En Buhund er en trivelig og god famillie hund, som regel trofast og blid mot alle (i hvertfall så lenge de har gjort seg fortjent til dens tillit.) Den er på ingen måte noen enmannshund. Hvordan den utvikler seg er opp til oppdretter / eier.

Det er viktig for hunden at den får være med på det som skjer som et famillie medlem den elsker å få være med. Ved å la den få ta del i det daglige liv får man en mer tilfreds, rolig og likendes hund som belønning. Hundens personlighet er imidlertidig like forskjellig og egenartet som for et menneske. Like fullt som du finner alle mennesketyper, finner du mange forskjellige hundetyper.

Buhunden er svært energisk av natur og trenger mye mosjon og aktivisering. Den er en robust og frisk hunderase. Den kraftige pelsen er til beskyttelse mot kulde. Den er lettstelt, men under røytetiden kan man med fordel børste hunden med jevne mellomrom, da vil en oppnå større trivsel både for hund og eier (mindre kløe når døde løshår fjernes og mindre løshår å irritere seg over for eier). Dessuten kan man med godt stell forkorte varigheten på røyteperioden og hunden vil se mer velstelt ut.

Buhunden er nyfiken og nysgjerrig av natur og dette gjør at den elsker å utforske nye ting og steder.Klok som den er, passer den godt på seg og sine samt budstaden. Den egner seg derfor godt som vakthund. Aggresivitet inntrer kun i den grad at hunden føler seg truet. Men det skal en vite! Har en først falt i unåde hos en buhund ( voldet den skade e.l.) glemmer den det skjelden.

Buhunden har god stedsans og orienteringsevne. Dessuten er de ofte sterke fysisk og meget utholdne. Til myten om at Buhunden er en såkalt «gneldrebikkje» er det bare og si at så lenge den får nok kontakt og aktivitet, er den en ganske alminnelig hund. Hvis en derimot forsømmer hunden, vil den gjø av kjedsomhet. At denne myten er i ferd med å dø ut,bekreftes blandt publikum: den opptrer ofte svært så veloppdragent, og i sin hengivenhet hilser den blidt på de fleste.

Så langt har rasen vært lite plaget av sykdom, man registrerer enkelte tilfeller av øyelidelser samt noen få HD- tilfeller. Disse lidelsene er relativt lite utbredt, og man kan derfor fremdeles si at buhunden er en frisk og sunn rase. I alle år har man drevet en viss innavl også innen buhund, og derfor er det viktig at både valpekjøpere og oppdrettere er seg dette bevist, og søker assistanse hos NBK.

Rasestandard

Hjemland: Norge. Litt under middels stor, kvadratisk spisshund med et våkent, frimodig uttrykk. Buhunden har oppstående spisse ører og halen båret stramt opprullet over ryggen. Har et djervt, energisk og vennlig gemytt.

Harmonisk hode som ikke er for tungt, kileformet,med tydelig kjønnspreg.Tydelig, men ikke for markert stopp. Sort nesebrusk.

Saksebitt. Komplett tannsett. Sluttede og sorte lepper. Ovale øyne, så mørke som mulig, sorte øyenlokksrender. Middels store ører, spisse og bæres stramt stående.

Middels lang hals, tørr, kraftig med stolt reisning. Tørre forlemmer, med kraftig benstamme. Moderat skråstilte skuldre. Svakt hellende lend. Så lite avfallende kryss som mulig. Dypt bryst med godt buede ribben.

Høyt ansatt hale, stramt opprullet som bæres over ryggens midtlinje, ikke for meget til siden. Kraftige, muskuløse over- og underlår. Ovale og godt sluttede poter.

Effektive, parallelle bevegelser med godt fraspark. Fast overlinje. Tett, stri og godt tilliggende overpels. Forholdsvis kort på hode og benas forside. Lenger på nakke, hals, bryst, lårenes bakside (bukse) og hale. Bløt og tett underull.

Farger
Blakk: Fra det helt lyse til det mer rødgule. Med eller uten sorte hårspisser, men ikke så mye at det på virker grunnfargen. Maske tillatt, ren og klar farge ønskelig. Så lite hvitt som mulig.
Sort: Helst ensfarget sort (uten for mye brunt skjær). Så lite hvitt som mulig.

Mankehøyde: Hannhund 43 – 47 cm. Tisper 41- 45 cm.

Andre kommentarer

Alt innhold er hentet fra Norsk Buhundklubbs hjemmeside på www.buhund.no.