Her i Canis-redaksjonen får vi daglig telefoner fra hundefolk som har spørsmål om hund og hundetrening. Spørsmålene kan være alt fra valper som tisser innendørs til redningshunder som slurver i sporet eller hunder som ikke vil leke med kongen «fordi den lukter gummi». Cecilie Hansen som sitter på sentralbordet til Canis er en tålmodig dame, og så lenge det ikke er altfor travelt her på kontoret, tar hun seg tid til å svare så godt som råd er over telefon. Det er ofte svært så interessant å høre hva hundefolk flest sliter med i hverdag og trening.
Tekst: Morten Egtvedt
Her en dag fikk Cecilie en interessant telefon fra en hundeeier som hadde vært på brukshundkurs. Historien hun fortalte var såpass interessant at vi tenkte det kunne være på sin plass å ta det opp i en artikkel. Ikke minst fordi vi vet at denne hundeeieren slett ikke er den eneste som har opplevd dette. Vi har forandret litt på historien for å beskytte de involverte parter, men hovedtrekkene er identiske.
Avlæring av rundering
Hundeeieren fortalte at hun hadde vært på brukshundkurs og trent rundering. De 3 første dagene hadde hunden rundert som en drøm og instruktøren hadde sagt at dette var kursets beste runderingshund. Problemet var bare at den fjerde dagen var det godkjenningsprøve. Når hundeeieren da skulle sende ut hunden ville den ikke gå i det hele tatt! Den bare gikk og snuste på midtlinjen og var totalt uinteressert i å løpe ut i skogen.
Cecilie syntes åpenbart at dette luktet ganske kjent og spurte: «Fikk hunden mange funn de tre første dagene på kurset?» «Funn? Nei…», svarte hundeeieren. «Vi runderte langt hver eneste økt med bare en figurant i slutten av løypa». «Vel», svarte Cecilie. «Etter tre dager nesten uten funn hadde nok ikke jeg heller rundert så mye den fjerde dagen».
«Jeg visste det måtte være en annen forklaring», utbrøt hundeeieren. «Hvilken forklaring fikk du fra instruktøren?» spurte Cecilie. «Han mente at dette helt klart skyldtes at jeg hadde prøvenerver», svarte hundeeieren.
Hva var det egentlig som gikk galt?
For å være helt ærlig kan vi ikke vite det sikkert. Vi var jo ikke der og kunne ikke se hva som egentlig skjedde. Det er jo faktisk mulig at instruktøren hadde rett. Kanskje lå prøvenervene så tykt utenpå hundeeieren den fjerde dagen at hun gjorde alt mulig rart. Kanskje foregikk prøven i en ny løype som var helt forskjellig fra det hunden hadde trent på før. Kanskje var hunden syk. Ikke vet jeg.
Min hypotese er imidlertid en helt annen. Jeg ser for meg en ekvipasje med en ganske ung og lovende runderingshund. Eier har trent fornuftig i en sesong eller to med stort sett funn på hvert utslag og kanskje et og annet blindslag innimellom. Så drar ekvipasjen på kurs. Instruktøren ser at hunden går som ei kule og legger opp en lang rundering, mye lenger enn hunden noen gang har rundert tidligere. Og hunden går som en drøm. Blindslag etter blindslag etter blindslag, helt til den finner figuranten i slutten av løypa. Jeg ser for meg den fornøyde instruktøren etter treningsøkten. «Joda, her er det bare å kjøre på med lange runderinger – du ser at han tåler det!» Og jeg ser for meg hundeeieren. Hun lyser av stolthet over hunden etter en flott rundering, og er nesegrus av beundring for den flinke instruktøren som så potensialet som lå i hunden.
Den andre dagen går også hunden like bra selv om de også da kjører en lang rundering på kanskje 6-700 meter. Både hundeeier og instruktør blir enda mer overbevist om at de er på rett vei og at hunden virkelig har nådd et nytt nivå i treningen. Den tredje dagen fortsetter de selvfølgelig akkurat som før. Hvis jeg skal gjette tror jeg at på den tredje dagen var det mulig å se at hunden søkte med litt lavere intensitet enn de to første dagene. Men som sagt så bare gjetter jeg meg til denne delen av historien ettersom jeg ikke var der. Jeg gjetter også at hvis instruktør eller hundeeier la merke til dette unnskyldte de det med at «hunden er sikkert litt sliten etter tre harde dager».
På prøven den fjerde dagen tror jeg man rett og slett så resultatet av de tre første dagene med «trening», eller rettere sagt «avlæring». Man hadde nå gjort en meget grundig jobb med å overbevise hunden om at det (nesten) aldri er noen figuranter i skogen. Hunden måtte jo ha vært fullstendig dum hvis den fortsatt hadde rundert!
Det er dette som er så nådeløst og brutalt med hundetrening. Det som hunden viser i praksis er ALLTID et resultat av treningen som har vært gjort (eller ikke gjort) tidligere. Dette er det ikke mulig å snakke seg vekk fra. Riktignok vil mange instruktører i slike tilfeller gjerne ty til overtroiske forklaringer som at «det var sikkert på grunn av konkurransenervene», «hunden var sikkert sliten etter et langt kurs», «det var jo veldig varmt idag» osv. Og hundeeier vil gjerne kjøpe disse forklaringene for «instruktøren er jo så utrolig dyktig – bare se hva han fikk til med hunden min tidligere på kurset».
Verden vil bedras…
Tenk hvis dette kurset bare hadde vart i bare to eller tre dager. Da hadde ikke problemene dukket opp ennå, og hundeeieren dratt hjem fullstendig overbevist om at de hadde møtt verdens flinkeste instruktør. Hun hadde selvfølgelig fortsatt med å trene på samme måte når hun kom hjem. Etter en trening eller to med slike lange runderingsøkter nesten uten funn hadde hunden garantert møtt veggen.
Man kunne da risikert at hundeeieren hadde sittet igjen med et totalt forvrengt verdensbilde. Hun kunne ha trodd at instruktøren var en guds gave til hundetreningen. For når han instruerte gikk jo hunden som ei kule. Derimot måtte det være et eller annet hun selv gjorde feil siden hunden ikke ville rundere lenger. «Jeg må komme meg på kurs med denne instruktøren igjen snarest!!»
Ekstinksjon i praksis
La oss prøve å analysere hundens treningshistorie litt nærmere. Jeg understreker at vi fortsatt bare gjetter oss til hva som egentlig skjedde i akkurat dette tilfellet, men det er interessant å gjette litt av og til…
Vi er enige om at det hunden presterer alltid er et resultat av tidligere trening. Det som hunden viste de to første dagene på kurset hadde derfor ingenting med instruktøren å gjøre. Tvert imot var grunnen til at hunden gikk så bra som den gjorde helt og holdent hundeeierens egen fortjeneste. Instruktøren sitt treningsopplegg begynte derimot å vise seg mot slutten av kurset. Den fjerde dagen var hele det fine treningsgrunnlaget som hundeeieren hadde lagt før kurset blitt ødelagt, rett foran øynene på eieren…
Men hvordan kunne det ha seg at hunden kunne rundere 5 ganger så langt som den noen gang før hadde gjort de første tre dagene på kurset? Hva var hemmeligheten til instruktøren? Vel, som sagt hadde instruktøren ingen ære av denne prestasjonen. Med en hund som er vant til å få funn på stort sett hvert utslag vil man alltid få denne effekten når man plutselig introduserer mange blindslag. På fagspråket kaller vi det for en «ekstinksjonsburst». For å beskrive det litt folkelig kan vi si at når hunden ikke finner figuranten slik den er vant til vil den bli litt «desperat». Den vil prøve enda hardere! Og det var sannsynligvis dette som skjedde de to første dagene på kurset. Det var ikke snakk om en hund som virkelig hadde lært å rundere 600 meter. Tvert imot var det snakk om en hund som gjorde noen siste desperate forsøk på å finne den elskede figuranten sin.
Mens ekstinksjonsbursten pågår vil hunden bli mer og mer intens jo lenger tid det går før den finner noe. Men så vil man passere et toppunkt, og intensiteten vil deretter gå nedover. Hunden begynner gradvis å «miste troen». Dette begynte antagelig å skje den andre og tredje dagen. Hvis det fortsatt går lang tid før belønningen kommer vil adferden før eller siden «bryte sammen». Det var det som skjedde den fjerde dagen. Hunden hadde da gjentatt adferden (søkt 50 meter ut i skogen osv) så mange ganger uten forsterkning at avlæringen var komplett. Når en adferd ikke blir forsterket, forsvinner den. Det er en naturlov.
Å strekke strikken gradvis
Men det er da mange hunder som tåler å rundere langt ganske ofte, tenker du kanskje. Ja, og det er jo dette som er målet vårt. Men for å komme dit må man strekke strikken pent og forsiktig.
I starten av runderingsinnlæringen bør man bør kjøre funn på hvert utslag til hunden går rett ut uten å nøle hver eneste gang. Deretter kan man begynne å legge inn «et og annet blindslag» en gang i blandt. Deretter kan man av og til kjøre inntil to blindslag på rad mellom alle funnene. Slik fortsetter man å øke veldig, veldig gradvis. Man går gjerne et skritt fram, to tilbake og så fram igjen. Samtidig må man også ta hensyn til terrenget og andre faktorer. Hvis man trener i en ny og/eller vanskelig runderingsløype bør man til å begynne med kjøre færre blindslag enn man normalt kan gjøre i en kjent runderingsløype. Det samme gjelder kanskje hvis det er veldig varmt en dag. Når vanskelighetsgraden øker på en måte bør vi senke den på andre måter. Hvis man trapper ned forsterkningfrekvensen gradvis vil man som regel ha god sikkerhetsmargin, spesielt hvis man har en hund som er veldig glad i belønningen (figuranten). Hunden kan da etterhvert lære å rundere svært langt, gjerne flere kilometer, uten å gi opp.
Men hvis man strekker strikken for fort ryker den. Hunder er veldig flinke til å fortelle oss når vi har gått for fort fram, men mange hundeeiere overser disse signalene, kanskje på grunn av egen prestisje. Vi vil jo så gjerne rundere langt – det gir ofte «status» innad i en treningsgruppe.
Hvis man først har kjørt en runderingshund (eller lydighetshund) «i bøtta» en gang på grunn av for lav forsterkningsfrekvens er det lettere å gjøre det igjen. Man kan si at man har lært hunden å gi opp – og dermed vil hunden være mer disponert for å gi opp neste gang ting blir vanskelig. Og det er denne utfordringen hundeeieren i denne historien står ovenfor når hun nå skal hjem og reparere skadene fra kurset. Hun må nå bygge opp hunden igjen enda mer gradvis enn hun ellers hadde vært nødt til.
Hvor sterk er grunnmuren?
Selv om du tidligere bare har kjørt maks 1-3 blindslag på rad vil du som regel uten problemer kunne kjøre 20 blindslag på en trening. Vi kaller dette å «surfe på ekstinksjonsbursten» (ordet «ekstinksjonsfrustasjon» er kanskje bedre norsk). Hunden jobber hardere og hardere inntil et visst punkt. Det var denne effekten instruktøren utnyttet de første dagene på kurset. Men det er ikke nødvendigvis fornuftig trening selv om hunden tilsynelatende runderer bra. Hvis du prøver dette stuntet et par treninger til vil du fort møte veggen.
Hvis man er tålmodig og strekker strikken gradvis får man et helt annet resultat. Når du har jobbet deg gradvis og systematisk opp til at hunden kan rundere 20 blindslag har du en hund som er på et helt annet nivå enn om man prøver å ta snarveien slik instruktøren gjorde med hunden i denne historien. Denne progresjonen bør gjøres gradvis i løpet av en hel sesong. Man lurer seg selv hvis man tror at man kan hoppe til dette nivået i løpet av en helg!
Det er som å sammenligne to høyhus der det første huset har grunnmur av betong og det andre av markspist treverk. Gjett hvilket hus som raste sammen på den fjerde dagen…
Ekstinksjonsbursten lurer oss
Ekstinksjonsbursten er sannsynligvis årsaken til at hundeeiere og instruktører altfor ofte trapper ned belønningsfrekvensen for fort. Vi blir rett og slett lurt. De første gangene man strekker strikken går det jo tilsynelatende bra. Det er derfor veldig fort gjort å tro at «wow, hunden min kan rundere 500 meter!». Problemet er bare at hunden ikke på noen måte «kan det» ennå – den bare surfer på ekstinksjonsbursten. Og skadene ser man ofte i neste treningsøkt. Da vil mange hundeeiere bli sinte fordi «hunden har jo gjort det før – ergo bør den kunne det!» Men det er ikke slik hundetrening fungerer. Hunden «kan» aldri noe for evig og alltid. All adferd må opprettholdes av forsterkning. Hvis vi ikke forsterker ofte nok og/eller bra nok vil adferden før eller siden bli dårligere og eventuelt forsvinne.
Forsterkningsskalaer og våpentilatelser
Den legendariske dyretreneren Bob Bailey bruker å si at man burde ha våpentillatelse for å få lov til å rote med variabel forsterkning. Han mener at dette kun burde vært forbeholdt svært erfarne og dyktige trenere. De fleste hundeeiere bør holde seg til kontinuerlig forsterkning (belønn hver gang, eller ihvertfall nesten hver gang) så lenge som mulig. For selv om man belønner stort sett hver gang på trening vil jo hunden likevel kunne utføre adferden flere ganger hvis det skulle bli nødvendig en gang i blandt (det så vi jo tydelig på hunden i historien vår). Bob argumenterer for at man kun skal bruke variabel forsterkning i tilfeller der det er absolutt påkrevd. Og dette er kanskje ikke så ofte som vi har blitt opplært til å tro. Bob har skrevet en interessant artikkel om temaet som finner på denne linken.
Jeg synes personlig at Bob kanskje blir litt for ekstrem i sin argumentasjon i dette tilfellet. I både bruks- og lydighetstrening er vi nødt til å jobbe systematisk med variabel forsterkning ettersom det både i konkurranser og i praktisk arbeid kreves at vi har hunder som kan jobbe i forholdsvis lang tid uten belønning.
Men jeg kjøper absolutt hovedpoenget. Variabel forsterkning er ikke noe man skal ha en «lettsindig omgang» med. Og jeg er rimelig sikker på at det skjer flere feil i forbindelse med at hundeeiere trapper ned belønningen for fort enn ved at de kjører lenge på kontinuerlig forsterkning. Og det er vel kanskje dette Bob ønsker å få fram ved å spissformulere seg slik han gjør.
Oppsummering
I denne lille historien fra brukshundkurset har vi sett eksempel på noe vi alle bør være oppmerksomme på. Hvis du har lagt et bra grunnlag på runderingen før du kommer på et kurs er det svært enkelt for en instruktør å kjøre hunden 5-800 meter, og det vil ofte se veldig bra ut (og ikke minst vil instruktøren se veldig bra ut!) Hvis du ikke greier å skille effekten av en ekstinksjonsburst fra fornuftig trening, risikerer du at flere måneder med god trening blir kastet bort mens du bare står der og gliser fornøyd.
Vi hundeeiere (og instruktører) har veldig lett for å vurdere hvor vellykket en trening har vært ut fra hvor fornøyd vi selv føler oss. Og det er jo ikke så rart at vi føler oss fornøyd når hunden går lenger fri ved foten, ligger lenger på fellesdekk eller når hunden runderer lenger enn den noen gang før har gjort. Men det er først på neste trening vi ser hvor fornøyd vi egentlig burde vært med den forrige treningsøkten.
Etter en trening skal du ikke spørre deg om selv om du er fornøyd eller ikke. Derimot skal du spørre deg «er det nå større sannsylighet for at hunden min går bedre i neste treningsøkt». Hvis svaret er «ja, sannsynligvis» har det vært en bra trening. Hvis svaret er «nei, sannsynligvis ikke» har treningen vært bortkastet.
Mitt beste råd er at du alltid skal være ekstremt kritisk mot deg selv (og evt. instruktøren din) når du trapper ned belønningsfrekvensen. Dette gjelder både når du legger inn flere blindslag på runderingen, når du øker lengden på sporene dine, når du øker lengden på fri ved foten, når hunden skal ligge lenger enn før på fellesdekk osv.
Når du «strekker strikken» skal du hele tiden tenke: «Er det fare for at strikken kan ryke nå?» Hvis svaret er «ja», «sannsynligvis», «muligens», «kanskje» eller noe i den duren bør du ikke engang vurdere å gjøre det ennå. Dessverre er det altfor mange som i stedet tenker «det hadde jo vært morsomt hvis det gikk bra!» og kjører på. Dette har ødelagt mange gode runderingshunder, lydighetshunder, og generelt ført til mye dårlig hundetrening.
Å være tålmodig og målbevisst når du trapper ned forsterkningsfrekvensen vil spare deg for mye treningstid på lang sikt. Husk at jo saktere du strekker strikken, jo lenger kan den bli.