Hva slags type påvirkning er best å bruke i runderingsinnlæring? Lyd, syn, overvær…? Hvor mye og hvor lenge bør man bruke påvirkning? Er det «farlig» å bruke for mye påvirkning? Og hvor mye er for mye…? Dette er spørsmål som opptar de aller fleste hundeførere som trener rundering.
Tekst: Morten Egtvedt
Jeg opplever at veldig mange hundeførere helst ikke vil bruke påvirkning i det hele tatt. Det kan virke som om mange nesten føler det som et slags personlig nederlag hver gang de må kjøre en påvirkning.
På en måte er dette en fornuftig holdning. Alle typer hjelp kan under bestemte forhold føre til hjelpeavhengighet, så man skal ikke overdrive bruken av påvirkning. Men HVORDAN man bruker påvirkning er ofte mye viktigere enn HVOR MYE.
For denne inngrodde motviljen mot å bruke påvirkning fører også til veldig mye dårlig runderingstrening.
Det er kanskje litt forvirrende å høre en klikkertrener oppfordre til mer bruk av påvirkning, så jeg skal forklare litt nærmere…
Hva er det som ofte skjer når hundefører helst vil unngå å bruke påvirkning for enhver pris? Her er noen observasjoner:
1. Hunden gjennomskuer forskjellen på når det er funn og ikke…
Hunden går ikke rett / langt nok ut, og finner ikke fig. Ofte blir da hundefører nødt til å kjøre en påvirkning når hunden skal sendes neste gang for å få den ut på samme sted i det hele tatt. Hva lærer hunden av dette? Når det ikke er påvirkning finner jeg ikke, når det ER påvirkning finner jeg lett. OG, hvis jeg går et kort og dårlig utslag først, får jeg hjelp slik at det blir lettere etterpå. Det vil i slike tilfeller være mye bedre å kjøre påvirkning på FØRSTE FORSØK.
2. Økt fare for sporløsninger.
Når hunden sendes uten påvirkning før den er klar for det vil den ofte prøve å finne enklere løsninger. Dette vil ofte være å lete etter spor, eller å slå tilbake til der figuranten lå forrige gang, og om mulig følge sporet fram derfra. Skjer dette mange ganger lager man fort problemer for seg selv som det tar mye tid å løse.
3. Bruker annen hjelp i stedet.
Hundeførere som ikke vil bruke påvirkning fra figurant, gjør ofte hunden enda mer avhengig av diverse ekstra hjelp FRA SEG SELV i stedet. Dette kan være at de står og peker ut i skogen i et minutt før de slipper hunden, de dunker den i siden, roper «hallo» ut i skogen, de følger etter hunden mange meter ut i terrenget osv osv. Som klikkertrener vil jeg mye heller se at hunden raskt og frivillig setter seg i utgangsstilling når hundefører stiller seg opp med fronten mot skogen og deretter får en liten påvirkning, enn at hundefører maser og maser og deretter hetser, styrer, peker og venter i lang tid før hunden sendes uten påvirkning. Det siste er MYE mer avhengighetsskapende!
4. Bryter 80%-regelen
Når man er veldig motvillig mot å bruke påvirkning vil hunden oftere mislykkes (ikke finne fig i det hele tatt på utslaget, og/eller finne fig ved hjelp av spor, og/eller finne fig på andre måter enn å søke rett ut). At minst 80% av utslagene blir suksess er meget viktig i rundering – kanskje enda viktigere enn i lydighetstrening. I rundering kan vi ikke like enkelt holde igjen belønningen hvis hunden gjør feil. Figuranten ligger der ute på et fast sted, og idet hunden er sendt er saken (til en viss grad) utenfor vår kontroll. Vi kan bare basert på tidligere erfaring gjette oss til hvordan hunden vår vil gå idet vi slipper den. Gode hundeførere er riktig flinke til å spå om dette og er i tillegg ikke redd for å kjøre en påvirkning i tilfeller der de vurderer at oddsene er dårlige. Hvis man ikke har så mye erfaring ennå, vil man etter min mening tjene på å hele tiden ligge på den sikre siden.
Hvis du ikke er villig til å vedde 10 armhevinger på at hunden går riktig hvis du sender den uten påvirkning, er det mye bedre å kjøre en påvirkning (lyd, syn, overvær – bruk det som passer best på akkurat det utslaget). Etter påvirkningen kan du gjerne trekke vekk hunden en liten stund før du sender den, eller evt sette den igjen på andre siden av midtlinjen og kjøre en flying. Ved å la det gå litt tid mellom påvirkning og utsending, blir det egentlig veldig liten forskjell på med/uten påvirkning, og sjansene for hjelpeavhengighet er veldig små (hjelpeavhengighet får man først og fremst hvis man gjør mye som i pkt 1, og ellers ligger langt under 80% suksess).
Konklusjon
Kort sagt anbefaler jeg å alltid kjøre påvirkning PÅ FØRSTE FORSØK de gangene du er litt usikker på om hunden vil gå rett ut og finne fig slik du ønsker. Gjør man alltid dette på utslag man vurderer som litt vanskelige (f.eks. i bratte skråninger, tett buskas, eller mot slutten av økten når hunden begynner å bli sliten osv osv) vil det etterhvert blir en god vane for hunden å aldri nøle uansett hvordan terrenget ser ut, eller uansett hvor sliten den er. OG man vil VELDIG fort komme til et nivå der man sjelden har behov for å bruke påvirkning lenger.
25+ års erfaring med rundering har ihvertfall lært meg at effektiv runderingstrening i meget høy grad dreier seg om å unngå at hunden får sjansen til å lære å gå dårlige utslag.
Din jobb som hundefører er å legge opp treningen slik at hunden alltid går så perfekt som mulig. 80-95% suksess på utslagene er mye viktigere enn diskusjonen påvirkning/ikke påvirkning. Kombiner dette med skikkelig bra figurantarbeid, godt innlærte grunnferdigheter, samt å la hunden jobbe mest mulig frivillig, så vil ting gå veldig fort framover.
Hvis hundeførere hadde vært like opptatt av å unngå dårlige utslag som de idag ofte er når det gjelder å unngå bruk av påvirkning, tror jeg det generelt ville ført til mye mindre problemer i runderingstreningen.
Vil du lære mer om rundering?
Se webkurs om innlæring av rundering med klikkertrening på Canisakademiet.no
Les boka «Rundering i teori og praksis» av Morten Egtvedt & Cecilie Køste
