Tenk på den adferden som hunden din kan best av alle adferder som du har lært den. Tenk deretter på en adferd som du nettopp har startet å trene, eller en annen adferd som hunden din bare kan sånn passe bra. Det er ganske stor forskjell på disse to adferdene, er det ikke?

Når du ber hunden om å utføre sin favorittadferd, reagerer den lynraskt. Allerede idet du begynner å si kommandoen (eller eventuelt stiller deg opp og venter på at hunden skal tilby adferden frivillig) er du aldri i tvil om at hunden kommer til å greie det perfekt. Det gjør ingen ting at dere trener på et nytt sted idag – du føler på deg at hunden kan denne adferden så godt at den kommer til å gjøre det uten å nøle. Det gjør heller ingenting at det nå er over en måned siden sist du trente på denne adferden. Du er sikker på at hunden husker adferden godt. Du trenger heller ikke å belønne adferden hver gang. Faktisk kan hunden gjerne utføre adferden flere ganger uten belønning, uten at dette ser ut til å påvirke adferden i større grad.

Når du ber hunden utføre en adferd som den ikke kan spesielt godt ennå, er det en helt annen sak. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Hvis du forandrer litt på situasjonen, hvis det er den minste forstyrrelse i nærheten, blir det som regel feil. Og hvis det i tillegg er lenge siden du trente på denne adferden husker ikke hunden noenting, og dere må som regel starte helt på nytt igjen. Og hvis du av en eller annen grunn skulle finne på å ikke belønne adferden når hunden gjør den riktig, blir neste repetisjon ofte dårlig igjen.

Hva er forskjellen på disse to adferdene? Svaret er at den første adferden har flyt. Den andre er det ikke.

 

Hva er flyt?

Hva menes egentlig med at en adferd er «flytende»? En enkel og grei forklaring er at adferden er flytende når vi kan gjøre den uten å tenke over det. Adferder som vi gjør «automatisk» uten å tenke over det, er som regel veldig stabile. Ofte utføres slike adferder mye bedre når vi gjør dem «av seg selv» enn hvis vi «konsentrerer oss» om å gjøre dem. De som spiller piano vet hva jeg mener. Hvis man kan et stykke veldig godt kan man bare la fingrene gå av seg selv, mens tankene gjerne er helt andre plasser. Adferden er «automatisert».

En mer presis definisjon av flyt er denne:

«As currently defined, fluency is the fluid combination of accuracy plus speed that characterizes competent performance (Binder, 1996).»

Kort sagt – adferden er flytende hvis den alltid utføres med fart og presisjon.

 

Fart et viktig mål på kompetanse

Når vet vi egentlig at hunden «kan det»? Når kan vi si at adferden er «flytende» eller automatisert»? Tilhengere av flyt-baserte treningsmetoder argumenterer for at presisjon ikke er nok – adferden må også kunne utføres med fart / lav latenstid. Først da anser man at individet virkelig er «kompetent» – eller at adferden er flytende.

Hvis jeg trener f.eks. utgangsstilling vil jeg først ha presisjon. Jeg vil at hunden skal sette seg på plass i helt korrekt posisjon ved min venstre fot, hver gang. Men adferden er fortsatt ikke flytende. Jeg er ikke fornøyd før hunden kan tilby f.eks. 6-8 korrekte utgangsstillinger på 30 sekunder. Så snart hunden har svelget godbiten, skal den umiddelbart tilby en ny korrekt utgangsstilling, uten å surre med andre ting mellom repetisjonene. NÅ er adferden flytende!

I klikkertrening snakkes det ofte om 80% regelen. Man ønsker kort sagt under innlæring å legge opp treningen slik at minst 4 av 5 repetisjoner blir riktige. Det endelige målet er imidlertid 100% riktige repetisjoner. Dette er nyttige regler, men samtidig er det fort gjort å bli litt for opphengt i prosenter. For god hundetrening handler om mer enn prosentregning!

La meg illustrere dette med et eksempel. Tenk deg at hund A kan gripe apportbukken fra bakken 4 ganger på 60 sekunder, med 100% korrekte repetisjoner.

Hund B kan gripe apporten fra bakken 15 ganger på 60 sekunder, men på to av repetisjonene utføres adferden «feil» ved at den griper apporten i enden i stedet for på midten, altså 87% korrekte repetisjoner.

Hvis man kun ser på prosentene er det lett å tro at hund A kan adferden bedre. Men hvis man i tillegg ser på flytnivået, er det åpenbart at hund B er på et mye høyere nivå, tross et par feil. (Og med en slik frekvens på adferden vil det være veldig fort gjort å shape vekk de siste små feilene slik at adferden kommer opp på 100% riktig!)

Det er derfor viktig å se på både flytnivå (frekvens/varighet) og antall riktig/feil repetisjoner når du vurderer kvaliteten på en adferd.

 

Egenskaper ved flytende adferder

Men hvorfor er det egentlig så viktig med «flyt»? Jo, nå kommer vi til det som virkelig gjør dette interessant. Det er dokumentert at flytende adferder har flere fordelaktige egenskaper:

1. Adferden generaliseres lettere til nye situasjoner
2. Adferden huskes bedre, selv etter lang tid uten trening
3. Adferden krever mindre energi å utføre, både fysisk og mentalt
4. Adferden er lettere å kombinere med andre adferder
5. Adferden er mer motstandsdyktig mot ekstinksjon (fravær av forsterkning)

«When learners achieve certain frequencies of accurate performance they seem to, retain and maintain what they have learned (Berquam, 1981; Kelly, 1995; Orgel, 1984); remain on task or endure’ for sufficient periods of time to meet real-world requirements, even in the face of distraction (Binder, 1984; Binder, Haughton, & Van Eyk, 1990; Cohen, Gentry, Hulten, & Martin, 1972); and apply, adapt, or combine what they learned in new situations, in some cases without explicit instruction (Binder, 1976, 1979d, 1993a; Binder & Bloom, 1989; Haughton, 1972a; Johnson & Layng, 1992, 1994).

Jeg kan knapt understreke hardt nok hvor betydningsfullt avsnittet ovenfor er, så la oss gå litt nærmere inn på hvert punkt.

 

1 – Adferden generaliseres lettere til nye situasjoner

Hvis hunden kan legge seg lynraskt 10 ganger på 60 sekund hjemme i hagen, er det ganske sannsynlig at den også kommer til å legge seg raskt på appellplassen, eller på andre nye plasser med endel forstyrrelser, selv om du ikke har trent akkurat der så mye før. For å si det på annen måte: En hund som kan legge seg 20 ganger på 60 sekunder, vil ha vesentlig mye lettere for å legge seg i et nytt miljø, enn en hund som bare kan legge seg 4-5 ganger på 60 sekund.

Vi ser dermed at vi faktisk kan spare oss for mye «unødvendig» generaliseringstrening ved i stedet å fokusere på å få adferden flytende.

En sannsynlig hypotese er at det kan lønne seg å trene adferder til flyt-nivå i et miljø uten forstyrrelser før man begynner å generalisere adferden til nye situasjoner. Da vil man få mye gratis.

 

2 – Adferden huskes bedre, selv etter lang tid uten trening

At flytende adferder huskes bedre, selv etter lang tid uten trening, er noe mange klikkertrenere lenge har visst. Hvis du f.eks. har klikkertrent hunden til å berøre en target stick (og adferden er flytende), kan du teoretisk sett legge vekk target sticken i lang tid. Hunden kommer likevel garantert til å huske adferden når du endelig tar den fram igjen et par år senere. Adferder som læres inn så godt vil vi jo selvfølgelig ikke legge bort, men poenget er at når hunden først har lært en adferd flytende, skal det veldig mye til at hunden «glemmer» adferden.

 

3 – Adferden krever mindre energi, både fysisk og mentalt

Når en adferd er flytende (eller «automatisert» som det også ofte kalles) bruker hunden mye mindre energi, både fysisk og mentalt, på å utføre adferden. Du har sikkert lagt merke til at når vi trener på nye ferdigheter som hunden ikke ennå kan så godt, er dette veldig slitsomt for hunden. Den bruker mye energi på å fundere over hva den skal gjøre, og hvordan i all verden den skal få oss til å klikke/belønne. Ofte er det nesten slik at du kan se at hunden tenker så det knaker.

Flytende adferder krever sansynligvis ikke mye tankevirksomhet fra hunden. Adferden sitter så godt «i musklene» at de skjer «automatisk». Vi ser da også at hunden ofte kan trene mye lenger uten å bli sliten når vi trener på adferder som den kan godt.

 

4 – Adferden er lettere å kombinere med andre adferder

Dette henger sannsynligvis tett sammen med forrige punkt. Når du skal sette sammen to adferder til en kjede eller kombinere dem på andre måter, er det som regel dømt til å mislykkes hvis begge adferdene bare er sånn passe godt innlært. Tenk deg at du skal trene på å komme inn på plass med apporten. Du kombinerer her adferdene «holde fast» og «sette seg i utgangsstilling». Den vanligste feilen som skjer her er at hunden spytter ut apporten når den skal til å sette seg. Når hunden må utføre to adferder samtidig som begge bare er sånn passe godt innlært, blir det rett og slett for krevende for den.

Det som derfor er viktig er at utgangsstillingen er flytende FØR du begynner å trene innkomst med apporten. Når utgangsstillingen er flytende, kan hunden utføre adferden «i blinde» uten å bruke mye konsentrasjon på dette. Det blir da mye lettere å komme på plass med apporten (selv om hold fast» kanskje ikke er helt flytende ennå). Når utgangsstillingen er automatisert, kan hunden bruke hele sin konsentrasjon på å holde fast apporten. Og hvis begge adferder er flytende blir det selvfølgelig enda mer pålitelig.

Når du skal sette sammen flere adferder bør du derfor om mulig ha trent begge to til flyt-nivå hver for seg først. Eller ihvertfall minst en av dem…

 

5 – Adferden er mer motstandsdyktig mot ekstinksjon

Det har lenge vært opplest og vedtatt at hvis hunden skal kunne utføre en adferd flere ganger, eller over lang tid uten forsterkning, må man bruke intermitterende forsterkning (altså belønne av og til, gradvis sjeldnere).

Bob og Marian Bailey (1998) argumenterer imidlertid for at adferder som er trent fram til flyt-nivå også er rimelig motstandsdyktige mot ekstinksjon, selv når man kun har kjørt kontinuerlig forsterkning (belønnet hver eneste repetisjon).

For adferder som ikke er veldig langvarige, er det dermed et godt alternativ å belønne kontinuerlig, og samtidig legge vekt på å få adferden flytende / automatisert. Dette vil sikre at adferden kan utføres ganske mange ganger selv om vi plutselig ikke belønner den lenger.

På adferder som i sin natur krever at hunden skal kunne jobbe lenge uten forsterkning (f.eks, rundering, fri ved foten og andre langvarige øvelser), må man nødvendigvis også bruke intermitterende forsterkning. Men det er ihvertfall viktig at adferder er flytende FØR du begynner å trappe ned belønningsfrekvensen. Dette reduserer sjansen for at adferden blir ødelagt når du begynner å kjøre gradvis flere repetisjoner uten belønning.

 

Hvordan gjør vi en adferd flytende?

Vi har nå fastslått at det er mange fordeler med å ha flytende adferder hos hunden. Men det viktigste spørsmålet gjenstår. Hvordan får egentlig vi «flyt»?

Stikkordet er repetisjoner. MANGE repetisjoner (adferd + forsterkning) på kort tid. Og når alle andre ville sagt at adferden var perfekt stopper du ikke, men kjører på med enda flere repetisjoner (overtrening)! Det er med andre ord avgjørende at man trener en adferd om gangen slik at man får så mange repetisjoner som kreves for å få flyt.

For å kunne gjenta samme adferd flere ganger på kort tid, krever det at man deler opp den ferdige adferden i mindre deladferder som trenes en om gangen. Hunden får da sjansen til å repetere den samme adferden mange ganger etter hverandre til bevegelsen «sitter i musklene».

Gode klikkertrenere som leser dette vil sikkert tenke: «Jamen, dette er jo slik vi alltid har klikkertrent!» Og ja, det har du helt rett i. Klikkertrening er en såkallt «flyt-basert» treningsmetode. (Presisjonslæring og Tag-Teach er eksempler på to andre flyt-baserte treningsmetoder som brukes i opplæring av mennesker).

Og det er kanskje nettopp det at vi gjennom (god) klikkertrening produserer adferder med ekstremt god flyt at vi får alle de fordelene vi er kjent med. Klikkertrenere har lenge hevdet at hunder husker klikkertrente adferder i lang tid selv uten trening i mellomtiden, adferder som er klikkertrente generaliseres enkelt til nye miljøer osv. Disse praktiske erfaringene stemmer veldig godt med forskningsresultatene.

Flyt er imidlertid ikke forbeholdt oss som klikkertrener. Nesten uansett hvilken metode du bruker vil du ha fordel av å fokusere på en adferd om gangen og repetere denne mange ganger, helt til hunden kan utføre den med fart og presisjon (= flyt). Hunder som presterer bra i bruks, lydighet, agiliy eller freestyle vil som regel alltid ha svært bra flyt på adferdene som inngår i de forskjellige øvelsene.

 

Oppsummering

En adferd er flytende når den utføres både med presisjon og fart. For å få flyt kreves det mange repetisjoner av samme adferd. Dette krever at vi deler opp den ferdige adferden i mindre deladferder og trener disse separat.

Det er dokumentert at så snart en adferd kan utføres med en en viss fart/frekvens (= flyt), får den flere gunstige egenskaper. Adferden blir lettere å generalisere, den huskes bedre, er mer motstandsdyktig mot ekstinksjon, og er lettere å kombinere med andre adferder.

For de som vil gå dypere inn i flyt-begrepet anbefaler jeg et google-søk på «Behavior fluency» og «Precision teaching». Her er det mye interessant materiale å grave seg videre ned i. Se også referanselisten nedenfor.

 

Referanser

Carl Binder, «Behavioral Fluency: Evolution of a New Paradigm», The Behavior Analyst 1996

Gunn Løkke & Jon Løkke, «Etablering av ballettdans ved hjelp av presisjonsopplæring», Norsk tidsskrift for Adferdsanalyse, nr. 3/2006

Melissa Alexander, «Klikkerglede! 110 spørsmål og svar om klikkertrening», Canis Forlag 2006

Bob & Marian Bailey, «Ratios, Schedules – Why and When», 1998

Køste & Egtvedt, «Lydighetstrening i teori og praksis», Canis Forlag 2005