Lokking er en innlæringsteknikk der man bruker en forsterker for å lokke hunden til å utføre ønsket atferd. Når hunden gjør riktig får den forsterkeren. Lokking er i utgangspunktet en "positiv treningsmetode". (1)

Lokkingen reduseres gradvis og blir etterhvert erstattet av et muntlig signal. Det er også vanlig å bruke en forminsket versjon av lokkingen (som regel et håndsignal) som det ferdige signalet.

Det er viktig at lokkingen blir redusert så fort som mulig for å unngå hjelpeavhengighet. Ettersom hunden som regel venter passivt idet treneren presenterer hjelpen, vil det å være passiv bli forsterket hver gang man lokker hunden.

Lokking er med andre ord ikke bare lokking – det er også en forsterker. Man bør derfor være nøye med når lokkingen presenteres. Ved å lokke på hunden idet den ikke følger med på treneren vil man forsterke at hunden ser vekk. (1)

Fordelen med lokking er at det er en enkel og intuitiv metode å bruke for de aller fleste hundeeiere.

Ulempen er  fare for hjelpeavhengighet, at lokkingen kan forsterke feil atferd, og at hunden kan bli passiv og ikke ta egne initiativ.

Eksempler på lokking:

• Føre en godbit over hodet på hunden for å få den til å sette seg.
• Legge en tennisball inne i fremmadsendingsruta
• Løpe fra hunden for å få den til å komme
• Figuranten (i rundering) dukker opp og vinker eller lager en lyd
• Smatte på hunden for å få den til å følge med
• Gå med ballen synlig foran magen under fri ved foten

 

Kilder

1) Køste & Egtvedt, "Lydighetstrening i teori og praksis", Canis Forlag 2005