En uvitenskapelig artikkel om hvordan flat-coaten Tia ble skuddfast.
Tekst: Cecilie Køste
Da Tia var valp hendte det at jeg prøvde å skyte med knallpistol utendørs mens hun var opptatt med andre ting. Hun likte det ikke spesielt godt, og viste økende reaksjon for hvert knallskudd så jeg sluttet med det og tenkte at det var best å vente til hun ble eldre.
Merkelig nok har hun aldri reagert på fyrverkeri, og har vært ute på tur klokken 24.00 hver eneste nyttårsaften uten å vise noen form for ubehag. Nysgjerrighet og glede over å være ute på tur er alt vi har sett. Hun var altså bare redd skarpe pistol- og knallpistolskudd.
Under oppveksten hørte hun en del slike skudd når hun var med «storebror» Kiro på brukshundkonkurranser, men i disse tilfellene tok jeg henne langt unna skuddene og belønnet henne etter hvert eneste skudd eller lot henne ligge i bilen. Hun viste ingen spesiell reaksjon så lenge skuddene var langt unna, eller når hun lå i buret sitt i bilen.
Etterhvert begynte det å nærme seg tiden for start i bruks klasse C, hvor momentet «fellesdekk med skudd» inngår. Det var med andre ord på tide å ta fram pistolen og trene for fullt. Men hvordan legge opp treningen?
Metode 1
Vel, siden Tia ikke viste noen reaksjon når skuddet var langt borte tenkte vi å begynne med å belønne henne når skuddet ble avfyrt langt borte og etterhvert føre det nærmere og nærmere. Tanken var god, men det viste seg at dette var vanskelig å gjennomføre. Skuddet måtte nemlig være veldig langt unna for at Tia ikke skulle reagere – så langt borte at skytter og jeg ikke hadde kontakt annet enn på mobiltelefon. Når skulle skuddene avfyres og når var det nok? Vel, ikke enkelt å ringe for hver gang en beskjed skulle gis. Dette kan sikkert være en fin metode dersom hundefører og skytter kan være så nær hverandre at de kan se hverandre, men da er kanskje ikke hunden spesielt skuddredd i utgangspunktet. Radiokontakt kan være en annen løsning, men vi måtte finne en annen metode.
Metode 2
En annen måte å dempe skuddet på var å bruke knallpistol i stedet for startpistol. Da ble skuddet lavere og skytteren kunne være så nær at vi hadde kontakt med hverandre uten elektroniske hjelpemidler. Når Tia ikke lengre reagerte på knallpistolen kunne vi gå over til startpistol igjen og fortsette treningen. Dette hadde sikkert også vært en fin metode, spesielt siden Tia ikke reagerte på knallpistolen når det ble skutt et stykke unna og spiste godbitene med liv og lyst. Problemet med denne metoden var at storebror Kiro, som hverken reagerer på fyrverkeri, AG3 eller noe annet her i verden, plutselig presterte å bli «knallpistolskuddredd» av en eller annen merkelig grunn som bare han selv vet. Skuddredslel er merkelige saker… Uansett, for å ikke utvikle to skuddredde hunder i familien fant vi ut at det var best å skifte metode igjen. For andre kan nok denne metoden fungere helt fint.
Metode 3
Vel, hva med å klikke og belønne i det samme skuddet ble avfyrt? Det kunne jo forbedre timingen og dermed føre til at skudd = godbit. Men dengang ei! Fremdeles var stresset økende for hvert skudd, klikk eller ikke klikk. Ny runde i tenkeboksen.
Metode 4
Tidligere hadde all skyting foregått i «frie» former, altså at Tia ikke hadde vært under noen form for kommando og godbitene kom uansett hva hun gjorde (vi stoppet selvsagt å skyte hvis vi oppdaget at stresset ble høyt). Så nå tenkte vi at hvis hun var under kommando ville reaksjonen bli mindre. Som tenkt så gjort. Tia ble lagt i fellesdekk sammen med Kiro, som jo er helt skuddsikker når det er snakk om ordentlige skudd, og Morten gjemte seg litt unna oss. Tia ble belønnet for å ligge før skuddene kom, og ble belønnet for å fortsatt ligge etter at skuddet ble avfyrt. Her var timingen viktig – belønningen måtte komme mens Tia fortsatt lå stille. Jeg sto bare 2-3 meter unna, og gikk fram for å belønne i det samme skuddet falt.
Dette fungerte på et vis i starten. Tia ble liggende, men økende stressreaksjon for hvert skudd gjorde at vi ikke skjøt mer enn ett til to skudd for hver treningsøkt. Vi hadde også flere skuddfaste hunder med på fellesdekken, men Tia ble ikke bedre og det er et sikkert tegn på at man bør bytte strategi. Etter 4-5 økter begynte hun faktisk å bli verre, og vi sluttet med denne metoden også.
En av de viktigste faktorene som bidro til at Tia ble verre var at det ble en del roping mellom oss for at vi skulle forsikre oss om at skuddene ble avfyrt til riktig tid. Tia måtte være rolig, hun måtte ligge i dekk og jeg måtte være klar til å belønne. Denne ropingen ble etterhvert et tegn om at det skulle skytes, og etterhvert begynte stresset allerede i det skytteren forsvant bort fra oss og ropte at han var klar. I løpet av denne treningen begynte også pistolen å svikte, og klikket på gjennomsnittlig tre av fem skudd. Nå hadde jeg en hund som kjente igjen situasjonen når én ble borte og det ble roping. Hun stresset seg opp allerede da. I tillegg hadde hun blitt redd for lyden når pistolen klikket i tillegg til selve skuddet. Om ikke dette var nok hadde hun også blitt redd for selve startpistolen. Dersom jeg tok den fram for å pusse den gjemte hun seg bak sofaen. Problemet hadde altså blitt større av å trene med Tia i fellesdekk. Det kan sikkert fungere for enkelte ettersom noen skuddredde hunder blir passive og dermed liggende i samme stilling, men jeg vil ikke anbefale det for noen. Jeg måtte uansett vri hjernen min for å finne en løsning for Tia.
Metode 5
Skuddtreningen ble gjenstand for utallige diskusjoner i hjemmet. Hva var det beste å gjøre. Skulle vi gå tilbake til å belønne for skudd langt unna? Det hadde jo fungert delvis, og med mobiltelefon eller lånte radioer kunne det jo la seg gjennomføre. Men det ville jo ta enormt lang tid og mye organisering. Vi hadde ikke så mye tid til prøving og feiling, og jeg ville ikke risikere å gjøre ting enda verre. Derfor ble neste metode nøye planlagt. I mellomtiden fikk vi ny startpistol siden den gamle ikke virket skikkelig.
Morten hadde tidlig i diskusjonen kastet fram idéen om å skyte mens Tia var under kommando men i (morsom) aktivitet. Fri ved foten var et forslag. Da kunne jeg være nær henne, hun kunne konsentrere seg om å holde posisjonen og det var enkelt å belønne henne. Av redsel for å ødelegge fri ved foten gikk jeg ikke for denne løsningen, men noe Morten sa fikk meg til å tenke. Han sa nemlig: «Da er hun er konsentrert om noe annet enn skuddet, og hun har jo bare positive opplevelser rundt det å gå fri ved foten». Jeg måtte altså finne en aktivitet som tok hennes fulle oppmerksomhet, og som hun anså som udelt positiv. Hva kunne det være?
Vel, som den matglade flat`en hun er har godbitsøk alltid vært en fantastisk opplevelse. Hun hadde ikke hatt så mange godbitsøk i sitt liv, men de hun hadde opplevd hadde alltid vært udelt positive. Det tok meg noen uker å tenke ut dette, men etter mye fram og tilbake fant jeg ut at dette måtte være verdt et forsøk. Jeg kunne skyte selv og la skuddet falle mens hun var konsentrert i søket og like før hun fant en godbit. Vel, som tenkt så gjort – igjen. Dette var i januar, det var snø og det var mørkt om ettermiddagene. Jeg bestemte meg derfor for å bruke blodpølse som var synlig mot snøen og å bare skyte mens det var lyst for ikke risikere å gjøre hunden mørkeredd hvis treningen skulle slå helt feil.
Så var det bare å sette ut med en pose med blodpølsebiter og hundene. Det er ikke lov til å skyte nær hus (forståelig nok) så vi dro oppover lia til vi fant et oversiktelig område. Hundene ble satt i bli og jeg begynte å kaste godbitene utover et 30×30 stort område. Deretter ble hundene gitt en fri-kommando, og jeg trengte ikke å be dem to ganger! Etter at de hadde søkt i to-tre minutter fyrte jeg av det første skuddet, og passet på at Tia var 5-10 cm fra en godbit. På den måten fikk hun godbiten like etter skuddet, og hun måtte fortsette søket for å få den. Samtidig var jeg sikker på at hun ville fortsette ettersom godbiten var så nær at hun garantert hadde ferten av den.
Det første skuddet var altså avfyrt, og den eneste reaksjonen jeg så var en antydning til å legge ørene bakover. Hun fant selvsagt godbiten og fortsatte godbitsøket som om ingenting hadde skjedd. Wow! Litt av en forandring. Et par uker tidligere hadde hun blitt stresset og hysterisk av det første skuddet, og gjerne også med én gang hun kjente igjen situasjonen. Denne første økta lot jeg det være med det ene skuddet, og lot bare Tia og Kiro fortsette godbitsøket til området var tomt.
Neste økt fortsatte jeg med samme opplegg. La ut godbitene og lot dem søke en stund før første skudd falt. Ingen – absolutt INGEN reaksjon på første skudd. Dermed måtte jeg jo prøve et skudd til. Reaksjonen var en liten vridning av det venstre øret (nærmest skuddet), men det var alt. Lot hundene søke ferdig før vi gikk hjem.
Tredje økt begynte begge hundene å vise økt stressnivå når vi nærmet oss plassen vår. Men de viste bare glede og forventning med høyt logrende haler og trippende gange – ikke redsel slik jeg tidligere hadde opplevd med Tia. Denne økten ble det også bare skutt to ganger. Og Tia viste ingen reaksjon på noen av skuddene!
For å gjøre en kort historie enda kortere gikk det omtrent 3 uker og omtrent 8 treningsøkter før jeg kunne skyte alle skuddene i pistolen uten at Tia avbrøt søket eller viste noen tegn til ubehag. 3 uker senere kunne jeg legge ut godbitsøk hvor som helst og skyte når som helst under søket uten reaksjon.
Det begynte å bli på tide å kombinere fellesdekk og skudd igjen. Skuddtreningen under dekk hadde gjort Tia usikker på fellesdekk, men parallelt med skuddtreningen trente jeg mye fellesdekk og vi rettet raskt opp det problemet. Tia var altså på dette tidspunktet helt sikker på fellesdekk og reagerte ikke på skudd under godbitsøk. Jeg mente derfor at det burde være mulig å kombinere de to momentene nå.
Første forsøk gikk veldig bra. Først fyrte vi av to skudd mens hundene søkte etter godbiter. Deretter la vi hundene ned i fellesdekk på samme sted. Ett skudd ble avfyrt mens de lå, vi belønnet rolig rett etter skuddet og la deretter ut et nytt godbitsøk. Under godbitsøket fyrte vi av de resterende skuddene i startpistolen.
I neste forsøk begynte vi igjen med godbitsøk, men bare med ett skudd. Så skjøt vi to skudd under dekk samme sted, og belønnet selvsagt når hundene lå stille etter hvert av de to skuddene. Deretter skjøt vi resten av skuddene under det nye godbitsøket.
Neste økt startet igjen med ett skudd under godbitsøk. Og deretter utvidet vi til hele tre skudd under dekk og resten under det neste godbitsøket. Ingen reaksjon hverken under dekk eller under godbitsøket, så vi fortsatte å utvide antall skudd under dekk. Etter en stund sluttet vi også med godbitsøket før dekken, og gikk rett på fellesdekken i stedet. Til slutt skjøt vi alle skuddene mens hundene lå i dekk og ingen under godbitsøk. De fikk selvsagt belønning etter hvert skudd fremdeles.
Nå var heldigvis ikke Tia redd for skudd mer, hverken under dekk eller ellers, men hun var fremdeles redd to ting. 1. Hun var redd startpistolen (altså synet av den – ikke skuddet) og 2. Hun var redd klikkene fra startpistolen (altså når skuddet ikke gikk av eller pistolen ikke var ladet.)
Det første som slo meg som en mulig løsning på problem 1 var å gjøre pistolen om til et target. Dvs at det førte til klikk og belønning dersom Tia dyttet snuten borti pistolløpet. Jeg satte meg ned med startpistolen i hånda og ventet på at Tia skulle komme fram fra gjemmestedet sitt. Siden jeg hadde ekstra gode godbiter tok det ikke lang tid før hun kom fram, og jeg belønnet henne første gang hun så på startpistolen. Deretter ventet jeg til hun strakk seg fram mot pistolen før jeg klikket og belønnet. Tredje gangen ventet jeg helt til hun dyttet borti løpet, og etter den jackpoten hun fikk da var hun ikke lengre redd synet av pistolen. I neste treningsøkt senket hun halen en smule da hun fikk øye på pistolen, men etter en repetisjon med klikk og belønning for å berøre pistolløpet var halen oppe og logrende igjen! En enkel og rask løsning på problem 1 i første forsøk!
Løsningen på problem 2 ble det samme som løsningen på skuddredselen – godbitsøk! Nå skulle jo ikke pistolen være ladet så godbitsøket ble utført på stuegulvet. Under godbitsøket smalt hanen flere ganger, og Tia reagerte ikke mer etter andre økt. Herlig! Problem 2 var også løst. Men jeg fortsatte treningen. Nå som vi var igang ville jeg prøve å gjøre lyden av pistolhanen som slo til et signal for at Tia skulle legge seg.
Først fikk Tia signalordet «dekk» og jeg belønnet henne for å legge seg. Når hun var klar til en ny repetisjon ventet jeg bare – klikkertrente hunder repeterer som regel den adferden de ble belønnet for sist – og det tok ikke mange sekundene før Tia la seg pladask uten signalord eller annen hjelp. Etter å ha belønnet henne for spontan dekk fire-fem ganger var det på tide å sette på den nye «kommandoen» nemlig å klikke med hanen på startpistolen.
Akkurat i det Tia var på vei til å legge seg trykket jeg inn avtrekkeren. Hanen smalt ned og det samme gjorde hunden – klikk og belønning! Dette ble gjentatt flere ganger, men etter en stund holdt jeg «kommandoen» tilbake. Dekk når ikke hanen smalt ble ikke belønnet. Tia begynte etterhvert å vente på «kommandoen» sin, og la seg etter dette hver gang hanen smalt og BARE når hanen smalt – ikke ellers. Jeg hadde altså gjort en lyd hun hadde vært redd til en «kommando» for dekk. Senere gjorde jeg det samme med skudd også. Hvis Tia nå står foran meg når det kommer et skudd, legger hun seg pladask ned for å få godbiten sin. Under konkurranser får derfor Tia en «dobbeltkommando» hver gang det skytes (også når startpistolen klikker!), og det er vel ikke å forakte. Problem 2 var også løst.
Dette kan kanskje høres ut som mye strev, men for meg var det verdt det. Jeg hadde tre valg når det viste seg at Tia reagerte på skudd. 1. Slutte å konkurrere i bruks – uaktuelt. 2. Bytte ut hunden min – totalt uaktuelt. 3. Lære hunden min å opptre skuddfast – det eneste mulige. Når jeg bare fant metoden som fungerte for oss tok det faktisk ikke mer enn tre måneder fra første skudd til fem skudd under fellesdekk med skjult fører. For mitt vedkommende har det vært verd innsatsen.
Tia har nå gått gjennom funksjonsanalysen med karakteren 5 på skudd (*beskrivelse*), og hun har ikke reist seg fra en eneste fellesdekk siden treningen startet. Hun reagerer rett og slett ikke på skuddene lenger. Er det håp for en hund som viste økende reaksjon for hvert skudd, som ble hysterisk bare startpistolen kom ut av skuffen og som etter to skudd nektet å ta i mot godbiter – da er det håp for alle!