Hjemland:Storbritannia. Den engelske mastiffen er en stor, massiv, kraftfull og symmetrisk hund, med tunge, kraftige bevegelser. Hodet er bredt og ser nesten firkantet ut sett fra alle kanter. Leppene er dype og de hengende ørene relativt små og tynne. Brystkassen er dyp og bred, og forbena står godt fra hverandre. Selve kroppen er ekstremt kraftig, med vel definert muskulatur. Pelsen er kort og tett og ikke for fin (bløt) og fargene er fawn, brindle eller aprikos, med sort maske uansett kroppsfarge.
Store tunge dogger har eksistert i Storbritannia fra førhistorisk tid, dit kan de ha kommet med fønikiske sjøfolk. Man er i stor tvil om hvor hundetypen egentlig er oppstått, men de er svært lik molosserhundene som er avbildet på babylonske relieffer fra 2.200 år f.Kr. Under romernes okkupasjon av Storbritannia (år 55 f.Kr og ca. 470 år fremover) ble det eksportert en mengde dogger fra Storbritannia til Rom. I middelalderen og påfølgende århundrer fantes de store doggene fortsatt spredd over store deler England. De ble brukt først og fremst som jakthunder på storvilt, men også som vakthunder.
Da den moderne hundeinteressen våknet var rasen nærmest forsvunnet. Et møysommelig og selektivt avlsarbeid brakte imidlertid mastiffen opp på et høyt nivå frem mot 2. verdenskrig, og på utstillinger i England var det ikke uvanlig med 60-70 påmeldte hunder, og kvaliteten var svært høy. Så kom krigen. En katastrofe også for hunder generelt- og de aller største rasene spesielt. Ingen hadde råd til å fø en hund som spiste mer enn eierne. I etterkrigstida fikk noen idealister i England rekonstruert rasen ved ut fra et svært begrenset avlsmateriale, og ved hjelp av noen importer fra Amerika og innkrysning av korthåret st.bernardshund fikk disse oppdretterne en livskraftig stamme.
Romerne brukte mastiffen i gladiatorkampene som regelmessig ble vist i amfiteateret gjennom hele keisertiden. Men da romerne gikk i land i England, ble de forbauset over at folk også der hadde mastiffer, større og mye villere enn deres egne.
Romerne kalte sin rase for mollossus. Da de traff på denne ville britiske mastiffen, gav de den navnet pugnaces (betyr kjempende) mollosi. Inntil den tid hadde den romerske mollusus blitt betraktet som den største stridshund i verden, men stilt opp mot pugnaces ble den raskt overmannet. Regelmessige forsyninger av pugnaceser ble nå sendt for å kjempe på arenaen over hele det romerske keiserriket. Da det romerske eneveldet falt for barbarenes angrep, forsvant alle nedskrevne data om de mindre hundene som romerne hadde, barbarerne var bare interessert i pugnacesene som kamphunder fordi de var nyttige i krig.
Den engelske mastiffen er blant de største av alle hunderaser. I moderne tid har rasens vesen forandret seg mye, og mastiffen er nå som regel en rolig og godmodig selskapshund, dog med tydelig vaktinstinkt i behold.Mastiffen er en svært rolig rase. Den er i tillegg meget tilpasningsdyktig. Dette er egenskaper som gjør den egnet som familiehund. Den er tålmodig overfor barn, og rasen ser også ut til å appellere til eldre mennesker. Man kan gjerne spørre seg-kan et eldre menneske klare å håndtere en hund i hundrekilosklassen? Dette er ikke noe problem, hunden ser ut til å tilpasse de menneskene den omgås. Problemet dukker derimot opp når hunden skal fraktes fra A til B. Mang en familie har måttet bytte ut den lille bensingjerrige bilen til fordel for en større.
Mastiffen varsler gjerne når det kommer fremmede, men den elsker å få besøk. Den er en svært hardfør rase klimatisk, og liker å ligge i solen på varme sommerdager. På vinterens kalde dager leker den i snøen-upåvirket av gradestokkens klare tale.
Som turkamerat er hunden ideell. Dyp snø er et problematisk underlag for en så stor og tung hund, man bør derfor se an føreforholdet før man legge ut på tur. Velger man å overlate hunden til andre, er det få problemer forbundet med dette. Mastiffens vekt øker kolossalt i hundens første leveår, og den trenger mye mat. Forbrenningen varierer hos hund som hos mennesker, og foring må tilpasses individuelt. Mosjon for en mastiff er ikke det samme som hos en liten hund. Det er svært viktig å unngå turer av særlig omfang det første året av hundens liv.
Mastiffen er som tidligere nevnt en stor tung hund. Og selv om spesielle sykdommer ikke er overrepresentert hos rasen, bør man være oppmerksom på leddbåndskader som hos alle tunge hunder. Likeledes er magedreining et fenomen som er knyttet til større hunderaser-også mastiffen. Gj.snittlig levealder er ca. 8 år, men der er ikke uvanlig med mastiffer på over 10 år.
I Norge har rasen vært representert siden 1981 og registreringstallene har økt sakte til ca. 120 hunder i 2002. På de fleste utstillinger er mastiffen representert-dog i et begrenset antall. Stadig flere hunder blir importert-og de fleste av disse blir vist i ringen. Norsk Engelsk Mastiffklubb arrangerer hvert år et rasetreff/utstilling, hvor hunder fra Sverige, Norge, ja, til og med Danmark deltar. Det første mastiff-kull ble i Norge født i 1990. Ved importer blir det lagt vekt på å få inn hunder som holder mål kvalitetsmessig, både ekstriørt og ikke minst mentalt. Norsk Mastiffklubb har forsøkt å koordinere disse importene slik at disse skal kunne brukes i avelsøyemed.
Rasestandard
Skulderhøyde: hannhund min. ca. 76 cm, tisper min. ca. 70 cm.Helhetsinntrykk: Stor, massiv, kraftfull, symmetrisk og med et solid ytre. Hodet skal, sett fra alle hold,- gi et kvadratisk inntrykk. Bredde er svært ønskelig, og forholdet til lengden av hele hodet og ansiktet skal være 2 til 3. Kroppen: massiv, bred, dyp, lang og kraftfullt bygget, på ben som er bredt satt i hvert hjørne av hunden. Musklene godt synlige. Størrelse er å foretrekke, hvis dette er kombinert med kvalitet. Høyde og substans er viktig dersom dette er proporsjonalt kombinert.
Hode og skalle: Skallen bred mellom ørene, pannen flat, men rynker når hunden er oppmerksom. Øyenbryn lett framhevet. Muskulaturen ved tinningene og kinnene velutviklet. Vinklingen over skallen skal danne en rund og flat kurve, men med en liten uthuling i sentrum av pannen fra midtlinjen mellom øynene, til halvveis opp til midtsaggitalplanet. Fjes eller nesepartiet skal være bredt under øynene, og være omtrent like bredt til enden av nesen, firskårent, og det skal danne en rett vinkel med øverste delen av neseryggen. Stor dybde fra neseknappen til underkjeven. Underkjeven skal være bred helt fram til enden. Bred nese med godt adskilte nesebor sett forfra, flat (ikke pekende oppover) i profil. Leppene deler seg fra sentrum i en vinkel på mer enn 90°, og lett hengende, så de gir en kvadratisk profil. Lengden av nesepartiet i forhold til hele hodet ved neserota er i forholdet 1 til 3. Omkretsen av snuten (målt midtveis mellom øynene og snuten) i forhold til hodets omkrets (målt foran ørene) er 3 til 5. Øyne: Små, vidt ansatt, delt med minst bredden av to øyne mellom. Stoppen mellom øynene godt markert, men ikke for brått. Farge, hasselbrune, jo mørkere jo bedre. Ikke hengende i underkant. Ører: Små tynne og lette, vidt ansatt, på det høyeste punkt av begge sider av skallen, som en fortsettelse av skalletaket, og tett og flatt liggende til kinnet i hvilestilling. Munn: Hjørnetennene sunne, kraftige og vidt fra hverandre, saksebitt, eller underbitt, men aldri så mye at tennene vises ved lukket munn.
Nakke: Lett buet, moderat lang, meget muskuløs, og skal i omkrets måle ca. 5 cm mindre enn omkretsen foran ørene. Forpart: Skulder og arm lett skrånende, tung og muskuløs, bena rette, sterke, og plassert godt fra hverandre, med god benstamme: Kvadratiske albuer, rett mellomhånd. Kropp: Bredt bryst, med god dybde mellom forbeina. Ribbeina godt hvelvet og avrundet. De bakre ribbeina dype og plassert langt bak inntil hoftene. Kroppens omkrets skal være 1/3 mer enn skulderhøyde. Rygg og lend bred og muskuløs, flat og meget bred på tisper, lett buet hos hannhund. Dyp i flanken.
Bakpart: Bred og muskuløs, godt utviklet underlår, vinklede haser godt fra hverandre, og nokså rektangulært satt, når hunden står eller går. Poter: Store og runde, godt krummete tær – sorte klør. Hale: Høyt ansatt, rekker til halsleddet, eller litt under det. Bred ved roten, avtakende mot spissen. Bæres hengende rett ned i hvile, men buet med spissen pekende oppover, dog ikke over ryggen når hunden er oppspilt.
Pels: Kort og tett til liggende, men ikke for fin over skuldre, nakke og rygg.
Farge: Aprikos eller sølvfarget eller beige tigret. Uansett farge skal snute, ører, nese være sort, og sort rundt øyenbrynene og oppover mellom dem.
Andre kommentarer
Vi anbefaler alle interesserte i å ta kontakt med klubben på http://www.nemk.no