Denne vesle hvite terrieren har vært blant våre mest populære terriere det siste tiåret. Den er svært robust og vil kunne følge med på de mest strabasiøse turer.
Historikk
I likhet med cairn- og sky terrier stammer west highland white terrieren fra de gamle skotske jaktterriere. Enkelte mener at opprinnelsen til rasen var hvite cairn terriere. De fleste skotske oppdrettere var lite begeistret for den hvite fargen, og de ønsket at en jaktterrier skulle gå i ett med naturen. På godset Poltalloch til oberst E.D. Malcolm var man imidlertid av motsatt oppfatning, og der gikk man inn for å avle frem hvite terriere. Stammen herfra, og fra Roseneath, godset til hertugen av Argyll, samt fra godset Drynoch på øya Skye, kom til å bety mest da man på slutten av 1800-tallet begynte å renavle de hvite terrierne, og de ble først kalt Poltalloch- eller Roseneath terriere. Man hadde vanskelig for å bli enige om rasenavn på disse hvite «skotske» terrierne, og på utstillinger ble de stilt i samme klasse som en rekke andre «Scotch Terriers». I 1901 søkte raseklubben «White Scottish Terrier Club» om å få stille sine hunder i en separat klasse. Søknaden ble i første omgang avslått, men i løpet av få år kom både rasenavn og godkjenning i orden. I 1904 ble «West Highland Terrier Club of Scotland» dannet, og i 1907 ble rasen anerkjent av den engelske kennelklubben og kunne stille i egen klasse på utstillinger. Den ble satt opp i kategorien «Show dogs». Det avstedkom en del reaksjoner fra folk som ønsket at rasens jaktegenskaper skulle være i fokus. Det var imidlertid allerede på denne tiden såpass få jaktmuligheter for terriere at de først og fremst hadde en framtid som selskaps- og utstillingshunder. Det var vanlig å parre west highland white terriere med cairn terriere i mange år fremover. Først i 1924 ble parringer mellom de to rasene forbudt av den engelske kennelklubben.
Westien er en intelligent og lettlært hund med et godt og stødig gemytt, og den egner seg derfor godt som familiehund. Den er sporty og robust og følger gjerne med på lange turer sommer som vinter. Den klarer seg svært bra i terrenget og kan karakteriseres som «en stor hund med korte ben».
Det er viktig å stelle westiens pels regelmessig og grundig, selv om den normalt ikke røyter. Hårene skal nappes ut (trimmes, ikke klippes) med jevne mellomrom, ca. 6 ganger i året. Hunden skal gres skikkelig gjennom minimum én gang i uken. Westien er jevnt over en sunn, robust og hardfør hund, som med riktig foring, mosjon og pelsstell kan holde seg frist og sprek i mange år. Sykdommer som CMO (benpåleiring på underkjevegrenene), Legg-Perthes (halthet på bakben) og katarakt kan forekomme. Det har også forekommet en del tilfeller av allergi/hypersensitivitet. Sykdommer er ellers godt kartlagt i denne rasen, slik at det skulle være gode muligheter for valpekjøperen til å få oversikt hos sin oppdretter.
Rasen i Norge
På NKK´s utstilling i juni 1931 var det første gang west highland white terriere i norsk eie ble stilt ut. Dette var to engelske importer. Rasen hadde en betydelig vekst i Norge på 1980-tallet, og antallet årlige registreringer var i 1998 78 eksemplarer. De siste 10 år, 1989 1998: 735. Også denne rasen har ivrige og dyktige oppdrettere i Norge. I 1979 ble det dannet en uoffisiell raseklubb, som i 1994 gikk inn i NTK (Norsk Terrier Klub). Etter dette er Westieklubben en godkjent rasegruppe.
Rasestandard
Lavstilt,kort og kompakt kropp. Hodet virker på grunn av den utstående pelsen helt rundt. Kjevepartiet er kraftig. Små,spisse ører bæres stramt stående. Øynene er dypt liggende og mørke,skarpt uttrykk. Halen ca 14 cm lang,bæres oppover.
Pels: Underpelsen kort,bløt og tett. Overpelsen ca 5 cm lang,rett og stri. Strippes to ganger i året. Børstet vær dag.
Vekt:7 – 10 kg
HØYDE: ca 28 cm