Hvis det bare hadde vært å lære inn lydighetsøvelsene og dermed stille til konkurranse uten problemer, hadde lydighetstrening vært enkelt. Det er enkelt å få en øvelse til å fungere på trening. Men at konkurranse og trening er to forskjellige ting er noe de fleste har fått erfare the hard way. For å øke sjansene til å lykkes i konkurranseringen bør man derfor prioritere konkurransetrening, helst i god tid før du sender påmeldingen.
Tekst: Morten Egtvedt
Slik jeg tenker lydighetstrening går man gjennom flere faser i utdannelsen fram til en ferdig lydighetshund:
- 1. Grunnferdigheter
- 2. Delmomenter
- 3. Sett sammen øvelsene
- 4. Konkurransetrening
Vi skal kort repetere hva som menes med disse fasene før vi går nøyere inn på konkurransetreningen.
Trinn 1 – Grunnferdigheter
Første fase er å lære inn grunnferdighetene (se Canis nr. 2/2004). Målet er å gi hunden et stort adferdsreportoar som vi senere kan bruke i en rekke forskjellige øvelser.
Trinn 2 – Delmomenter
Når vi har en del grunnferdigheter på reportoaret kan vi begynne å trene på bestemte lydighetsøvelser. Ettersom det ikke er effektivt å trene hele øvelsen i et jafs bør man dele opp øvelsene i delmomenter som trenes inn separat. Når du trener bare en liten del av en øvelse, eller evt ofte belønner midt inne i øvelser, kjører du delmomentstrening.
Trinn 3 – Sett sammen øvelsen
Når alle delmomenter fungerer perfekt kan man sette de sammen og kjøre hele øvelsen. Man kan sette sammen delmomentene til en hel øvelse på flere måter, og det snakker vi mer om mot slutten av artikkelen.
Trinn 4 – Konkurransetrening
Man skulle kanskje tro at når man har satt sammen den ferdige øvelsen er det bare å sende påmeldingen. Det kan man jo forsåvidt gjøre, men hvis du skal være rimelig sikker på å oppnå et godt resultat gjenstår det ennå mye trening.
Det vi ønsker å oppnå med konkurransetreningen er å øke sannsynligheten for at hunden presterer like bra i konkurransesituasjonen som på trening. Med en gang det blir forskjell fra treningssituasjonen kan alt skje…
Ergos debut
I vår stillte jeg på min første konkurranse med min nye flat. Ergo er en omplasseringshund på 4 år som jeg overtok for et års tid siden. Planen var egentlig ikke å debutere før senere på sommeren, men ettersom fruen likevel skulle være med på samme konkurranse tok jaktinstinktet overhånd og vi meldte oss på.
Å stille i konkurranse med en hund som ikke er skikkelig konkurransetrent er ekstremsport. Det går ofte bra, men man beveger seg ofte litt på grensen. Denne konkurransen var intet unntak.
Vi stilte oss opp i utgangsstilling, klare til å starte på lineføringen. «Skal dommeren aldri si fremmad marsj», tenkte jeg utålmodig mens Ergo begynte å puste stadig mer intensivt. Et halvt sekund før det etter all sannsynlighet hadde kommet et frustrert bjeff fra Ergo sa dommeren endelig «fremmad marsj», og jeg begynte å gå før han hadde fullført «marsj».
Lineføringen gikk fint, og da dommeren sa «takk, øvelsen er avsluttet» belønnet jeg så godt jeg kunne med å klø Ergo på bakparten og lekebryte litt med han. Det var tydelig å se at han nok heller ville hatt en skikkelig drakamp med kongen slik vi vanligvis gjør på trening, noe han viste med å ta et godt tak i jakkeermet mitt. Jeg fikk han diskret til å slippe før dommeren la merke til episoden.
OK, da var vi klare for fri ved foten. Det begynte bra, men jeg kunne nå se at Ergo begynte å bli altfor intens. På trening var vi fortsatt på et nivå der han ble belønnet svært ofte på fri ved fot. Og idag skulle han plutselig gå både en hel lineføring og en hel fri ved foten uten skikkelig belønning. Nå begynte han dermed ikke helt uventet å bli skikkelig utålmodig etter å få belønningen sin. Da vi hadde omtrent 15 meter igjen av øvelsen må Ergo ha tenkt at her må jeg gjøre noe drastisk hvis det skal bli noe på meg. Dermed smalt han ned i en spontan ligg midt under sakte marsj. Jeg skynder meg å be han komme på plass igjen og vi får fullført øvelsen. Dommeren, som sannsynligvis ikke har sett så mange klikkertrente hunder før, lurte nok på hva i all verden det var som skjedde. Han trakk meg et par poeng for dobbelkommandoen og gjorde ikke noe større nummer ut av det.
Tid for innkalling. Jeg kommanderte Ergo til å bli sittende og går i fra. Akkurat da begynner to hunder å leke heftig sammen rett utenfor ringen. Jeg hadde trent altfor lite med forstyrrelser, og idet jeg snur meg ser jeg at Ergo sitter og stirrer hypnotisert på de to andre hundene. Det var helt tydelig at han fullstendig hadde glemt far. Dommeren sier «kommander», men Ergo er fortsatt i drømmeland. Jeg venter i to sekunder og håper at han snart skal snu seg. Endelig snur han seg mot meg, og ser nesten overrasket ut over å se at jeg står helt der borte. Jeg roper med en gang. Han kaster et siste blikk på de to hundene og så kommer han heldigvis. Halvveis kaster han et nytt blikk til siden, men kommer heldigvis helt inn på plass. Der sitter han omtrent 1 sekund, og før dommeren har sagt «takk, øvelsen er avsluttet» spretter han en meter opp i været og stiller seg foran meg og nærmest staver «K-O-N-G» med blikket.
Omsider begynte vi å nærme oss slutten av programmet. Nå hadde Ergo så smått begynt å miste troen på at det ble noe belønning idag, og han var merkbart tregere til å komme på plass for å begynne neste øvelse. Men nå var det heldigvis apportering som stod for tur. Jeg kaster apporten og ser at Ergo igjen har fått glimtet i øyet – og er på nippet til å tyvstarte. Jeg hører bak meg at dommeren er i ferd med å trekke pusten for å si «kommander», og vet at idet samme det kommer en lyd fra dommeren vil Ergo være borte. Jeg smeller derfor i «Apport» før dommeren har kommet lenger enn «ko….».
Vel, slik hanglet vi oss gjennom øvelsene, og jammen holdt det til opprykk også. Jeg har heldigvis vært ute en vinternatt før, og i likhet med andre som har vært i gamet en stund vet vi stort sett hvordan vi skal «berge øvelser» og kamuflere andre feil så godt som mulig. Men samtidig visste jeg at jeg nå måtte hjem og ta konkurransetreningen på alvor før jeg kunne stille i konkurranse igjen. Hvis jeg skulle gått en ny konkurranse neste dag hadde alt garantert skjært seg. Det jeg egentlig gjorde denne konkurransen var å lure hunden gjennom hele programmet. Ettersom jeg ikke hadde kjedet sammen alle øvelsene lurte jeg Ergo til å gå hele øvelser selv om han sikkert trodde vi bare skulle trene på små deler slik vi gjorde på trening. Jeg lurte han til å gå hele øvelser i stedet for å belønne midt inne i øvelsen. Jeg lurte han til og med til å gå flere øvelser etter hverandre uten belønning. Jeg kan umulig ha stått særlig høyt i kurs mot slutten av konkurransen.
Hvis man har trent delmomentene brukbart på forhånd greier man som regel å lure hunden en gang eller to. Dumme hunder kan man kanskje lure opptil 2-3 ganger. Men før eller siden lar ikke hundene seg lure lenger. De skjønner at i konkurransesituasjonen får jeg aldri/sjelden belønningen. På trening får jeg derimot ofte belønning. Gjett når hunden går best… Og når hunden først har skjønt forskjellen på trening og konkurranse har du et problem som det vil ta atskillig lenger tid å rette opp enn om hunden ikke hadde fått sjansen til å lære denne forskjellen i utgangspunktet.
Vi skal nå ta for oss hvordan man kan legge opp konkurransetreningen. Alt som jeg burde ha trent på før konkurransen, men ihvertfall skal jobbe med til den neste!
Å strekke strikken
Å lære hunden å jobbe over lenger tid før belønningen kommer er en viktig del av konkurransetreningen. Når hunden må jobbe lenger mellom hver belønning enn den er vant til kan det skje (minst) to ting:
1. Hunden begynner å variere adferden. Den kan bli mer intens, den kan begynne å pipe og bjeffe, eller som Ergo gjorde – prøve å smelle ned i ligg midt under fri ved foten. Det kan også gi seg utslag i at hunden gjør feil på andre måter. Ofte når hunden gjør overraskende feil i konkurranser kan det skyldes at hunden har begynt å variere adferden fordi det tar for lang tid til belønningen kommer.
2. Hunden blir lei og slutter å jobbe. Den blir daff og treg. Dette er nok den mest synlige konsekvensen. Og spesielt ille er det hvis hunden lærer å koble dette til konkurransesituasjonen.
Så, hvordan forbereder vi oss på dette? Her er noen forslag:
Kjør 2-4 øvelser etter hverandre før belønning
Tidlig i innlæringen må vi nødvendigvis belønne ofte for å lære hunden de forskjellige øvelsene. Men når vi har satt sammen de ferdige øvelsene og de fungerer bra, kan vi så smått begynne å kjøre 2 eller 3 øvelser etter hverandre før vi belønner. Kanskje så mye som 4 øvelser også. Men selv kjører jeg aldri mer enn dette på trening. Jeg foretrekker å belønne etter hver øvelse minst 90% av gangene når jeg trener. Men av og til kjører jeg 2-4 øvelser etter hverandre, og belønner først etter den siste øvelsen. Jeg varierer hvilke øvelser jeg kjører sammen. Det kan gjerne være 2-3 øvelser som følger etter hverandre i lydighetsprogrammet, men ikke nødvendigvis. Det viktigste er at hunden lærer at om ikke belønningen kommer på denne øvelsen kommer den alltid på den neste – eller ihvertfall den tredje eller fjerde. Hvis hunden har gjort dette noen ganger på trening går det som regel greit å kjøre 10 øvelser på konkurranser.
Det ideelle hadde selvfølgelig vært å «strekt» hunden gradvis til å kunne gå 10 øvelser også på trening. Men dette mye tid – tid som du kanskje kunne brukt bedre, f.eks. til å perfeksjonere delmomentene, generaliseringstrening osv. I tillegg er det også faremomenter forbundet med å strekke hunden. Det er fort gjort å trappe ned belønningen for fort, og da ødelegger man for seg selv. Jeg holder meg derfor til belønning etter hver øvelse 90% av gangene på trening, men kjører de nevnte 2-4 øvelsene en gang blandt. Du får finne ut hva som fungerer for deg.
Ingen belønning «midt inni» treningen
På de fleste treninger er det ikke uvanlig å gi hunden en godbit for å være oppmerksom også før øvelsen begynner, eller kanskje du belønner for at den kommer i utgangsstilling før du skal starte en ny øvelse. Dette er veldig fornuftig å gjøre tidlig i innlæringen, men du bør etterhvert også trene bevisst på at du ikke belønner hunden på forhånd på denne måten.
Ved å belønne hunden inne på appellplassen før øvelsen begynner forteller du egentlig hunden at dette er trening – ikke konkurranse. Dermed forsvinner mye av «konkurransetreningseffekten».
En viktig del av konkurransetreningen er derfor å gå inn på banen, stille deg i utgangsstilling, gjerne vente noen sekunder mens du later som en usynlig (eller aller helst en synlig) dommer står og snakker til deg. Hunden skal følge oppmerksomt med hele tiden selv om du ikke belønner den. Deretter starter du direkte på en øvelse og DA kommer belønningen (etter varierende tid). Dette er konkurransetrening!
Etter at du har belønnet hunden kan du gå ut av banen og ta en liten pause. Det er liten «konkurransetreningseffekt» i å fortsette treningen direkte etter første belønning – da vet jo hunden at det er trening! Vent derfor litt utenfor banen før du gå inn på nytt og gjentar det samme, gjerne med en annen øvelse.
Formålet er å lære hunden at belønningen kan komme selv om den ikke har sett den på forhånd. Hvis du har behov for å «varme opp» hunden bør du gjøre dette FØR du går inn på appellbanen, slik at treningssituasjonen blir lik det du kan gjøre i konkurranser.
Bruk «lovlig» belønning
Det er ikke helt riktig at man ikke kan belønne inne i konkurranseringen. Det som ikke er lov er å gi hunden leker, godbiter eller herje overdrevet med hunden. Men hvis hunden liker å bli klødd på halerota, hoppe opp på deg eller kanskje slikke deg i fjeset kan du bruke dette som «light-belønning» også i konkurranser. Aller best fungerer det om du også bruker dette av og til på trening. Du kan f.eks. kjøre to øvelser etter hverandre der du belønner med kos eller annen «konkurransebelønning» etter den første, og så belønner med kong eller masse godbiter etter den andre. Du kan også av og til kjøre konkurransebelønning i noen sekunder før du deretter tar opp godbiter eller leker.
Noen hundeførere bruker også å belønne hunden med at den får lov til å gjøre en sirkuskunst mellom øvelsene, f.eks. snurre rundt eller en annen favorittøvelse. Slike sirkuskunster er enkle å utføre for hunden og blir som regel belønnet hver eneste gang på trening – derfor synes også mange hunder at det er kjempemorsomt å få lov til dette inne i ringen.
Avstandsbelønning
En annen ting som har vist seg effektivt for å få hunden til å jobbe bra under konkurranser er å kjøre avstandsbelønning. Man kan da sette en skål med særdeles gode godbiter bak i buret til hunden (eller i stolsekken i god avstand fra ringen). Så går man inn i ringen, fullfører alle øvelsene – og sier så værsågod og lar hunden springe til buret sitt etter at bedømmelsen er ferdig.
Mange hunder jobber veldig intenst når man bruker avstandsbelønning, men det betinger selvfølgelig at man har lært det inn gradvis. Man starter med å sette ned skålen, gå inn i ringen, gå 5 meter fri ved fot og så si værsågod. Etterhvert strekker man dette slik at hunden kan utføre hele øvelser, og flere øvelser etter hverandre før vi sier værsågod. Og som sagt er det sjelden nødvendig å trene på mer enn 2-4 øvelser på trening for å kunne gå en hel konkurranse.
Når man skal bruke avstandbelønning krever det også endel «teknisk» trening for å få det til å fungere. Det er ikke alltid like lett å kjøre en fremmadsending i samme retning som avstandsbelønningen. Eller å kjøre en innkalling med stå og dekk mot avstandsbelønningen. Man kan selvfølgelig være litt strategisk med hvor man plasserer avstandsbelønningen, men det beste er om alle øvelser er «kvalitetssikret» slik at hunden kan utføre dem like bra uansett hvor du plasserer avstandsbelønningen (se også artikkel om «Doggie-Zen» i Canis nr. 3/2004).
Øk belønningskvaliteten
De hundene som er flinkest til å jobbe over lang tid uten belønning er som regel de hundene som er mest glad i belønningen sin. Border collier og andre typiske bruks- og lydighetsraser kjennetegnes nettopp med at de er veldig enkle å belønne. En border collie gjør jo som regel hva som helst for en tennisball. En rhodesian ridgeback er også en trivelig hund, men her er det rått parti. Med hunder som bare er passe interessert i ball eller godbiter er det vanskeligere å strekke strikken. En border collie-strikk kan strekkes ganske fort, mens en ridgeback-strikk kan sammenlignes med en gummistrikk i 10 minusgrader. Man må strekke den veldig gradvis hvis den ikke skal ryke.
Men selv om livet ikke er rettferdig kan alle hunder bli bedre til å jobbe over lenger tid hvis vi på en eller annen måte greier å øke belønningskvaliteten. Bruk fantasien og finn noen nye godbiter som hunden din liker enda bedre enn de vanlige. Bruk tid på å lære valpen/unghunden å leke slik at du kan bruke dette som forsterker senere. Du kan også øke kvaliteten med å leke i lenger tid, gi flere godbiter osv.
Avstandsbelønning som vi snakket om i forrige avsnitt ser også ut til å være en kvalitetsforsterker for mange hunder.
Legg vekt på de siste øvelsene i programmet
Det finnes de som har gjort forsøk på å baklengskjede hele lydighetsprogrammet. Målet er da at hunden fra den går inn i ringen skal vite nøyaktig hvilke øvelser som kommer, i hvilken rekkefølge de kommer – og at belønningen kommer etter den siste øvelsen. Dette er imidlertid veldig tidkrevende å få til dette i praksis ettersom kjeden er veldig lang.
Det er nok derfor å anbefale for de fleste å trene konkurranselikt og variere når belønningen kommer slik at hunden på konkurranser «forventer» at belønningen kan komme når som helst.
Men det er mulig å kjøre en «light-versjon» av å baklengskjede hele lydighetsprogrammet. Det du kan gjøre er å trene spesielt mye på 3-4 siste øvelsene i programmet slik at hunden behersker disse veldig godt, og dermed synes at de er veldig morsomme å utføre. I øverste klasse i bruks er dette ganske enkelt (og egentlig i de fleste andre klasser også). De 4 siste øvelsene er hopp over hinder, metallapport, tungapport og stigeklatring. Dette er øvelser som er lette å få hunden til å like (ihvertfall for deg som har en spretten og apportglad hund). Ved å trene mye på disse øvelsene den siste uka før konkurransen blir det lettere å få hunden til å holde gutsen oppe hele konkurransen. De første øvelsene vil som regel alltid gå greit ettersom hunden er frisk og opplagt, og ennå ikke har jobbet så lenge. Hvis hunden litt over halvveis i programmet begynner å «miste troen» kommer den til disse 4 øvelsene som den kjenner veldig godt og som den vet alltid fører til belønning. Da er det ingen problemer med å fullføre med stil! Og belønningen får hunden selvsagt på utsiden av ringen etter at stigeklatringen er gjennomført!
Å tåle forstyrrelser
Det er en stor fordel å ha en konkurransehund som lukker ører, øyne og nese fullstendig for alt annet enn føreren når dere trener lydighet. Det er stor forskjell på hvor mye forskjellige hunder reagerer på forstyrrelser i omgivelsene, men alle kan bli bedre med systematisk trening.
Det er alltid mest effektivt å trene inn nye øvelser helt uten forstyrrelser. Men ganske snart bør man også introdusere forskjellige forstyrrelser. Tren gradvis nærmere andre hunder. Tren nede i sentrum på lørdags formiddag når det er mange folk i nærheten. Husk også de små forandringene, som å variere når på dagen dere trener, hvor du trener, hva slags vær dere trener i osv.
Hovedprinsippet for å introdusere forstyrrelser og nye situasjoner er dette: Legg til forstyrrelser så gradvis at hunden alltid lykkes. I gamle dager var det vanlig å legge til forstyrrelser svært fort for dermed å benytte sjansen til å korrigere hunden når den gjorde feil, men dette har heldigvis gått ut på dato.
Når du trener første gang med en ny forstyrrelse eller i en ny situasjon er det smart å belønne mye oftere enn du vanligvis gjør. Dette gjør at hunden fort blir trygg på å utføre øvelsene også i denne nye situasjonen, og snart blir det viktigere å jobbe for belønningen enn å bry seg om forstyrrelsene. Når du introduserer nye forstyrrelser bør du også trene på enkle ting til å begynne med. Når hunden ikke bryr seg lenger kan du begynne å trene på vanskeligere ting.
Bruk fantasien i denne delen av treningen. Få treningskamerater til å springe rundt i ring med sin hund i nærheten av der dere trener, slå på metallskåler, syng og rop. Kort sagt bør du overtrene alle utenkelige forstyrrelser slik at hunden din er forberedt på hva som helst. Og husk å belønne svært ofte når du trener med forstyrrelser. Forstyrrelsene vil da ganske snart bli et signal til hunden om at det er stor sjanse for å bli belønnet nå, og dermed vil den jobbe like bra selv om det er ragnarok på appellplassen.
Dessverre er det ofte det motsatte som skjer. Hunden gjør ofte feil når det er forstyrrelser i nærheten, og den lærer dermed å forbinde forstyrrelsene med fravær av belønning, eller enda verre – med korrigeringer og andre ubehagelig ting. Dette blir fort en ond sirkel for mange hunder.
Å prestere uten hjelp
Mange hunder får problemer i konkurranser fordi eier benytter for mye hjelp på trening. Mange hundeførere vil på trening ofte bruke veldig mye hjelp, selv om hunden alvorlig talt egentlig hadde greid seg helt fint uten.
F.eks. er det mange som roser hunden midt inne i øvelsen når de trener. «Hunden må jo få beskjed om at den gjør det bra», sier folk. Her skal dere få en nyhet – hunden trenger ikke å få beskjed om det! Jobben din er ikke å gi hunden beskjeder, men å forsterke riktige adferder. Og det gjør du best ved å belønne skikkelig (med godbit, ball eller andre ting som hunden virkelig setter pris på) når adferden er utført.
Hvis man nesten alltid roser under øvelsene på trening kan hunden bli hjelpeavhengig av rosen. Når denne uteblir begynner tilfeldighetene å spille inn på hva som skjer. Midt råd er derfor at man under trening bør holde kjeft til hunden har utført hele delmomentet eller øvelsen som man trener på – DA kan du rose og belønne. Men all rosing midt inne i øvelsen er unødvendig hjelp som gjør forskjellen på trening og konkurranse større enn den trenger å være. Hvis du føler at du har behov for å rose midt inne i øvelsen bør du heller trene mindre deler av øvelsen om gangen slik at du kan vente med å rose og belønne til adferden er utført – ikke mens den pågår.
Det samme gjelder selvfølgelig også for trening der man går med belønningen synlig for hunden. Mange gjør dette på trening for «å motivere hunden». Men det hunden fort lærer er at det er størst sjanse for å få belønning når den har sett belønningen først. Gjett hva som skjer i konkurranser når den ikke ser belønningen til enhver tid…
Hvis du velger å bruke mye hjelp i starten av innlæringen må du gjerne gjøre det. Men for at hunden skal kunne prestere når det gjelder må du etterhvert kjøre konkurransetrening der du ikke bruker slik hjelp.
Klikkertrente hunder har her en stor fordel ettersom disse blir trent med minimalt med hjelp helt fra starten.
Å kunne vente
På lydighetsprøver er det mye venting før man skal inn i ringen, men det er faktisk mye venting inne i ringen også. Før fellesdekk må ofte hunden sitte i et par minutter å vente før selve fellsdekken endelig begynner. Før start på alle øvelser må hunden sitte klar å vente i utgangsstilling i flere sekunder før øvelsen starter. På fri ved foten er det ofte lange pauser ved holdter før du blir kommandert til å begynne å gå igjen. Og på innkalling og apportering må hunden kunne vente noen sekunder før dommeren gir klarsignal til å starte. Også når øvelsen er ferdig må hunden kunne sitte rolig noen sekunder ekstra til dommeren gir beskjed om at øvelsen er avsluttet.
Mange hundeførere (meg selv iberegnet) har en tendens til å gjøre alle disse små ventepausene mye kortere på trening enn de er i konkurranser. Dette kan føre til to ting. For det første kan det føre til at hunden blir utålmodig og tyvstarter eller finner på andre ting. For det andre bidrar dette til at det blir en forskjell fra trening til konkurranse som hunden ikke kjenner igjen. Og når ting blir forskjellig fra hva hunden er vant til kan mye rart skje…
Jeg må derfor ofte tvinge meg selv til å vente noen sekunder ekstra før jeg starter på en øvelse når jeg trener. Hunden trenger å trene på at han skal sitte å se på meg i flere sekunder før jeg starter øvelsen uten at det skal vippe han av pinnen. Og av og til belønner jeg ikke med en gang en øvelse er ferdig. Hunden må noen ganger sitte rolig å vente i 2-4 sekunder før jeg drar opp belønningen (selv om den vanligvis kommer med en gang!).
Å overse dommeren
Det at en mann står og roper er en ganske stor forskjell fra at man trener alene i fred og ro. Å trene med kommandant er derfor noe du bør gjøre så ofte som mulig. Dommeren bør betraktes som en hvilken som helst annen forstyrrelse. Det vil si at du i starten bør belønne svært ofte når du trener med kommandant. Kommandanten vil da fort bli ensbetydende med høy sannsynlighet for belønning. Hvis man bare trener med kommandant under konkurranser skjer det stikk motsatte. Kommandant vil da snart få betydningen absolutt fravær av belønning – gjett hvordan hunden går da…
Det bør spesielt trenes på å overse kommandanten i øvelser der hunden sitter klar og venter på startkommandoen, som f.eks. ved innkalling, apportering, hopp osv. La gjerne kommandanten si kommandoen flere ganger. Vent så ca. 3 sekunder før du gir din kommando. Når hunden er sikker på å vente på din kommando uansett kan du begynne å gi kommandoene tidligere. Dommere liker jo vanligvis ikke at du drøyer lenge med å kommandere når de har gitt klarsignal.
Telt, ringbånd og tilskuere
På en konkurranse er det som regel flere ting som er forskjellig fra trening. Vi har allerede nevnt kommandanten. I tillegg er det som regel ringbånd, telt, tilskuere osv. Du bør benytte muligheten til å trene i slike situasjoner så ofte som mulig. Og gjør som når du trener med forstyrrelser – belønn ofte! Ringbånd, telt og applauderende treningskamerater utenfor ringen skal bety høy sannsynlighet for belønning.
Å lykkes i første forsøk
Typisk for en treningssituasjon er at vi konsentrerer oss om én øvelse i en treningsøkt. Dette momentet blir så gjentatt flere ganger etter hverandre. Men på konkurranser har vi bare et forsøk! Dette må vi ta hensyn til i treningen.
Tidlig i innlæringen skal du selvfølgelig repetere et moment flere ganger på rad for å få mest mulig effektiv innlæring. Men når øvelsen begynner å bli klar bør du i stedet stadig oftere bare kjøre en repetisjon, og gjerne belønne denne desto bedre hvis det går bra.
Unngå også å alltid «varme opp» hunden eller å repetere et delmoment i en øvelse før du kjører hele øvelsen. Før du kan stille i konkurranse bør du kunne ta hunden rett inn på appellplassen uten noen spesiell forberedelse og deretter kjøre en hvilken som helst øvelse – og lykkes i første forsøk.
Hvis du ser at dette ikke går bra må du analysere hva som må forbedres. Deretter gjentar du kanskje dette momentet flere ganger på rad til det sitter. Men så må du igjen prøve om det virker på første forsøk. Belønn skikkelig hvis det går bra!
Treningsøktene bør etterhvert gå fra å kjøre gjentatte repetisjoner av samme moment gang på gang til å kjøre et moment/øvelse én gang, belønne skikkelig og deretter gå videre til neste moment. Hvis du vil gjenta en øvelse flere ganger i løpet av en trening kan du også kjøre noen andre øvelser i mellom (og se om disse også lykkes i første forsøk!).
Å sette sammen den ferdige øvelsen
Hvordan vi setter sammen den ferdige øvelsen har stor betydning for hvor stabil øvelsen vil være i konkurranser. Som vi nevnte i starten på denne artikkelen er det flere måter å sette sammen delmomentene til ferdig øvelse.
1. Man kan baklengskjede delmomentene. Fordelen med dette er at når øvelsen er skikkelig baklengskjedet kan man alltid kjøre hele øvelsen. Det er ikke lenger behov for å belønne midt inne i øvelsen ettersom når øvelsen er baklengskjedet vil det fungere som «belønning» for hunden å komme seg nærmere slutten av øvelsen. Ulempen med å baklengskjede en øvelse er at det krever endel ferdigheter hos treneren. Hunden vil på et punkt i kjedeprosessen som regel prøve å teste ut diverse snarveier, og det er da viktig at treneren er tålmodig og nøyaktig når hun jobber seg gjennom denne «testefasen». Hvis man skal baklengskjede en øvelse må alle delmomentene være utelukkende positivt innlært, bra generalisert og man bør ikke ha diverse hjelpeavhengighet i bagasjen – i motsatt fall er kjedingen sjelden særlig vellykket.
2. De fleste som konkurrerer både på toppnivå og nybegynnernivå baklengskjeder sjelden øvelsene. Derimot baserer de seg på at delmomentene fungerer så godt på kommando og er så grundig generalisert at de også vil fungere når de settes sammen med andre delmomenter. Ulempen med denne framgangsmåten er at man i mange tilfeller bare kan kjøre den hele øvelsen 2-4 ganger før den «faller fra hverandre» (gjelder spesielt lange og sammensatte øvelser). Når man har kjørt hele øvelsen noen ganger er man derfor nødt til å trene mer på delmomentene igjen, dvs trene små deler av øvelser, belønne midt inne i øvelsen osv. Deretter kan man på nytt kjøre hele øvelsen noen ganger igjen. Dette fungerer som regel utmerket. På konkurranse skal man jo bare utføre øvelsen én gang.
3. Det finnes også en mellomløsning som noen topputøvere har begynt å anvende. Man kan baklengskjede hele øvelsen, men varierer også med å belønne midt inne i øvelsen av og til. Dette gir en mer stabil øvelse enn alternativ 2, og kan være et alternativ hvis man ennå ikke er helt komfortabel med baklengskjedingen ennå.
Det er ikke plass til å gå grundigere inn på baklengskjeding i denne artikkel. For mer info om dette temaet kan du se Canis nr. 1/2004.
Man får den mest stabile øvelsen ved å baklengskjede øvelsen skikkelig (alternativ 1). Når en øvelse er baklengskjedet 100% vil hunden hele tiden vite hva som er det neste leddet i øvelsen. Den vil «glede seg» til det neste leddet i kjeden, og dermed reagerer den også raskere på kommandoen enn en hund som ikke er helt sikker på om det nå kommer belønning eller en ny kommando. Normalt vil også intensiteten øke jo lenger ut i øvelsen man kommer (jo nærmere belønningen man kommer), og dette er en stor fordel i konkurranser.
Hvis man ikke baklengskjeder øvelsen vil man i praksis lure hunden hver gang man kjører en hel øvelse. Hunden vil alltid tro at den kan få belønning for hvert delmoment, men i stedet overrasker du den med at den må gjøre enda et ledd. Slike kjeder er ikke stabile, men du slipper som regel unna den første gangen, og i konkurranser er det som kjent første forsøk som gjelder. (se også Canis nr. 3/2002 og 4/2002).
I den nevnte konkurransen med Ergo hadde jeg kun fått tid til å baklengskjede et par av øvelsene på forhånd. Resten av øvelsene «lurte» jeg meg gjennom. Det tar tid å lage stabile kjeder av samtlige øvelser, så sannsynligvis kommer jeg nok til å ha en kombinasjon av ferdig kjedete og «lure-kjeder» en stund til. Men alle øvelser i øverste klasse kommer jeg ikke til å slurve med. Man kan jo tenke som så at øvelsene i de lavere klassene i bruks og lydighet skal man jo ideelt sett bare gjøre én gang likevel (hvis man får opprykk på første forsøk). Men i øverste klasse skal man helst være i flere år, og da må øvelsene være stabile. Dermed er det også verd å legge ned treningstid i å baklengskjede dem.
Det er foreløpig svært få hundeførere som behersker kunsten å baklengskjede, men jeg tror dette er framtidens hundetrening. Håper det er flere Canis-lesere som tør å teste det ut etterhvert.
Hva med hundefører?
Hunden er imidlertid bare halve ekvipasjen. Hundefører må også være forberedt på hvordan hun skal oppføre seg før hun går inn i ringen og mens hun er i ringen for å få det beste ut av hunden. Det er vel dette man så fint kaller å «ha erfaring».
Men du trenger heldigvis ikke bare vente til du får erfaring – du kan aktivt gå ut å skaffe deg denne kompetansen med en gang.
For det første bør du være med som tilskuer på konkurranser så ofte som mulig. Legg merke til hvordan ting fungerer inne i ringen. Når du har full oversikt over dette er det lettere å legge opp treningen slik at den stemmer med konkurransesituasjonen.
Tren med kommandant så ofte som mulig. Du bør imidlertid skille på når du trener deg selv og når du trener hunden. Når du trener hunden er det beste om både du og hunden lukker ørene for kommandanten. Bare la kommandanten være bakgrunnsstøy, og konsentrer deg om å trene hunden. Men for din egen del bør du også etterhvert som hunden blir sikker på øvelsene kjøre gjennom øvelsene med komandant der du følger anvisningene. Man oppfører seg ofte helt annerledes når man følger kommandanten og når man bare trener på egen hånd med kommandanten i bakgrunnen.
Verre var det ikke…
Det er ikke stort mer enn dette som skal til. Resten må du erfare the hard way etterhvert som du begynner å konkurrere. Samme hvor godt man har forberedt seg er konkurranser og trening to forskjellige ting. Det er nå du ser resultatet av hvor godt du har trent.
I tillegg er det også en velkjent sak at konkurransenerver kan spille inn på resultatet. Hvordan hundefører forholder seg til sine egne tanker og følelser under konkurranser, får vi heller ta for oss i en annen artikkel.
Hvorfor konkurransetrening?
Det er et vanlig råd at man bør få med seg så mange konkurranser som mulig. «Det er jo fin trening uansett hvordan det går», sier mange. Dette er jeg ikke enig i. Joda, konkurranser er som regel nyttig erfaring for føreren, og det KAN være fin trening for hunden. Men som regel er konkurranser ren avlæring av det du har bygd opp gjennom flere måneder med trening.
Hvis du stiller til konkurranse med en hund som ikke har lært å jobbe med forstyrrelser, ikke har lært å jobbe over lang tid uten belønning osv vil konkurransen være ødeleggende for det du har bygd opp. Hunden vil lære at samme hva den gjør kommer ikke belønningen likevel. Den lærer at konkurransesituasjonen betyr null sjanse for belønning.
Hvis hunden gjør feil inne i ringen og du enten fortsetter øvelsen eller går inn med ekstrakommandoer eller annen hjelp for å redde øvelsen, vil du også forsterke feiladferden. Det er nok av hunder som bare gjør bestemte feil på konkurranser, og aldri på trening. Dette skjer fordi hunden har fått sjansen til å lære at inne i ringen gjelder andre forsterkningsbetingelser enn på trening.
Hvis du derimot har lært inn øvelsene skikkelig og i tillegg gjort konkurransetreningen grundig på forhånd vil ikke konkurransene være like ødeleggende. Da kan konkurransen faktisk fungere som en fin treningsøkt. Forutsetningen er at hunden har lært å jobbe med forstyrrelser og lært å jobbe over lang tid slik at den utfører øvelsene med fart og presisjon gjennom hele programmet – og til slutt får belønningen sin utenfor ringen (og gjerne lovlig «konkurransebelønning» mellom øvelsene i tillegg). I dette tilfellet har ingen uønskede adferder blitt forsterket – hunden har gjort ting riktig og fått belønningen til slutt. Dette er trening!
«Men du stilte jo opp i konkurransen med Ergo selv om han ikke var klar», tenker du kanskje. Jepp, I am guilty as charged! Jeg visste at konkurransen ville være ødeleggende for treningen, men deltok likevel. Resultatet var et opprykk, men det kostet meg noen riper i lakken som det tok noen treningsøkter å rette opp. Hvis alle skulle ventet til hunden var 100% klar før de meldte seg på konkurranser hadde det nok blitt svært få deltagere på stevnene også, kan man jo argumentere med.
Poenget er bare at man skal være klar over hva man gjør. Hvis man stiller opp i konkurranser med en hund som ikke er gjennomtrent kan det gå bra, men man skal også vite at man river ned noe av det man har bygd opp gjennom treningen. Dette kan selvfølgelig repareres etterpå, men hvis man aldri kommer til det nivået der man får gjort konkurransetreningen skikkelig vil man før eller siden møte veggen. Man har da en hund som alltid går bra på trening, men i konkurransesituasjonen kommer alle uvanene fram igjen. I de verste tilfellene hjelper det nå ikke engang noe særlig å kjøre mye konkurransetrening ettersom hunden har lært forskjellen på konkurransetrening og konkurranser. Det er ved denne veggen mange hundeførere bytter ut sin 4-5 år gamle hund mot et yngre eksemplar.
Bruksanvisning for artikkelen
Rådene i denne artikkelen er skrevet for deg som har en positivt trent hund (noe de fleste Canis-lesere heldigvis har). Hvis du også benytter endel ubehag i treningen gjelder andre regler for konkurransetreningen. Det største problemet for hunder som er helt eller delvis negativt trent er at hundene etterhvert lærer at de aldri blir korrigert inne i ringen samme hvor dårlig de går. Når slike hunder gjør feil innen i ringen, og eier ikke kan korrigere dette slik han ville gjort på trening, blir feiladferden negativt forsterket. Hunden blir med andre ord flinkere til å gjøre feil. Hvis du har en slik hund er det viktig å trene konkurranselikt og lære hunden at den blir belønnet og korrigert etter samme regler her som på trening. Og før du stiller til konkurranse bør du være rimelig sikker på at hunden kommer til å utføre øvelsene korrekt. Hvis ikke vil konkurransen ha svært ødeleggende effekt på treningen din.
Oppsummering
Hvis du vil ha en stabil konkurransehund som varer i mange år bør du legge stor vekt på konkurransetreningen. Det er ikke nok å «bare» lære inn øvelsene. Utfordringen er å få øvelsene til å fungere like bra på konkurranser som på trening.
For å forberede deg til konkurranser må hunden blandt annet lære å
- Jobbe over gradvis lenger tid før belønningen kommer
- Jobbe like bra selv om det er alle slags forstyrrelser i nærheten
- Vente tålmodig og oppmerksomt i pausene
- Reagere kun på dine kommandoer, ikke dommerens
- Prestere på første forsøk
Øvelsen bør også være baklengskjedet for å være stabil over tid. Og ikke minst må du som hundefører være forberedt på hva du skal gjøre inne i ringen.
Konkurransetreningen kan gjerne starte med en gang. Det skader ikke om det står en kommandant og roper når du trener sitt med valpen din. Bare pass på å introdusere forstyrrelser og nye situasjoner så gradvis at hunden alltid lykkes.
Lykke til med konkurransetreningen!