Deprivasjon kan defineres som en periode hvor en organisme ikke har fri tilgang til en mulig forsterker (1).

Deprivasjon er en såkallt motivasjonell operasjon, og er det motsatte av metning.

Når vi er sultne er vi teknisk sett depriverte på mat. Når vi føler oss ensomme er vi deprivert på kontakt med andre mennesker. Når vi er tørste er vi deprivert på vann.

Når tilgangen til en forsterker er begrenset øker dette vanligvis forsterkerens effektivitet.

I forbindelse med hundetrening fører dette f.eks. til at enkelte trenere anbefaler å ha hunden i bur store deler av dagen (depriverer hunden for aktivitet og kontakt med hundeeier) slik at "den skal være glad for å få komme ut og trene".

Andre (og kanskje mer fornuftige) trenere (f.eks. Karen Pryor) understreker imidlertid at langvarig deprivasjon sjelden er nødvendig for effektiv trening. (2)

Kilder

1) Horne & Øyen, «Målrettet miljøarbeid», GRD Forlag 2005

2) Karen Pryor, «Ikke skyt hunden!», Canis Forlag 2001