Rasen har vært kjent i og er stort sett uforandret gjennom århundreder. Kunstnere som Albrecht Dürer og Rembrandt har avbildet hunder som minner påfallende om nåtidens mellomschnauzere. Den er den klassiske mellomeuropeiske gårdshund og forfaren til både riesenschnauzeren og dvergschnauzeren.
Som gårdhund levede den lunt og trygt i stallen, fikk tilstrekkeligt å spise og rikelig kontakt med mennesker og andre dyr. Til gengjeld skulle den holde rotter, mus og andre smågnagere borte og advare hvis der kom fremmede.
Gårdshundegenskaperne har mellomschnauzeren stadig fullt ut i behold. Det er en robust hund. En ubestikkelig vaktsom hund, energisk og utholdende. Det er en sunn, lærenem og livlig hund som trives best i en aktiv familie hvor den får nok aktivisering og opplevelser.
En schnauzerpels skal trimmes – dvs at døde hår jevnligt plukkes vekk – hunden røyter derfor som regel kun ubetydelig. Det er en pels til all slags vær. Fugt og skitt preller av på de grove, tette dekkhår, samtidig som den tykke underullen isolerer mot både kulde og varme.
Mellomschnauzeren finnes i to farger som betraktes som selvstendige raser og ikke blandes innbyrdes. Pelsen kan være lakksort fra snute til halespiss, eller den kan ha den spesielle gråmelerete fargen som kalles salt/pepper.
Rasestandard
Middelstor og kraftig hund Den er snarere kompakt enn slank og er ruhåret. Typiske karatertrekk er dens livlige temperament, kombineret med avmålt ro. Den utmerker seg med sitt godmodige vesen og sin lekelyst. Den elsker barn, er ubestikkelig og vaktsom uten at være en «bjeffer». Dens sanser er høyt utviklet, den er klok og lærenem, utholdende, robust over for vær og sykdom, og har dermed alle forutsetninger som fremragende familie, vakt- og selskapshund, som også er egnet som brukshund.
Hodet er kraftig og langstrakt uten fremtredende nakkeknute. Panden er flat. Stoppen virker tydeligt markert på grunn av øyenbrynene. Middelstore og ovale øyne som er rettet framover med et livlig uttrykk. Ørene er såkalte «klappører», høyt ansatte og V-formede, båret ensartet med innerste kant av øret liggende inn mot kinnet.
Ryggen er kraftig, kort og stram. Kort, kraftig og dybt lendeparti. Avstanden fra bagerste ribben til hoften er kort, slik at hunden virker kompakt. Moderat bredt bryst. Naturlig hale.
Sett forfra er forbeina kraftige og ikke tettstilte. Lårene er moderat lange, brede og med kraftig muskulatur. Potene er korte og runde, med tett sluttede og hvelvede tær (kattepoter). Kløerne er korte og mørke, tredeputene robuste.
En mellomschnauzer er spenstig, elegant og lett i bevegelsene som er frie og jordvindende. Forbeina svinges så langt framover som mulig og bakbeina gir med lange og fjærende skritt det nødvendige fraspark.
Pelsen skal være ruhåret, hard og tett. Den består av en tett underull og en absolutt ikke for kort, hard dekkpels, der ligger tett til kroppen. Dekkhårene er grove, lange nok til at man kan konstatere deres struktur, hverken for pjuskede eller bølgede. Pelsen på beina har tendens til å være knapt så hard. Panne og ører er korthårede. Typiske kjennetegn er et ikke for bløtt skegg på nesepartiet og buskede øyenbryn, som slører øynene lett. Fargen skal være ensartet fordelt med godt pigmentert «pepper» og grå underull. Fargenyanser fra mørk jerngrå til sølvgrå er tillatt. Alle fargevarianter skal ha en mørk maske som understreker uttrykket og er harmonisk tilpasset etter den ønskede nyansen i pelsen. Tydelig lyse avtegninger på hode, bryst og bein er uønskede.
Mankehøyde: hannhunder og tisper 45-50 cm.