Tekst: Morten Egtvedt

Generalisering er en viktig del av hundetreningen. Vi vil at hunden skal kunne utføre de adferdene vi har lært den ikke bare hjemme i hagen, men i mange forskjellige situasjoner, inkludert med forstyrrelser i nærheten.

De siste årene har mange hundetrenere tatt denne delen av treningen til nye høyder. ”Overtrening”, ”omvendtlokking” og ”kvalitetssikring” har blitt velkjente begrep for de fleste hundetrenere. Det er ikke uvanlig å se folk som trener for eksempel fri ved foten, mens treningskameratene gjør sitt  beste for å forstyrre hunden på alle mulige måter mens de hopper rundt som klovner, krabber rundt på bakken, vifter med pipedyr og godbiter osv.

Dette kan være særdeles imponerende å se på for nybegynnere, og det produserer ofte mange ”Likes” på Facebook. Men hvor nødvendig er egentlig denne delen av treningen for deg som konkurrerer i lydighet, rally, bruks, agility osv?  Hvor slutter den praktiske nytten, og hvor går det over i ren ”Facebook-trening”?

 

Noen definisjoner

La oss først definere noen av begrepene jeg nevnte i innledningen.

 

Forstyrrelsestrening

Trening med alt fra små (og realistiske) til ekstremt store (og urealistiske) forstyrrelser i nærheten.

 

Kvalitetssikring

Å trene på en måte som er vanskeligere enn det hunden egentlig trenger (i konkurransesituasjonen). Det som gjøres vanskeligere kan både være avstand, varighet på adferdene, eller styrken på forstyrrelsene.

 

Omvendtlokking

Omvendtlokking er en vanlig form for kvalitetssikring (og forstyrrelsestrening). Ved å lokke hunden til å gjøre motsatt av det du egentlig vil at den skal gjøre (og så belønne når hunden likevel klarer å gjøre riktig), gjør du hunden mindre avhengig av førers plassering og hvilken retning belønningen serveres fra. Omvendtlokking kalles også ofte for ”Doggie-Zen”.

 

Overtrening

Overtrening vil si å fortsette å trene på en adferd selv etter at den allerede er ”godt nok” innlært. Overtrening kan foregå både med og uten forstyrrelser – poenget er at adferden allerede er godt nok automatisert, men at fører likevel fortsetter treningen ytterligere for å gjøre adferden enda sikrere.

 

 

Hvorfor kvalitetssikre adferder?

Resonnementet bak å kjøre ekstrem forstyrrelsestrening er som regel at ”hvis hunden klarer dette, blir konkurransesituasjonen enkel til sammenligning.”

Dette kan jo høres ut som sunn fornuft i utgangspunktet, men sunn fornuft er ikke alltid så sunn som den høres ut når man ser litt nærmere på saken.

Saken er at hunder på ingen måte sammenligner hvilke situasjoner som er ”vanskelige” eller ”enkle”. Det er ikke slik adferd fungerer. Adferd læres alltid inn i en kontekst. Hvis en adferd forsterkes ofte i en bestemt situasjon, vil denne situasjonen etter hvert tilsynelatende være ”enkel” for hunden. Hvis en adferd ikke tidligere er forsterket mange ganger i bestemt situasjon, vil denne situasjonen tilsynelatende være ”vanskelig” for hunden de første gangene man prøver.

Det har med andre ord ingen betydning hvor vanskelig situasjonen ser ut til å være rent objektivt – det avgjørende er heller hvor velkjent situasjonen er for hunden rent subjektivt.

Når man ser på begrunnelsen ovenfor med adferdsanalytiske briller, ser man derfor at den ikke lenger gir noen mening. Å trene mye med en type forstyrrelse, gjør ikke nødvendigvis en helt annen og tilsynelatende mindre forstyrrende situasjon noe enklere. Å kjøre ekstreme forstyrrelser gjør det IKKE vesentlig enklere for hunden å prestere i konkurransesituasjonen, så lenge de forstyrrelsene man har trent med ikke har betydelige likhetstrekk med den faktiske konkurransesituasjonen.

I noen tilfeller kan «urealistisk forstyrrelsestrening» virke mot sin hensikt. Hva tror du blir resultatet hvis hunden erfarer at belønningen kommer svært ofte når treningskameratene gjør mye rart omkring den, men ikke fullt så ofte i mer konkurranselike situasjoner…?

Det kan derimot være nyttig å ha lært hunden å utføre en adferd i flere forskjellige situasjoner. Ved å variere mange andre ting i miljøet, samtidig som førers adferd og signaler holdes konstant, forsikrer man seg om at hunden ikke er avhengig av stimuli som du ikke er klar over.

Men hvis man kjører urealistiske forstyrrelser i veldig mye av treningen, kommer man fort til et punkt der alle disse sprø forstyrrelsene ikke lenger er ”forstyrrelser”. De blir i stedet velkjente stimuli som faktisk hjelper hunden. Og hvis hunden lærer at trening med sprø forstyrrelser betyr større sannsynlighet for belønning enn konkurransesituasjonen, har man feilprioritert saker og ting…

 

Realistiske forstyrrelser

Jeg er derfor av den klare oppfatning at ekstrem forstyrrelsestrening og kvalitetssikring generelt IKKE er nødvendig for å lykkes i konkurranser.  Og det sier jeg til tross for at jeg har kjørt ganske mye slik trening, og også var den som først lanserte begrepet ”omvendtlokking” i sin tid.

Men i likhet med ekstreme trekk hos utstillingshunder, kan noe som i utgangspunktet starter som funksjonelt og fornuftig, raskt utvikle seg til et monster når det trekkes for langt og man ikke skjønner formålet med hvorfor man gjør noe. Altfor mange hundetrenere kopierer dessverre blindt det som erfarne trenere gjør, uten noen dypere forståelse for hvorfor man bør gjøre dette.

 

Noen ord om omvendtlokking

Omvendtlokking er en form for kvalitetssikring som kan være interessant å bruke i noen tilfeller. Det jeg ofte ser er imidlertid at denne teknikken i større grad brukes som hjelp under innlæring, og ikke som reell kvalitetssikring.

Når vi begynte å skrive om omvendtlokking, var tanken at hunden allerede kunne tilby adferden frivillig først – og at vi deretter kunne bruke omvendtlokking for å gjøre hunden enda sikrere å tilby adferden frivillig. Når hunden har lært å utføre adferden under omvendtlokking, ser vi som regel at hunden ikke lenger blir så avhengig av førers plassering, eller at belønningen serveres i en spesiell posisjon hver gang.

Men så snart omvendtlokking blir lettere for hunden (altså mer velkjent) enn å utføre adferden uten omvendtlokking, er ikke lenger omvendtlokkingen ”Kvalitetssikring”  – det er ren og skjær LOKKING (samme hvor ”omvendt” den ser ut).

På samme måte som all annen forstyrrelsestrening, kommer man ganske raskt til et punkt der den ønskede læringseffekten stopper opp, og situasjonen ikke lenger fungerer som forstyrrelse, men som hjelp – som hunden fort kan bli hjelpeavhengig av.

Omvendtlokking kan med fordel brukes for å generalisere/kvalitetssikre en adferd som allerede er godt innlært. Men hvis du bruker omvendtlokking som teknikk i selve innlæringen av øvelsen, skal du betrakte omvendtlokking på linje med all annen lokking – og det vil si at du trapper den ned så snart som mulig.

Husk også at omvendtlokking IKKE er en del av konkurranseprogrammet. Bruk teknikken til det den er ment å brukes for, og ikke overdriv bruken slik at hunden blir hjelpeavhengig av den.

 

Flyt – hemmeligheten bak å takle forstyrrelser!

Når man ønsker at hunden skal lære å takle forstyrrelser og mange forskjellige situasjoner, er det et begrep jeg personlig finner mye nyttigere enn både forstyrrelsestrening og kvalitetssikring, og det er begrepet ”Flyt”.

Flyt er det samme som ”automatisering”. Vi kan objektivt måle hvor god flyt en adferd har ved å måle frekvens, varighet eller latenstid på adferden.

 

• Frekvens: For eksempel at hunden kan gripe apportbukken fra bakken minst 15 ganger på 60 sekunder. En hunden som kan gjøre dette har åpenbart bedre flyt enn en hund som kun kan plukke opp apporten 5 ganger på 60 sekunder.

 

• Varighet: For eksempel at hunden kan bli liggende i minst 10 minutter, gå fri ved foten i minst 4 minutter osv.

 

• Latenstid: For eksempel at hunden påbegynner neste adferd max 2 sekunder etter at forrige belønning av avsluttet.

 

For alle adferder er det mulig å definere et bestemt ”flytmål”, som er oppgitt i frekvens, varighet eller latenstid (dette jobber vi mye med på Canis sitt klikkerinstruktørkurs!). Ved å kjøre jevnlige flytmålinger, er det enkelt å dokumentere at treningen faktisk går framover.

Å fortsette å trene på en adferd, selv etter at du har nådd flytmålet, er det som egentlig er ”overtrening”. Selv om det er nok at hunden kan plukke opp apporten 15 ganger på på 60 sek, kan man gjerne pushe opp til 18-20 repetisjoner – dette er overtrening. Begrepet ”overtrening” brukes imidlertid (dessverre) også ofte av om all form for forstyrrelsestrening der styrken på forstyrrelsene objektivt sett er større enn det hunden vanligvis har behov for.

Jeg foreslår at man bruker begrepet ”forstyrrelsestrening”, ”kvalitetssikring” eller ”omvendtlokking” om slik trening, og beholder ”overtrening” om trening på adferder som allerede har nådd opprinnelig flytmål (dvs der hunden allerede kan adferden ”godt nok”).

Jeg vil også argumentere for at virkelig overtrening, gir bedre resultater enn urealistisk forstyrrelsestrening. En adferd som er virkelig overtrent, vil faktisk sjelden bli spesielt påvirket av store forstyrrelser. Jeg tror mange hundetrenere som klager over at hunden deres blir lett forstyrret, burde fokusere mindre på forstyrrelsene, og mer på å bygge virkelig god flyt på alle adferder.

Når du har lært inn en adferd veldig godt (dvs at den har meget god flyt), vil du som regel se at det er veldig enkelt å introdusere store forstyrrelser relativt hurtig. Hunden vil kanskje reagere litt på disse til å begynne med, men ettersom den kan adferden så godt, vil den fort slutte å bry seg om forstyrrelsene når den har fått noen belønninger også under denne nye situasjonen. Hvis du  derimot ikke har spesielt bra flyt på adferdene ennå, er slik trening lite effektiv.

Det er med andre ord kun hunder som har virkelig god flyt på adferdene som kan gjøre den ofte svært imponerende forstyrrelsestreningen du ser på Facebook…

 

Bør vi ikke kvalitetssikre adferdene i det hele tatt?

Jo, det kan du gjerne gjøre – men jeg vil argumentere for å holde det meste av generaliseringstreningen innenfor realismens grenser. Det vil si at du gjør en kravanalyse over hvilke forstyrrelser hunden din bør kunne utføre adferden under og trener aller mest på disse.

Å kjøre ekstreme forstyrrelser kan være moro å gjøre noen ganger. Det er interessant å se hvor mye man kan pushe grensene og kjøre på med forstyrrelser uten at adferden bryter sammen. Dette forteller deg ofte tydelig hvor grundig adferden er lært inn (dvs. hvor bra ”flyt” adferden har).

Men husk at slik kvalitetssikring har størst verdi de første repetisjonene. Det er liten vits i å fortsette etter at hunden allerede ser ut til å takle forstyrrelsen fint.

Overtrening er imidlertid en bra ting (så lenge du forsterker bra nok). Det er sjelden feil å repetere en adferd eller øvelse gang på gang på gang selv etter at hunden har lært den veldig godt.

 

Oppsummering

For å oppsummere mine hypoteser om denne saken til slutt:

• Ekstrem forstyrrelsestrening kan være moro – men på ingen måte nødvendig.
• Ekstrem flyt på adferdene er moro – og også nødvendig hvis du vil ha et pålitelig resultat.
• Det er viktigere å fjerne all hjelp (dvs stimuli som ikke er tilstede i konkurransesituasjonen) fra treningen, enn å overdrive trening med stimuli som du uansett aldri vil møte i konkurranseringen.
• Hunder som har god flyt på innlærte adferder (og som kan utføre adferdene selvstendig uten hjelp fra fører), takler ekstreme forstyrrelser etter svært få repetisjoner.
• Hunder med dårligere flyt trenger mange flere repetisjoner på å takle tilsvarende forstyrrelser – og treningstiden ville kanskje vært bedre brukt på å bygge bedre flyt på adferden før man introduserte alle disse avanserte forstyrrelsene.
• Når du kjører store forstyrrelser eller annen kvalitetssikring får du ofte raskt en bra indikator på hvor god flyt hunden har på adferdene du har trent – men treningen har ikke nødvendigvis noen stor tilleggsverdi i seg selv – spesielt ikke etter de første repetisjonene.
• Hvis du kjører forskjellige former for kvalitetssikring, trenger du bare gjøre det fram til hunden ”har tatt poenget”. Etter denne første fasen er ikke forstyrrelsene lenger ”forstyrrelser” – det er faktisk hjelp! Utstrakt bruk av omvendtlokking er et godt eksempel på dette.
• Konkurransetrening bør i all hovedsak rettes inn mot realistiske forstyrrelser, slik at hunden lærer at sannsynligheten for forsterkning er høy også under disse omstendighetene.

 

Bilder: Mari Lægreid (øverste bilde) og Bergljot Håkonsen