Basenjien er en av de vakreste og mest interessante hunderasene hundeverden har å by på. Det mest spesielle ved den, er at den er en urhund – den er ikke helt tam. Dette har stor betydning for hvordan basenjien fungerer i hverdagen.

Opprinnelig kommer basenjien fra Sentral Afrika. «Basenji» betyr «vill ting fra bushen» på swahili, andre navn er gasellehund, snakkehund og kongohund. Det er en svært gammel hunderase, minst 4000 år gammel – kanskje 12000 år. Dagens basenjier kommer fra Zaire hvor de lever halvvildt i landsbyer. De brukes til renholdere, rottefangere og til jakt. Jaktformen er stortsett drivende, men de benyttes også til f.eks. løvejakt hvor de passiviserer løven akkurat som elghunder gjør med elg. At en så liten hund, tør gå løs på løver sier noe om hva slags «gå på» disse små hundene har. I Zaire har avlen utelukkende gått på overlevelsesevner. Siden de kom til vesten på 30-40-tallet har ikke avlen vært rettet mot stort annet enn utseende. Så sent som 1984 ble det innført til USA, 20 basenjier direkte fra landsbyer i Zaire for å forbedre avlsmaterialet. 13 av hundene ble stambokført med «parentage unknown» og satt i omfattende avl. Derfor er dette en hund med mange opprinnelige instinkter bevart, og adferdet minner mye om adferdet til enkelte ulveslekter.

Basenjien er særdeles forsiktig og blir lett redd. Når den blir engstelig har den «sint lemen»-/»angrep er det beste forsvar»-taktikk. Den er evig vaktsom, alltid oppmerksom på potensielle farer og potensiell mat. Disse egenskapene har vært essensielle for å overleve i det barske miljøet de kommer fra. I praksis betyr dette en hund som er engstelig, ukonsentrert pga. vaktsomheten og som lett går over i agressivt forsvar, inkludert biting. Dette gjør at hunden må regnes som meget krevende.

Tamhunder er langt mer sosiale enn basenjien når det kommer til å tolerere fremmede. Basenjien krever omfattende men forsiktig sosialisering. Likevel har basenjien en tendens til å være agressive mot andre hunder og reservert overfor fremmede mennesker.

Basenjier er beryktet for å være udresserbare. Man kan ikke benytte vanlige treningsmetoder på en basenji. Ofte er den var for brå bevegelser, i tillegg til at den forstår ikke irettesettelser, en egenskap den har felles med mange andre dyreraser. Istedenfor å forbinde en irettesettelse med at den gjør noe galt, tolker den det til at eier helt umotivert truer eller angriper. Skal man trene en basenji, anbefales utelukkende positive metoder og klikkertrening. Dette er en kommunikasjonsform basenjien forstår, og gir den anledning å vise hvor samarbeidsvillig og lærenem den egentlig er. Samtidig er slik trening meget tillitsskapende, noe en basenji har enormt bruk for. Istedenfor «lederskap», «rang» og «dominans» i forhold til basenjien, skal man tenke ansvar, tillit og trygghet. En basenji som føler seg trygg er et helt annet vesen enn en engstelig basenji. Basenjier er vant til å løse problemer selv. Siden fremgangsmåten til basenjien er lite heldig, må man som eier vise den klart og tydelig at man tar ansvar for situasjoner på en, for basenjien, betryggende måte.

Basenjien har villdyrets aversjon mot fysisk tvang, hvilket man må ta hensyn til i hverdagen. Å bli dyttet på eller holdt fast, mefører lett en forsvarsrefleks (knurr eller glefs) hvis man ikke har trent den til å tolerere den slags. Den er en jakthund som er vant til å jakte alene og er derfor relativt uavhengig av selskap ute. Dette kombinert med deres agresjon mot andre hunder, gjør at man må regne med å ha den mye i bånd. Får den ikke tilstrekkelig aktivisering, både fysisk og psykisk, blir den svært destruktiv og går løs på inventar m.m.

I Norge er værforholdene lite egnet for basenjier. De har svært kort og glissen pels med lite fettlag. Dermed er de ikke «vanntette». Regnvær er direkte ubehagelig for dem, slik at de går nødig ut i dårlig vær. Vinterkulden er også et problem, våt snø likeså hvor basenjien har lett for å bli gjennomkald. Dette er en stor ulempe ved basenjien.

Basenjien er kjent for ikke å kunne bjeffe, men derimot for å jodle. Jodlingen referer seg til lyden basenjien kommer med når den hilser og/eller er glad. Imidlertid har de et stort lydregister som spenner fra en slags «hvalpe-piping» til en nesten uholdbar skjærende jamrelyd. Dette er ingen stille hund! Årsaken til at de ikke kan bjeffe, er at de har slappe stemmebånd. De er ekstremt renslige og vasker ansikt og ører med forpotene, akkurat som en katt.

Som familiehund, er basenjien usedvanlig hengiven og kjærlig overfor familiemedlemmer, faktisk mer enn vanlige hunder. Dette er veldig på tvers av hvordan de oppfører seg i utrygge omgivelser eller overfor fremmede hvor de kan virke både sky og fjerne. De har en rekke sjarmerende egenskaper, bl.a. en tendens til å være klovn, så man er garantert minst 3 gode lattere pr. dag. Det er forsåvidt ikke noe problem med barn i familien, de aksepterer barn som familiemedlemmer på lik linje med de voksne. Det som kan by på problemer, er imidlertid fremmede barn som kommer på besøk. Basenjiens «lettantennelighet» når den føler seg presset eller engstelig, gjør at den ikke er til å stole på – enten de besøkende barna er hundevante eller ei. Utover det er basenjien meget interessant å observere, mye av det de gjør ser man har en klar funksjon i forhold til å overleve i hjemlandet deres. Det er definitivt en hund for spesielt interesserte, men da er den til gjengjeld et betagende bekjentskap.

Rasestandard

Opprinnelsesland er Sentralafrika, men rasens hjemland er England. Lettbygget. Rynker i hodet med ståører som bæres stoltav en god buet hals. Halen skal sitte høyt ansatt og tett krøllet. En velbalansert gaselleliknende hund. Saksebitt. Elegant hals, godt buet. Kort, glatt og tett, meget fin pels. Huden meget myk.

Farger er:rent svart/hvit, rød/hvit, svart/tan/hvit med tan-fargede «fire-øyne» og maske.Sokker eller strømper som skal være hvite, hvitt bryst, hvit krage og hvit liten halespiss.

Hannhund skal være 43 cm.Tispen 40 cm. Veier ca. 12 – 9 kg.

Andre kommentarer

Norsk Basenjiklubb finner du på http://angelfire.com/on/norskbasenji