. Men det er jo fortrinnsvis dem han skal høre på, ikke meg! Jeg er så lei meg på deres vegne, fordi et lykkelig hundekjøp nå ikke lenger er stort annet enn evige bekymringer og frustrasjon…

Jeg tror personlig at disse raptusene er et resultat av mangel på trening og «hjernetrim», og sier de må gi ham enkle oppgaver som f.eks søk etter godbiter, eller lære ham noen morsomme triks. Hva tror du??

Svar fra Fjellanger hundeskole

Hei

I de tilfellene hvor valpebiting ikke gir seg er det oftest fordi hunden opplever at det har positive konsekvenser å holde på med det. Den positive konsekvensen er så godt som alltid vår responsen, enten vi tigger og ber om at den skal slutte eller kjefter og rister. Jeg vil sterkt fraråde veterinærens råd. I stedet kan dere forsøke å få hunden på andre tanker ved å isolere den hver gang det får raptus. La hunden gå med en snor på 1-2 meter inne, hver gang den begynner bitingen ledes den ut av rommet til et sted hvor den blir alene. Slipp den inn etter 1-2 minutter, uten å hilse eller gi annen form for oppmerksomhet. Ikke kjeft eller snakk til/ta i hunden før du leder den ut, ta den ut med det samme. Regn med at dette må gjentas en del ganger. Skjer det ute kan du binde den til et tre og «gå fra» den litt.

Det er mulig at dette skyldes understimulering. Økt stimulering er sannsynligvis være positivt i denne situasjonen, men det løser neppe problemet helt. Uansett kan hunden stimuleres litt ekstra ved å gjøre ting som å la den får «lete» etter maten sin på plenen, eller i huset med lyset av (bruk bedre ting enn maten hvis det er nødvendig. Hvis det er mulig er det en fordel å begynne på kurs med hunden (fortrinnsvis et hvor fokus rettes mot å belønne hunden for riktig atferd.) Dette er viktig av flere grunner, mest fordi det gir eierne en grad av kontroll. Hvis kurs ikke er aktuelt, bør dere trene på sitt og evt. ligg. Tren så mye og med så god belønning at hunden gjør det fort og ivrig når den får beskjed. Når hunden gjør det kan dere forsøke å stoppe raptusene hans ved å kommandere sitt (eller ligg) og belønne i massevis.

Lykke til med treningen.

Med vennlig hilsen
Maj-Brit Iden
Fjellanger Hundeskole AS