Som navnet sier, har rasen siberian husky sine aner i Sibir, nærmere bestemt i kystsrøkene i Øst-sibir. I dette ugjestmilde strøket levde en rekke nomadiske eskimostammer som inntil 1650-årene ikke hadde hatt kontakt med de hvite. Fra 1880-tallet økte russernes innflydelse i disse områdene ( i 1847 bestod Sibirs befolkning av 80 % russere.) De fleste stammene bestod av reindriftsnomader i innlandet og hundekjørende jegere langs kysten. Innlandsfolket brukte rein til transport og trengte hunder kun til gjeting. Når det står i diverse leksikon at SH`en ble brukt til gjeterhund og trekkhund, stemmer dette altså ikke. Det er snakk om forskjellige hundetyper. Det er Kyst-Chuchienes hunder man anser at siberian huskien stammer fra, men siden handel med hunder var var svært utbredt både de innfødte imellom og med russerene, er det rimelig å annta at en del av importene som kom til Alaska også hadde aner fra andre stammers samt russerenes hunder.
Til Norge kom de første SH`ene på slutten av 50-tallet, og den fikk den raskt fotfeste. I 1972 ble spesialklubben stiftet.

Flertallet av dagens norske SH-eiere har hundene til familie og turhunder, men fortsatt konkurrerer en del med renrasede SH-spann.Noen har en og annen SH i sine blandingshundspann, andre klarer å ligge i tetsjiktet med SH-spann både i Norge og andre land.

Om siberian huskiens vesen sier rasestandarden: “ Det karakteristiske gemytt hos SH`en er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvent. Den viser ingen egenskaper som vakthund, er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder.” Dette er viktige karaktertrekk man må søke å opprettholde i avlen. Som standarden påpeker, SH`en mangler vanligvis vaktinstinkt. Noen bjeffer på fremmede, men de føler likevel ikke trang til å forsvare hus og folk. Det hevdes at rasens nomadiske fortid er årsaken til at den ikke har instinkt for å vokte familiens “territorium”. Man har ikke lykkes i å skarptrene siberian husky ( angripe folk på kommando), det ligger ikke i rasens natur. Selv om SH`en vanligvis er en stille hund, hyler den gjerne i opphisselse når det er mat eller tur på gang. En melankolsk ulekonsert må man også regne med en gang i blandt – er de flere blir alle med på notene. En slik ulekonsert varer sjelden lenger enn 1 minutt og slutter like brått som den begynte.Noen individer “prater” mer enn andre, dvs brumler og “buuuer” når den ønsker kontakt ( må ikke forveksles med knurring – folk som ikke kjenner rasen kan misforstå disse lydene.) Noen SH`er kan være uinteresserte eller reserverte overfor fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna eller bli stående som “forsteinet” hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for SH´en – andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.

Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH. De fleste SH`er imøtekommende og kjælne overfor mennesker enten de vokser opp som kennelhunder eller familiehunder. Siberian husky er den ideelle hund for den tur og friluftsglade familie. Trives like godt ute som inne og er en uhyre tillpassningsdyktig og flott hund.

Rasestandard

Hjemland: USA. Siberian husky er en middels stor arbeidshund med elegante, ledige bevegelser. Den moderat kompakte kroppen med tett pels og de opprettstående ørene viser rasens arktiske opprinnelse. Karakteristisk for rasen er flytende og ledige, tilsynelatende uanstrengte bevegelser. Den utfører sin opprinnelige funksjon i selen med å trekke en lett last i moderat tempo over store avstander. Dens kroppsproposjoner og form viser en balanse mellom kraft, hurtighet og utholdenhet. Hannhundene er maskuline, men aldri grovt bygget. Tispene feminine, uten å være spinkle. En siberian husky i god form har faste og godt utviklede muskler uten å være tung. Det karakteristiske temperament hos siberian husky er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvendt. Den viser ingen egenskaper som vakthund, og er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder. En viss grad av verdighet og reserverthet kan finnes hos den voksne hunden. Dens intelligens, medgjørlighet og entusiastiske legning gjør den til en hyggelig og arbeidsvillig kamerat.

Skallen er middels stor og står i forhold til kroppen. Snuten er av middels lengde. Godt markert stopp. Neseryggen skal være rett fra panneavsats til snutespiss. Snuten skal være sort hos grå, brune og svarte hunder. Leverfarget hos kobberfargete. Den kjøttfargete «snow nose» er tillatt. Leppene skal være godt pigmentert og tettsluttende.

Øynene skal være mandelformede og svakt skråstilte og plassert i moderat avstand fra hverandre. Uttrykket skal være livlig, vennlig, interessert, endog skjelmsk. Fargen kan være brun eller blå, men ett brunt og ett blått, eller tofargete øyne er tillatt. Ørene skal være middels store, trekantede, tettstilte og høyt ansatt. De er tykke, godt behåret, svakt buede på baksiden og bæres rett oppstående med litt runde spisser. .

Halsen skal være middels lang med buet nakkelinje og med stolt reisning når hunden står. Under trav blir halsen strukket slik at hodet blir båret en tanke framover. Ryggen skal være sterk og rett, med en vannrett overlinje fra manke til kryss. Den skal være middels lang, hverken for kort eller grov eller for svak p.g.a. for stor lengde. Lenden skal være fast og muskuløs, smalere enn brystkassen, og buken noe opptrukket. Krysset heller nedover i forhold til rygglinjen, men aldri så avfallende at det hindrer god bakbensaksjon. Brystkassen skal være dyp og sterk, men ikke for bred. Muskler og sener, som holder skulderbladet til kroppen, er faste og godt utviklet. Når hunden står, skal forbena sett forfra være plassert i moderat avstand fra hverandre, være rette og parallelle. Benstammen skal være kraftig, men aldri grov. Sporer kan taes bort. Når hunden står, er bakbena sett bakfra, plassert i moderat avstand fra hverandre og parallelle. Lårene muskuløse og kraftige, kneet godt vinklet, hasen godt markert og lavt ansatt.

Potene skal ha oval form, men ikke være for lange. De skal være middels store, kompakte og godt behåret mellom tær og tredeputer. Tredeputene skal være faste og tykke. Potene skal hverken være ut – eller innsvingte når hunden står normalt.

Den godt behårede revehaleformede halen er ansatt like under overlinjen og blir vanligvis båret over ryggen i en elegant sigdformet bue når hunden er oppmerksom. Når halen bæres slik, krøller den seg hverken på siden av kroppen eller ligger flatt langs ryggen. En hengende hale er normalt for hunden når den arbeider eller er i ro. Pelsen på halen er av middels lengde.

Siberian huskyens karakteristiske bevegelser er frie og tilsynelatende uanstrengte. Den er rask og lett på foten, og skal i utstillingsringen bli ført i slakk line i forholdsvis raskt trav slik at den strekker godt ut og sparker godt fra med bakbena. I skrittgang vil ikke en siberian husky spore, men etter hvert som hastigheten øker svinger bena seg parvis innover inntil potene treffer bakken etter en linje direkte under den langsgående senterlinje av kroppen. Når poteavtrykkene faller sammen, blir forben og bakben beveget rett fremover uten at albuer eller haser dreies inn eller ut. Hvert bakben beveges i banen til forbeinet på samme side. Mens hunden beveger seg holder overlinjen seg rett og i samme høyde.

Dobbelt pels av middels lengde. Skal virke rikelig, men aldri så lang at konturene blir urene. Underullen er bløt og tykk og av tilstrekkelig lengde for å støtte dekkhårene. Dekkhårene er rette og ligger forholdsvis glatt. De er aldri harde eller står rett ut fra kroppen. Alle farger fra sort til helt hvitt er tillatt. Varierende tegninger på hodet er vanlig, derav mange slående mønstre som ikke finnes hos andre raser.

Mankehøyde: Hannhunder: 53 – 60 cm. Tisper: 51 – 56 cm.

Andre kommentarer

En siberian husky trives like godt ute som inne, og kan derfor være en hund som passer for allergikere.