Ettersom det innen de fleste arter er hunnene som investerer størst ressurser i avkommet vil hunnene være mer selektive når de velger partner (ettersom det vil ha større konsekvenser for dem å velge en dårlig partner). Kampen om hunnene legger grunnlaget for interseksuell seleksjon, og hanner innen enkelte arter kan ofte utvikle tilsynelatende bisarre trekk som synes lite tilpasset miljøet.

I Fishers run-away-hypotese antas det at denne seleksjonen skyldes at hunner velger hanner som er "sexy", slik at de igjen får sexy sønner som igjen får reprodusert osv. Denne prosessen er selvforsterkende og kan føre til stadig mer ekstreme sekundære kjønnskarakterer.

På et visst punkt vil som regel andre seleksjonspress gi større effekt og bremse utviklingen, f.eks. hvis det krever for mye energi å opprettholde en ekstrem kjønnskarakter, eller hvis denne er en så stor ulempe når man skal skaffe mat eller unngå rov dyr at økt popularitet hos hunnene ikke lenger oppveier ulempene.